Byhistorie

Byhistorie: Globus – elsket og hatet

Tilværelsens kamp har blitt utspilt på Strømsø i 60 år, med Globusgården i både kritikerrost og slaktet hovedrolle. Vi har vel alle et forhold til denne gule bygningen, og de fleste minnene er faktisk så gode at vi gjerne forteller om dem.

Da drammenserne så store deler av Strømsø sentrum bli revet på 1960-tallet til fordel for en rar, hypermoderne bygning, trodde de knapt sine egne øyne: «Hva i alle dager?» «Nå ståkke vælda tel påske»! Og «Huttemeitu»!

Hva var det som hadde skjedd?

Globusgården var født. Tegnet av arkitektene Ragnar Anker Nilsen (1913–2013) og Arne Grenager (1914–2009) som også hadde stått for andre flotte bygninger i Drammen.

Etter at det første sjokket over denne merkverdige bygningen hadde lagt seg, skulle det vise seg at drammenserne kom til å bli vant til den okergule globusen midt på Strømsø, ja etter hvert ble de også både glade i den og stolte av den.

Nylig avgåtte museumsdirektør ved Drammens museum, Åsmund Thorkildsen, spurte en gang gamle arkitekt Nilsen om hvor de hadde hentet inspirasjon til Globusgården. «Det må jo værra fra den nedi Mannheim», svarte han.

Den gamle arkitekten mente «Tortenschachtel» (kakeboksen), bygningen i Ludwigshaven.

Byhistorie Globus

Men la oss mimre litt. Strømsø, 1982: Da vi gikk i første gym på St. Hallvard gymnas som den gangen lå ved Jernbanetorget, dro vi på kafé Globus i midttimene. Vi hadde plutselig én time fri midt på dagen, for kort tid å dra hjem og for lang tid til ikke å finne på noe. Lekser sto ikke på prioriteringslista uansett. Men det gjorde det sosiale livet på skolen, eller rettere sagt utenfor. Kafé Globus var rammen rundt ungdommer som skulle bli kjent med hverandre og starten på voksenlivet. Flørt og fnis og skravling fant sted på den røykfulle kafeen i Globusgården. Og som en slags velsignelse – det var ikke spiseplikt der.

For fem kroner kunne vi slå oss ned, sitte der kanskje lenger enn den ene fritimen også, selv om det murret i sultne mager. Vi hadde kaffe og røyk, vi. Det klarte seg i lange baner. Om vi skulle fått velge mellom et halvt påsmurt rundstykke med ost eller en tipakning med Marlboro hadde vi så klart valgt det siste. Mat spiste vi hjemme.

Vi hadde jo ikke råd til påsmurte rundstykker og i alle fall ikke rekesmørbrød eller karbonade, vi fikk nøye oss med lunka kaffe. Men den smakte himmelsk. Gjorde den ikke det da? Forresten så kunne det hende at en av oss kjøpte et påsmurt halvt rundstykke med svett gulost, som vi delte broderlig. Men det var sjelden. Min venninne fortalte at hun og en annen venninne gikk på kafé Globus for å roe nervene før tannlegebesøk – de spiste kake og drakk Cola.

Rundt oss ved alle bord satt damene med sjal og hatt. De hadde hengt fra seg kåpa, men hatten satt på. Alle damer over 35 hadde på seg hatt den gangen. Hvis man giftet seg når man var 20 var det på med hatt allerede da.

Jeg husker jeg synes det var rart at damene tok ytterklærne av, men ikke hatten? Den satt liksom limt. Men for herrene var det motsatt, de løftet og lettet på hatten i ett sett. Søndagstur med foreldrene mine var merkelig å betrakte for et undrende barn; «god dag», sa de, og løftet på hatten.

Alle hjem hadde hattehylle, like så selvfølgelig som knagger og kleshengere i garderoben. Og på kafé Globus lå herrehattene side om side på hylla.

Hvis man ikke var gjest på Globus, hadde de fleste drammensere likevel et slags forhold til kafeen, maten de lagde var kjent for de fleste. Det var kafé Globus som forsynte familiene på Strømsø når det skulle være konfirmasjon eller begravelse. De fant til og med veien over til Bragernes – snittene fra Globus var berømte.

Kafé Globus lå i andre etasje, med utsikt til rundkjøringa, Drammens første, og bort til jernbanestasjonen og til skolen. Og hvis vi glemte tiden og plutselig så mattelæreren på vei inn skoleporten, så ble vi gjerne på Globus til timen var over. Vi så over mot bybrua og skimtet Børsbygningen der på andre siden av elva. Vi kunne vel ikke tilbringe formiddagen på et bedre sted enn på kafé Globus. Lite visste vi da, om arkitektene bak, om den runde inspirasjonen i Mannheim eller at bygningen vi satt i, noen få tiår etter skulle bli gjenstand for splid og uenighet blant byens borgere.

Byhistorie Globus

Ragnar Anker Nilsen og Arne Grenager drev Drammens desidert største og viktigste arkitektkontor i etterkrigstiden. Mange av byens andre moderne arkitekter startet sin karriere i dette firmaet, som har satt et så stort preg på byens sentrum. Nilsen og Grenager ble nærmest et begrep, og både Bragernes og Strømsø sentrum preges av deres arkitektur.

Arkitektene brakte i sin tid på mange måter den europeiske modernismen til Drammen, med Globusgården som et levende eksempel, og reiste rundt i Europa for å hente inspirasjon og impulser.

På Bragernes står Nilsen og Grenager bak åtte store forretningsgårder, og på Strømsø har firmaet tegnet moderne signalbygg som Skogerbygget i tillegg til Globusgården. De har også tegnet en rekke skoler og tilbygg til gamle bygninger.

Runar Myhre beskriver det så fint i boka «Minnebok fra min tid» fra sine barne- og ungdomsår, om treffstedet på kafé Globus. Hver lørdag i 1960-årene gikk de på kafé Globus som var smekkfull av folk. Og hvis de kom litt for sent var det ikke en stol å oppdrive. Tobakksrøyken lå som et tåkelokk over lokalene – dette var jo over 20 år før røykeloven i det hele tatt var påtenkt.

Etter at bygningen som huset Skoger Sparebank, brant ned i 1958, ønsket byplansjefen at det skulle bygges et rundt bygg på tomta. Det skulle forene byens to torg. Søknaden ble innvilget i desember 1960, og de endelige byggetegningene ble godkjent i mars 1963. I utgangspunktet var huset tegnet som en halvsirkel mot Tordenskiolds gate og Konnerudgata. Halvsirkelen ble oppført i 1962, og i april 1968 sto hele det runde bygget ferdig.

Globusgården fikk navnet sitt etter Kafé Globus, som ble etablert av IOGT på Strømsø torg i 1946. Da Globusgården var ferdig, flyttet kafeen inn der, og ungdommene i Nybyen fikk et nytt møtested.

I annen etasje lå kafeen, mens det på bakkeplan var en rekke butikker: Jahnsens slakterforretning, Narvesen, Ellingsen frisør, klesbutikker, bakeriutsalg, Onshuus kolonial og Helleruds sportsforretning, osv. Globus var et populært handlesenter. Her fantes det butikker for enhver smak.

Globusgården inneholdt både butikker og spisesteder.

Det var stor stas da det plutselig kom kinarestauranter til Norge, og Dynastiet på Strømsø i Globusgården ble populær. Vi spiste biff med bambusskudd og sjampinjong og syntes det var skikkelig eksotisk. Man kunne få kjøttkaker eller biff med peppersaus hvis man ikke likte kinesisk mat. Mange bytta ut søndagsmiddagen på Lierkroa med enten Mirawa på Bragernes eller Dynastiet i Globusgården.

Da jeg etter hvert flytta til egen leilighet i Konnerudgata gikk jeg stadig innom for å handle i Globusgården på vei hjem fra jobb. Hvis jeg skulle slå ut håret og virkelig kose meg, gikk jeg innom Jahnsen, kjøttbutikken i Globusgården og kjøpe én kotelett.

Så gikk ferden opp til Blegebergs lille Ligo-filial, hvor resten av handlelisten ble innkjøpt: To poteter og en pakke surkål. (Hvis ikke kjøttbutikken til Jahnsen hadde ligget på vei hjem fra jobben, hadde det nok bare blitt poteter og surkål. Eller kanskje jeg hadde kjøpt Ligo kjøttpølser hos Blegeberg, på folkemunne kalt «Ligo-strikker», og derfor ikke så fristende). Herremåltidet ble inntatt i sofaen, mens jeg så på Melrose Place eller Glamour. Som jeg koste meg!

Tilbake til Globus.

Globusgården har en grunnflate på 2064 kvadratmeter og er oppført i tre like store etasjer. Inspirasjonsbygningen i Tyskland ble revet for noen få år siden, og Globus lever på nåde i Drammen. Planene har vært mange for den runde bygningen på Strømsø, som ildsjeler og Globuselskere kaller signalbygg, ja til og med utsagn som «Paris har Eiffeltårnet – Drammen har Globus!» har forekommet, til jubel fra byborgere og byantikvar.

I 2007 skapte investor Ola Mæle frisk debatt da han fremmet et ønske om å rive Globusgården og erstatte den med en 30 etasjer høy bygård. Forslaget ble forkastet fordi bygningen ville bryte med resten av bybildet.

I årene 2009–2012 ble Strømsø torg modernisert, og anlagt et åpent torg forbeholdt fotgjengere og kollektivtransport. Prosjektet hadde en budsjettramme på 96 millioner kroner. I 2012 overtok investor Odd Hyttedalen som eier da Roar Schinnes solgte Globus Eiendom. Det ble siden lansert flere planer for utbygging av Globusgården. I 2021 solgte Hyttedalen Globusgården til det nystiftede selskapet Strømsø United, som planlegger en milliardutbygging av området.

Skjebnen for signalbygningen på Strømsø er derfor uviss. Mange gode forslag har kommet opp, som for eksempel at bygningen kan romme et kulturhus – kulturbyen ble Drammen så fint kåret til for noen år siden. Og da må man vel kunne by på et kulturhus også? Det er mange drammensere som ønsker seg byutvikling MED Globusgården på veien videre.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen