Byhistorie

Byhistorie: Husker du fjordbåtene Snap og Rødtangen?

Verken Snap eller Rødtangen greide å opparbeide seg en popularitet som sine forgjengere Juno og Sport. Det hadde nok å gjøre med at flere og flere anskaffet seg egen bil, utover på 60- og 70-tallet. Det var rett og slett ikke like nødvendig å bruke båt som fremkomstmiddel som det hadde vært tidligere.

Mange drammensere husker sikkert båtene som kjøre ut og inn Drammensfjorden tur-retur Drammen Rødtangen med en god del stopp underveis. Syvertsvolden, Svelvik, Holmsbu og Berger for å nevne noen. Fjordbåtene var et fast innslag i Drammen. Nå har vi minner, bilder og baugen til Juno som står i Holmestrand. Og så historiene, da. Og dem er det mange av – heldigvis.

Fjordbåtene

Støa, Snap og Rødtangen

For mange kunne det kanskje være bedre å ta båten ut til hytta, så slapp man å bli bilsyk av de svingete veiene langs fjorden. Jeg har aldri selv hatt gleden av å ta fjordbåtene, det ble enten bil eller vi kjørte litt mindre båter, med langt færre passasjerer men som til gjengjeld gikk mye fortere.

Hver sommer leide våre besteforeldre et hyggelig, gammelt hus i Støa, og der var vi av og til på besøk. Huset var hvitmalt med røde karmer rundt vinduene, og en bratt trapp opp til andre etasje. Søsteren min og jeg lå på divaner der trappa kom opp, i soveposer, eller teppeposer som det het. Pappa hadde tilbrakt alle sine barndoms år i dette huset, de hadde vært der siden før krigen. Gunhild, en veldig hyggelig dame, eide huset. Når feriegjestene kom fra Drammen, flyttet hun ned i den røde bua ved vannkanten. Den sto på søyler og klorte seg fast i granitten, eller hun flyttet inn til Holmsbu sentrum, der hun delte hus med venninnen og kollegaen Nelly.

«Der kommer Snap!» lød det utover stranda i Støa. Det var stor stas å se båten som enten var på vei til eller fra Rødtangen.

Vi kunne også se den hvite båten fra terrassen hjemme i Drammen, men det var mye morsommere i Holmsbu, for da fikk vi ta den i nærmere øyesyn.

Det var avganger grytidlig om morgenen, og fetteren min har fortalt at da han var på hytta i Holmsbu, tok han fjordbåten inn til Drammen om morgenen for å gå til reguleringstannlegen. Og så utover igjen noen timer senere. Det måtte ha vært en opplevelse.

FJordbåtene

Snip, snap snute for Juno

Det hadde vært flere båter i trafikk ut og inn Drammensfjorden, men den vi så i vår barndom var MS Snap, som i årene 1964–75 gikk i sommerrute mellom Drammen og Rødtangen. Kanskje vi også så båten som kom etter – MS Rødtangen som var i drift, fra 1976 og i noen år fremover. Men de gylne tidene gikk mot slutten, og verken Snap eller Rødtangen greide å opparbeide seg en popularitet som sine forgjengere Juno og Sport. Sistnevnte var altså båten som var før Snap.

Det hadde nok å gjøre med at flere og flere anskaffet seg egen bil, utover på 60- og 70-tallet. Det var rett og slett ikke like nødvendig å bruke båt som fremkomstmiddel som det hadde vært tidligere. Bussrutene ble sikkert også bedre, med hyppigere avganger og bedre tilrettelegging.

Men la oss gå enda lenger tilbake. Juno er kanskje det fjordbåtnavnet som står sterkest i drammensernes minne. Det var navn på to båter, som begge gikk i trafikk på Drammensfjorden. Den første het Drammens-Juno, og ble bygget så langt tilbake som i 1867. Den gikk mellom Drammen og Holmestrand fra 1872, satt i rute av kjøpmann S. Tram og skipsreder T. Ihlen. Sistnevnte dannet i 1886 Dampskibsselskapet Juno, og båten fortsatte sine turer til den ble tatt ut av ruten i 1907 og gikk senere i opplag. I 1887 bygget selskapet en ny Juno til ruten Holmestrand – Kristiania, kalt Kristiania-Juno. Båten tok 154 passasjerer samt last. Den hadde fra 1907 daglig avgang hver vei, med anløp på Rødtangen, Holmsbu, Svelvik, Nordby og «Skauger», og gikk i sommerhalvåret særlig med drammensere på badetur til Holmsbu. Juno fikk dieselmaskin i 1938, ble solgt og tatt ut av ruten etter andre verdenskrig. I 1962 sank den i opplag ved Holtnesstøa i Holmsbu. Den ble hevet i 2001 av entusiaster som håpet å kunne sette den i stand igjen, hvilket imidlertid ikke viste seg mulig.

FJordbåtene

Tyggis og dass-mort

Tilbake til 1970-tallet, og til ferieparadiset Støa i Holmsbu.

I tillegg til å se alle båtene som passerte, fisket vi dass-mort med bambusstang, bygde sandslott og kjøpte tyggis hos Mosse og Arne Sørensen. Somrene i Støa var fulle av minner.

Det hvite huset som besteforeldrene mine leide i Støa, var gamle Gunhilds barndomshjem. Der hadde hun vokst opp med foreldre og fire eldre brødre. Den ene, Oskar, kan jeg huske. Han hadde fiskeskøyte og kjørte stadig forbi. «Der er´n Oskar!» sa de voksne, og så var det opp med en arm for å hilse, og Oskar vinket tilbake. Han hadde de beste rekene i Holmsbu, og folk sto i kø på brygga for den rosa fangsten.

Min far har fortalt mange hyggelige historier fra barndomsårene sine i Støa, om båtene, om alle menneskene som kom og gikk. Men noen av fortellingene var også dramatiske, som da han som ung gutt reddet en jente fra å drukne, og senere faktisk også fetteren sin. Begge episodene hadde gjort sterkt inntrykk. Både på livredderen selv, og på dem som ble reddet.

Fjordbåtene

Kunstner med særegent ritual

Pappa fortalte om kunstnerne også selvfølgelig, og særlig om Henrik Sørensen. Hans hus lå rett overfor Gunhild-huset, ved andre enden av Støastranda. Det var utsikt til kortveggen på malerens hus. Hver eneste morgen gikk vinduet opp og Henrik Sørensen tømte innholdet av sitt nattmøbel ut. De fniste nok sikkert litt, både unge og voksne naboer i Støa av den store kunstnerens morgenritual.

I min barndom var Henrik Sørensens hus malt i en gulgrønn farge, og maleren var død i 1962, noen få år før jeg ble født. Men minnene om ham, og selvsagt kunsten, kommer alltid til å ha tilhold i Holmsbu. Og så er han er liksom litt vår, med Støa som fellesnevner.

Men det var flere sentrale folk i Støa med Sørensen til etternavn. Noe av det beste ved Holmsbuferiene våre på begynnelsen av 70-tallet, var å gå opp til landhandleren, til søskenparet Mosse og Arne Sørensen. like mye for opplevelsen som for tyggisen vi kjøpte for kronene vi fikk av vår farmor. Vi sprang oppover Kvingebakken noen få meter, før vi svingte inn gjennom enga i hagen som lå nedenfor Sørensens hvitmalte hus.

Inne hos Mosse og Arne var det alltid hyggelig stemning. «Hei, hei, skal dere ha tyggegummi i dag også?» Og det skulle vi naturligvis. En lang remse med kule-tyggis sto på vår handleliste, ordet remse minner meg fremdeles om gullet vi kjøpte hos Sørensen. De solgte alt mulig hos landhandleren i Støa, slik alle de gamle landhandlerne gjorde. Blomster, grønnsaker, melk, brød og hermetikk, skolisser, spiker og myggspray. Mel, sukker, smør og solbriller. Fyrstikker, lakris og doruller. En liten tur der inne var et eventyr og oppdagelsesreise, hvis man kom fram blant kasser og stabler.

FJordbåtene

Bambus og ny brygge

På stranda til Gunhild var sanden nesten hvit, og innerst ved den bratte fjellveggen, vokste det bambus – det var nesten som en sydhavsøy. De voksne koste seg ofte i aftensolen på den hvite sandstranda, i blomstrede campingstoler med kaffe på kanne. Jeg fikk også kaffe av min farmor, i egen kopp, med fløte og en sukett. Det smakte deilig, hvis man ser bort fra kaffesmaken.

En gang tidlig på 70-tallet måtte det bygges en helt ny brygge hos Gunhild. Og den gangen ante jeg ikke hvilket drama som lå bak den flunkende nye, flotte brygga. I voksen alder har jeg blitt fortalt at det var to lokale snekkere som skulle gjøre jobben med å lage ny brygge. De ankom, sjanglende nedover grusen i Kvingebakken – fulle som øsekar. Gunhild, stakkars, hadde blitt litt forskrekket, men snill som hun var, hadde hun lagd middag til karene. Og brygge ble det, en fin en som sto i alle år siden.

Huset til Gunhild ble dessverre revet på 80-tallet, og på mine vandringer i Støa i nyere tid, er det vanskelig å spore det som en gang var – bortsett fra den røde bua. Men vi har pappas fine fotografier, og vi har hatt mange morsomme mimrestunder, så Gunhildhuset i Støa lever likevel videre.

Akkurat som sikkert fjordbåtene også gjør det, for alle som var så heldige å få sitte på en trebenk i noen timer utover eller innover Drammensfjorden, å snuse inn sjølufta, med måkeskrik på en blå himmel og med feriestemning i vente.

FJordbåtene

Kilde: Drammen byleksikon

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen