Byhistorie: Tradisjonene sto i kø inn mot julehøytiden, med baking, steking og sylting

Så er det snart jul igjen – for noen den aller hyggeligste tida på året, hvor familien står i fokus, og man går i selskap til hverandre nesten til det kjedsommelige. Rundt pyntede bord i de tusen hjem skal det serveres mat og drikke, og i lang tid før det, har det blitt bakt, kokt, stekt og jeg vet ikke hva.

Desember er matmåned nummer én.

Og det starter ofte med pepperkakebaking i begynnelsen av adventstiden. Mange har tradisjon for nettopp det, hver første søndag i advent.

I mitt barndomshjem fikk vi bokser fulle med småkaker av min mormor og farmor. Goro, Hjortetakk, Sirupsnipp, Berlinerkranser, T-brød, Serina og Sandkaker. De hadde faste bokser og ble overrakt i god tid før jul.

Det var også da de smakte best, det var liksom ikke så fristende med det tørre, støvete kakefatet når vi kom til første nyttårsdag, og fatet hadde gått ut og inn på dekket bord i hele romjula.

Vi tar nok likevel lettere på det med baking nå enn før i tida. Mange av oss er fornøyd med ferdigkjøpte kaker, om noen i det hele tatt. Og apropos ferdigkjøpt og lettvint, fler og fler kjøper fake julegran også, og de færreste gidder å gjøre hovedrent i huset. Det viktigste nå er at ribba er økologisk, vi skal være helt sikre på at grisen har hatt det godt, så vi med god samvittighet kan slafse i oss på julekvelden. Så får lodottene heller fyke.

Min venninne og jeg pleide å lage vår egen førjulsfeiring, med ribbe. Det var noe av det beste vi kunne tenke oss, og det ble julekveldsstemning, selv om det bare var i starten av desember. Vi var 19 år da denne tradisjonen startet, og hvert år var vi like spent; blir svoren sprø?

Vi satt på gulvet foran komfyren og fulgte spent med. Der inne kunne vi følge ribba, minutt for minutt, lenge før NRK fikk ideen om det samme. Vi så hvordan fettet piplet og svoren blåste seg opp. Festen kunne bare begynne.

Tradisjonene sto i kø inn mot julehøytiden, med baking, steking og sylting. Mamma pleide alltid å lage rull og sylte, og hun lagde verdens beste leverpostei. Den var så god at hun nesten ikke turte å lage den, av frykt for å spise opp alt med én gang. Når hun lagde rull og sylte kom det mange rare ingredienser på bordet. Og for et nysgjerrig barn var det spennende detaljer og følge med på. Krydder som luktet eksotisk, forskjellig kjøttstykker, flesk og fett og til og med nål og tråd. Og en diger syltepresse i tre som vi lånte av min farmor. Rullen eller sylta ble lagt inni der og presset sammen. Den gamle trepressa ble liksom et slags ekstra møbel i jula.

[ Byhistorie: Gode (og ikke så gode) minner fra Park ]

Og mamma fortalte hva hun gjorde underveis. Hun kunne sikkert spart seg, jeg har aldri sydd så mye som en rull. Men noe som er enda viktigere; det ble fine minner og gode historier. Hun fortalte at de beste syltene var hodesylte. «Mor lagde bestandig hodesylte», sa mamma og drømte seg tilbake. Men jeg så det for meg, et grisehode. Ganske ekkelt. Men måten mamma fortalte på, med innlevelse og overbevisning, fikk meg likevel til å tro at den sikkert var den aller beste.

Mamma pleide også å bake julekake. Den var himmelsk, og hun bakte den på julaften, så den skulle være så fersk som mulig. Duften av baksten hadde hard konkurranse med Tre nøtter til Askepott om å skape den beste julestemningen i Toppenhaugveien julaften formiddag. Men de fikk dele førsteplassen, og så fikk vi prøvesmake nystekt, varm julekake med sukat og rårand, mens Askepott fikk prinsen. Jeg likte ikke sukat, men det gjorde til gjengjeld min søster, vinn-vinn der altså.

Dessertene i jula var også noe for seg selv. Riskrem med rød saus er kanskje den aller beste Men på julaften er det få eller ingen som orker en så mektig dessert etter ribbe, pølse og medister. Hos mine besteforeldre hadde vi alltid kransekake og prinsessens iskake. Eller var det dronningens? «Noen liker mora og noen liker dattera», ble det mumla nederst ved bordet.

En annen dessert som har lange tradisjoner hos noen familier, er hjemmelaget fruktsalat. Om ikke på selve julaften, så i alle fall en annen av juledagene. Jeg var ikke spesielt begeistret, men alle synes det var såååå godt. Da var det bedre med hermetiserte fersken og pærer, med lake og pisket kremfløte. Hos mormor hadde vi ofte hjemmelaget iskake til dessert, og høydepunktet var da vi i tur og orden fikk pynte mormors iskake med hermetiske fersken og krem fra sprøyte.

[ Byhistorie: Romaner, arier og prekner på Toppenhaug ]

Og så var det alt godteriet, da. Og da snakker jeg ikke tørre mandariner og harde rosiner. Alt annet enn sjokolade er ikke godteri i jula. Og hva er vel bedre enn konfekt? Og man åpner ikke en diger konfekteske annet enn til jul?

Hos mine besteforeldre var det alltid en kilo Kong Haakon på julaften. Esken fylte nesten hele bordet, og seks barnebarn fulgte med begeistret blikk da lokket ble tatt av og den brune knitre-papir-pappen løftet vekk. Der lå de! 100 små biter, noen lyse, noen mørke, noen med gullpapir og de flotteste av alle; kremmerhuset med gullfolie. Og det var ikke bare én, men to!

Og twist. Twist var alltid en innertier, og jeg var det eneste barnet i familien som likte kokos-biten og den lange marsipanbiten. Mamma ville ha lakrisene og det ville søster også, men det var heldigvis noen karameller i posen som gjorde nytten likeså bra som lakrisene.

Den med mørk sjokolade og banansmak var også god, hvis jeg da ikke fikk assosiasjoner til flytende penicillin mot øreverk. De to var ganske like på smak.

God førjulstid!

[ Bybrua – farvel til en gammel, god venn ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen