Byhistorie

Byhistorie: Husker du gamle Bragernes skole?

Trinnene opp til klasserommet vårt var nedslitt og det var høyt under taket. Vi hadde sangsal og filmrom og en alle tiders frøken. Her kommer noen skoleminner fra en bygning som for lengst er revet.

Snart er det sommeravslutning ved de fleste skoler, og mange uker med ferie og skolefri. Det er snart 48 år siden jeg fikk min første skoleferie – vi hadde begynt på Bragernes gamle skole høsten 1973.

Gamle Bragernes skole.

Noen av de sterkeste minnene fra skolegangens spede start var sommeravslutningene, vi hadde nemlig skuespill hver eneste sommer før ferien. I min klasse var det sjelden vanskelig å besette rollene. Det var alltid noen som ville ha hovedrolle, alltid noen som ville ha de små rollene, som kanskje ikke hadde mange replikker å pugge, men som var viktige likevel. Og alltid noen som ville være scenearbeidere, de som ikke turte å si så mye fra en scene.

Scenearbeidere skulle trekke sceneteppet fram og tilbake, helst akkurat når en akt startet, og gjerne også akkurat når den var slutt. Det hendte ofte at høyre teppe gikk opp først og så venstre etter, eller omvendt. Men skuespill ble det.

Klasserommet på gamle Bragernes hadde alle en scene – kateteret til frøken sto på en opphøyning foran i klasserommet, akkurat som en scene. (Kateter (fra gresk καθέδρα kathédra, sete, biskopens trone er et bord for læreren i tradisjonelt utformet klasserom, eller en lærertrone eller tale- eller prekestollignende lesepult ved læreauditorier av eldre type. Wikipedia).

Bragernes skole

Sommeravslutningene innebar at foreldrene skulle komme for å se, rettere sagt mødrene. Fedrene var på jobb, og svært få kvinner var ute i arbeidslivet anno tidlig 70-tall. Men jeg husker én far som alltid var der. Det vakte såpass oppsikt at jeg trodde moren til min klassevenn var død.

Men det er også flere andre minner som strømmer på fra gamle Bragernes, slik det sikkert er for tusenvis av drammensere, i 90 år huset skolen elever fra Drammen.

Vi fikk fire, fine år på Bragernes før den måtte vike for det nye sykehuset. At et sykehus måtte ha akkurat den plassen syntes vi var urettferdig. Byggherren fra 1893 hadde sikkert også håpet at hans verk skulle overleve både sykehusbygging og rivning. Men virkeligheten var nådeløs, og Bragernes skole ble jevnet med jorden.

Men den staselige skolebygningen ble faktisk revet så sent som i 1986, ni år etter at vi gikk ut døra for siste gang. Jeg husker vi av og til kjørte forbi: «Se, skolen vår står der enda – de har ikke revet den»! Der inne bak vinduene sto klasserommet vårt fremdeles. Urørt og sikkert støvete. Det var både godt og vemodig å tenke på, og kanskje vi øynet et lite håp der i baksetet: Tenk hvis de ikke kom til å rive den likevel?

Men plutselig en dag i 1986, sto det et tomt krater tilbake nedenfor det som allerede hadde stått som sykehus i flere år. Gamle Bragernes skole var borte.

Heldigvis var skoledagene gode og minnene mange. Det første året stilte vi opp klassevis i skolegården og marsjerte inn. Frøken kom og hentet oss i starten, og så fikk vi marsjere selv, vi stilte opp nederst i skolegården ved flaggstanga, det var førsteklasse-plassen.

Bragernes skole

Jeg husker håndarbeidssalen og sløyden over gymsalen, med inngang fra øvre – det betydde øvre skolegård. Vi sa bare øvre og nedre. I riktig gamle dager, var skolegården delt opp med gutter i øvre og jenter i nedre, de fikk ikke være sammen i friminuttene. Alt var kjønnsdelt den gangen, jenteklasser og gutteklasser også. Vi hadde det jo ganske moderne i forhold, det fikk holde med jente-do og gutte-do, og jente-garderobe og gutte-garderobe.

Sangsalen i kjelleretasjen var også fin, med store, dype vinduskarmer litt høyt oppe på veggen. Der var det også en slags scene, altså vi gikk to trinn ned i selve klasserommet fra kateter og piano. Vår sanglærer var opptatt av at vi pugget vers, i tillegg til den sedvanlige blokkfløytespillingen selvsagt. «Vesle lerka» var en av sangene vi pugget. Det var mange rare og vanskelige ord, og det gikk over stokk og stein. Men den sitter enda. «Og vesla lerka, ho hev det so, at finn ho ein tuve-topp fri fyr snjo, so kved ho i med sin gladeste song, so trur ho på vår med ei einaste gong. Å hei! å hi! å tiriliti! å tirili, tiriliti!»

Vi fikk vite at Per Sivle hadde skrevet teksten og da ble den ekstra fin. Han hadde jo bodd mange år i Drammen, så da ble lerka på en måte litt vår også.

Sangsalen lå rett over gangen der vi hentet melk i storefri. Melk på skolen ble innført på midten av 70-tallet, så vi var de første som skulle begynne med skolemelk. Et melke-kort kostet 10 kroner, med 25 klipp på kortet. Frøken samlet inn klippene og så ble ordensmann og medhjelper sendt ned i kjelleren for å hente bøtta som hang klar på knaggen, med eksakt antall melk. Bøtta med 4C ble hektet av og de brede steintrappene fra kjelleren ble gjort unna i noen byks.

At melken var romtemperert og av og til sur, gjorde kanskje ikke opplevelsen så stas, til tross for den moderne nyvinningen med melk på skolen, og de kule mini-kartongene. «For noe tøys, melka er ikke sur!» fikk vi høre.

Men en av klassekameratene kastet opp likevel.

Gamle Bragernes skole

Noe av det mest spennende med vår gamle skole var kartene som frøken av og til dro ned fra taket. De hang bak kateteret ved tavla, og hun trakk i snora for akkurat det kartet hun skulle ha. Vi hadde norgeskart, Europa-kar, kart over Judea og «Det hellige» land og verdenskart. Det var fryktelig spennende når vi fikk en rundreise rundt, og frøken fortalte og pekte. Lyden når pekestokken liksom traff kartet, husker jeg fremdeles.

Vi så film i øverste etasje, og spesielt moro var det hvis frøken spilte filmen baklengs etterpå. Også gymtimene var høydepunkter på gamle Bragernes. Vi lekte «Haien kommer», og stilte oss opp i hvert hjørne; torsken, silda, laksen og makrellen. Og på tjukkasen i midten sto selveste haien å skulle fange oss, og aller mest skummelt var det hvis det var Morten, fordi han løp så fort.

Vår herlige lærerinne, eller frøken som vi alltid sa, lovet oss at den dagen alle kunne gangetabellen, så skulle hun sette kryss i taket og kjøpe is til oss. Som sagt så gjort. Dagen kom omsider, og hun dro ned i kiosken på hjørnet av Hauges gate og Dronninggata, kjøpte 25 is og delte ut. Etterpå bandt hun et rødt kritt ytterst på pekestokken, klatret opp på kateteret og tegnet et kryss i taket.

Jubelen var ellevill mens vi slikket i oss isen. Jeg er sikker på at alle mine skolevenner fremdeles husker dette. For et minne og for en dame – og for en skole!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen