Byhistorie

Byhistorie: Romaner, arier og prekner på Toppenhaug

I fire hus på rekke og rad i Løkkebergveien bodde tre kunstnere og en idérik prest fra Hallingdal

Løkkebergveien

Det var tre gater som liksom var mine, hvor lekekameratene bodde, hvor vi kjente naboene eller hadde hørt om dem som hadde bodd der før oss; Løkkebergveien, Toppenhaugveien og Prestestien. Sistnevnte ble i 1980 satt som navn på gangveien fra Toppenhaugveien til Kjappen over Løkkebergveien.

Det står i Drammen byleksikon at opprinnelsen til navnet er ukjent, men det stemmer ikke. Jeg, og sikkert flere med meg, vet at Prestestien har fått sitt navn etter Sogneprest i Bragernes fra 1933, Ole Narum fra Hallingdal.

Han hadde bodd i huset ved inngangen til stien, men var død for lenge siden. Likevel følte jeg at presten var levende for meg i barndommen. Vi hadde nemlig flere møtepunkter enn Prestestien, Narum og jeg. Hytta vår på fjellet var nemlig oppført av denne prest Narum, og morfaren min hadde kjøpt hytta av ham rundt 1920. Derfor syntes jeg at Prestestien også ble litt min. Og som om ikke dét var nok; Huset til prest Narum i Løkkebergveien, ble senere bolig for min morfar og mormors gode venner.

Et lite apropos til Narum; Han hadde vært kjent som en god taler og under et foredrag han holdt, kastet han fram de første tankene om et sportskapell i Drammensmarka, og ideen fikk raskt tilslutning. I 1938 ble sportskapellet ved Tverken innviet av biskop Bergrav.

Byhistorie Løkkebergveien

Tre krappe svinger, trær og busker og store steiner som man måtte tråkke riktig på, utgjorde Prestestien. Jeg kunne løpe i kjempefart nedover i mørket, føttene kjente stien og alle steinene så godt at de plasserte seg nøyaktig slik at jeg ikke falt.

Det aller mest spennende på vår ferd i stien var «pengetreet» det sto i sving nummer to, hadde en sprekk midt på stammen med en mynt som satt fast. Vi stoppet nesten bestandig ved pengetreet og forsøkte å lirke mynten ut, og var overbevist om at treet brakte lykke og var magisk.

Vi fant også tyggegummi, ut-tygget og godt brukt, som vi samlet i matboksen. De rosa var de beste, men det hendte at de smuldret opp i munnen umiddelbart, og jeg kan fremdeles kjenne skuffelsen – og smulene i munnen.

Vi sto side om side i Prestestien med de harde tyggisklumpene i hånden, «Denne virker!» kunne vi si, og så måtte vi jo naturligvis smake på hverandres tyggis-varp.

Byhistorie Løkkebergveien

Det var flere spennende folk som hadde bodd i Løkkebergveien, det var nærmest en kunstnergate.

På vei opp til Prestestien passerte vi huset som forfatter Sigurd Christiansen (1891–1947) hadde fått oppført etter prispengene han mottok for romanen «To levende og en død» i 1931.

Huset hadde skrått tak, og ifølge en som kjente huset svært godt; «et knotete og rart hus», og tegnet av Christian Fredrik Arbo (1876-1951). Farmoren min fortalte at hun av og til så forfatteren når han var ute og spaserte på Toppenhaug, og at mange syntes han var en litt rar og dyster mann – den merkelige postfunksjonæren som skrev bøker. Sigurd Christiansen hadde bodd i Løkkebergveien til han døde.

I nabohuset til forfatteren bodde kunstner og tegnelærer Thor Bautz (1897-1982). «Bland alltid litt rødt i det grønne», sa Bautz bestandig. Huset hans var brunt, kanskje akkurat derfor. Jeg husker ham veldig godt, med et lunt smil og alpelue. Bautz var tegnelærer, blant annet på Fjellheim skole og hadde flere separatutstillinger. Min barndomsvenn Lars bodde rett over gaten, og for ham var Bautz en reservebestefar og god venn som lærte bort å lappe sykkelhjul og spikke seljefløyte.

Byhistorie Løkkebergveien

Operasangerinne Eva Prytz (1917-1987), bodde ved siden av prestens hus. Vi så henne gikk tur med foreldrene sine i nabolaget. Ingenting minnet om at hun en gang hadde stått på de store scenene i Europa.

Hun hadde jobbet ved Den Kungeliga Operan i Stockholm fram til 1966, og gjestet operahusene blant annet i London, Paris og Haag. At denne damen hadde vært Donna Anna, Violetta og Mimi, var både ubegripelig og flott å tenke på. Men Eva Prytz ble syk og måtte trekke seg tilbake – hjem til Løkkebergveien. I Prytz sin hage pleide vi som ungdommer å snike oss inn i høstmørket, skravle og smugrøyke under de store granene. Hun skulle bare visst.

Det var mange snille, eldre folk i vårt nabolag, også de som ikke ble skrevet om i leksikon eller som hadde bygget hus for prispenger. Jan-Henrik og jeg gikk til Berger, en vennlig mann med sixpence og gartnerjakke som stort sett puslet rundt med trillebår i hagen.

Vi ringte på, og inne på kjøkkenet fant Berger fram kjeksboksen, og vi fikk ta én hver. Det var to slag å velge i, en med rød gelé i midten og en med rosa melis. De røde var best. Et stort takk og et smil fra oss, og så løp vi ned trappen og ut på den runde grusen.

Jeg tror de synes det var hyggelig når vi kom. I hagen til Myhre lekte vi også. Enorme grantrær gjorde huset og hagen litt dunkel og mørk, men menneskene som bodde der var søte og hyggelige. Vi var aldri inne, men én gang fikk vi komme opp på verandaen – vi fikk rød saft av slitte kjøkkenglass.

Byhistorie Løkkebergveien

På gamle trakter er det godt å komme tilbake, rusle bort Løkkebergveien, titte opp i fjellet hvor vi lekte. Prestestien er om mulig enda mer gjengrodd nå, og steinene vi tro på er byttet ut med trinn i tre, med rekkverk på den ene siden. Pengetreet er for lengst borte, men stemningen jeg fikk forleden var den samme som på 70-tallet.

Tenk, der bodde de alle, side om side. Kanskje de kjente hverandre godt, prest Ole Narum og forfatter Sigurd Christiansen? Kan hende de gikk tur sammen og slo av en prat opp Prestestien?

Men jeg tviler på om de hadde et magisk pengetre, eller rosa tyggis i matboksen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen