Byhistorie

Byhistorie: Tok du også svømmeknappen på Drammen kommunale bad?

Det gamle badet i Drammen rommer mange historier og minner. Her var det kø foran sukkerbiten og leking på grunna. Men for jenter anno 70-tallet, var det gjeveste likevel drikkeautomaten og garderoben med de voksne damene.

Jeg husker min aller første gang på «badet» som vi sa. Jeg var rundt seks, sju år, og var med min venninne og hennes mor. Vi gjorde store øyne når vi kom inn i dusjrommet med alle båsene: Der sto de, nakne damer på rekke og rad!

Men la oss først se litt på historien. Det er snart 14 år siden det gamle badet på Grev Wedels plass i Drammen lukket dørene for siste gang. Heldigvis fikk drammenserne et nytt og flott bad på Strømsø, selv om mange sikkert savner svømmehallen i den vakre bygningen fra begynnelsen av 1900-tallet.

Byhistorie

Jeg er sikker på at det finnes en del tusen drammensere som med skrekk eller fryd husker tilbake til den gangen de tok svømmeknappen på Drammen kommunale bad. Mange har sikkert også andre opplevelser fra badet, enten de gikk i svømmeklubben eller bare var der for fornøyelse og velvære. Selv kan jeg krysse av på alle.

Men la oss gå enda lenger tilbake, til den gangen det ikke var vanlig at man hadde badeværelser i hjemmene sine, selv ikke de som var såkalt velbemidlet. Man vasket seg i vaskevannsfat, og gikk på såkalte badeanstalter.

Drammen hadde fra 1800-årene en rekke offentlige og private badeanstalter. På 1830-tallet fantes et badehus sør for Holmen, og Christian A. Thorne drev et såkalt styrtbad ved Nedre Sund. Styrtbad var datidens dusj, og dusj var et ord som enda ikke var oppfunnet.

Apoteker Stillesen drev fra 1843 til 1857 et større offentlig bad, med fire baderom på sin eiendom ved nåværende Gamle Kirkeplass. Her kunne man få både karbad og styrtbad – altså dusj. Etter bybrannen i 1866 ble Sommerfryd Bad anlagt der Erik Børresens allé og Brannpostveien deler seg, i den utsprengte mølledammen etter den nedlagte Schwenckemøllen.

Sommerfryd Bad var nesten som et spa å regne. Hør bare her; Tilbudene var varme bad, dampbad, furunålsbad og styrtbad.

Det kommunale bad på Grev Wedels plass, Sentralbadet, ble bygget i 1902 av ingeniør Søren Falch etter tegninger av arkitekt Jens Kristian Thune. Badet ble utvidet med en svømmehall i 1938, og er senere betydelig modernisert og utvidet. Sentralbadet stengte sine dører onsdag 4. juni 2008, fire måneder før det nye Drammensbadet på Strømsø åpnet.

Byhistorie

TIlbake til damene i dusjen, til omtrent midt på 1970-tallet, da undertegnede gjorde sin debut på badet;

Damene vasket seg grundig både her og der, men jeg tror ikke de brydde seg nevneverdig om sitt unge publikum med store øyne og hakeslepp. Flere av dem var eldre kvinner som sikkert hadde brukt Drammen kommunale bad i mange tiår for sin ukentlige og grundige kroppsvask. De tok kanskje ikke turen ned i svømmehallen en gang. Disse damene dro på badet for å vaske seg, rett og slett.

Det var som nevnt, helt alminnelig med vaske og badeanstalter i gamle dager, de såkalte Folkebadene.

– Moral og renslighet hørte sammen, mente både Eilert Sundt og flere folkeopplysere – støttet av datidas vitenskapsmenn.

Utover 1800-tallet bredte det seg en oppfatning om at badene kunne sørge for å være en motvekt mot dårlig helse, urenslighet og dårlig moral og ja, til og med kriminalitet, ble det påpekt. Badene ble ansett som at det var «klarnende», med varme bad, kalde bad, dusjer, hygienisk rent, keramiske fliser og metall. Treverk skulle ikke forekomme.

Tilbake til 1970-tallet: Våre turer på badet ble etter hvert mange, og spenningen steg i takt med at vi nærmet oss inngangen på den flotte murbygningen. Da vi kom inn, gikk vi bortover på et teppe til damen som satt i luka, jeg kan fremdeles huske fjeset på et par av dem, og akustikken i veggene når vi løp opp eller ned til garderobene.

For av en eller annen merkelig grunn ble garderobene byttet om, altså det var ingen faste dame- og herregarderober. Det ble hengt opp et skilt med DAMER og HERRER som viste hvor vi skulle gå den aktuelle dagen. Jeg likte meg best oppe.

Byhistorie

Så var det svømming. Full av selvtillit startet vi i Drammen svømmeklubb bare noen få uker etter at vi hadde lagt armringer og svømmebelte på hylla. Vi skulle svømme i bane fire – på «silda». I bane fem svømte de proffe store, og til de andre banene ble man rekruttert etter hvert som man presterte et visst nivå av tekniske ferdigheter. Min venninne og jeg plaska rundt på «silda» i evigheter, vi var ikke spesielt opptatt av å være flinke eller å svømme fort. Vi badet og koste oss, og det hendte vi ble igjen på grunna for å leke litt før treningen startet.

Da det skulle være svømmestevne, med foreldre og publikum, ville vi selvfølgelig og merkelig nok, være med. Pappa trodde en stund han måtte hoppe uti og redde min venninne, det så ikke helt bra ut der ute på dypt vann. Hun tok like godt diagonalen, startet i bane fem og endte opp i bane en. Men vi var svært fornøyde med egen innsats, som var siste og nest siste plass. Det vi ikke hadde av konkurranseinstinkt og ambisjoner, tok vi igjen på innlevelse og begeistring.

Etter vår tid i bane fire, sluttet vi med vannsport, men vi fortsatte å gå på badet. Det aller mest spennende var damene i garderoben, som skiftet i hvert sitt skap. Vi unge måtte alltid skifte på «fellelsen», med smale, brune stålskap som så vidt rommet klærne våre. Men de voksne damene fikk altså egne skiftebåser, med hylle og speil. Av og til klarte vi å løpe inn i et sånt vi også, men hvis vi ble tatt på fersken av vakta, var det på hue rett inn på «fellelsen».

Damene med egne skap fønet håret og røykte, leste blader og sminket seg. De satt i myke lenestoler med små bord imellom, på bordene sto askebeger i brunt glass. Vi gikk forbi damene både på vei inn og ut fra dusjen. Voksne, lettkledde damer med håndkleturban og sigarett – det kunne vel ikke bli stort bedre! Vi drømte om at det skulle bli oss om noen år.

I svømmehallen fantes en drikke-automat, hvor man fikk kjøpt varme drikker. Vi puttet på en krone og trykket på knappen med Dymo-maskinskrevet lapp, som viste vårt valg. Det gikk som oftest i kakao, men skuffelsen over å stå igjen med grått vann når pulveret tok slutt, var ikke verdt og vente på, så vi safet med buljong. Etter å ha brukt opp halve ukelønna på drikke-automaten, hadde vi blitt febervarme i kroppen og det fristet ikke å hoppe uti det kalde bassenget igjen. Ikke før et nytt tilskudd til det gamle badet kom på slutten av 70-tallet; et basseng med ekstra varmt vann.

Vi ble aldri de lettkledde damene i garderoben med de store skapene. Vår badeglede på det gamle badet tok slutt allerede før konfirmasjonen. Men minnene fra denne institusjonen i Drammen bærer vi med oss for bestandig.

Kilde: Drammen Byleksikon, Nasjonalbiblioteket

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen






Mer fra Dagsavisen