100 år med vinterferie på Tollefsbu

Familiehytta på fjellet har huset mang en vinterferie for små og store. Det startet for 104 år siden.

Vi våknet om morgenen til duften av egg og bacon, lyden fra den lille brune radioen med antenne, og til pappa som plystret muntert mens han dekket frokostbordet. Det var vinterferie.

Vi hørte på «Potitbolla i nordavind, går og drøymer om venen sin», med Ingebrigt Davik, og den rare stemmen som leste opp værmeldingene for fiskebankene med varsler for: «Doggerbanken, Frøyabanken, Haltenbanken, vest for Hebridene og Råkkål».

I min barndom ble alltid vinterferiene tilbrakt på «Tollefsbu», hytta på Golsfjellet som var oppkalt etter min kjære morfar.

1969: Søster, pappa og jeg. Det var ikke ofte mamma var fotograf. Foto: Gro Helgeland

LES OGSÅ: Husker du Torvhallen og alle kjellerbutikkene?

Det lå mye arbeid og planlegging bak feriene til fjells. Min mor var et rivjern, med en organiseringsevne som går utenpå de fleste. Hun stekte, bakte, pakket og ordnet, i lang tid før andre i det hele tatt tenkte på vinterferie og fjelltur.

På en hytte uten strøm og vann, sto utfordringene i kø på mat- og måltidsfronten. Men mamma hadde stålkontroll. Hun lagde opp middager for hele vinterferien, og hun bakte himmelske kaker.

Det er ganske nøyaktig 100 år siden min morfar kjøpte tømmerhytta på fjellet, I sin tid oppført av Ole Narum fra Hallingdal, som faktisk også var sogneprest i Bragernes fra 1933.

Tilfeldighetene skulle også ha det til at han bodde i Løkkebergveien (derav Prestestien), som senere ble mitt eget nabolag, og til og med i huset som venner av min mormor og morfar flyttet inn i etter Narum. Så her er det mange bindinger til presten fra Hallingdal og til den gamle hytta.

Hytta var bygget i solid tømmer, med skifer på taket og rødmalte vinduskarmer med små ruter og skodder. Langs den ene siden var det en overbygget veranda, hvor man kunne nyte ettermiddagssolen, med utsikt over vollen og til de hyggelige, små stølene.

1940-tallet: «Tier´n» på tur, her i solveggen hos min mors tante og onkel. Morfar i midten med runde briller, mormor ved hans side. Foto: Privat

LES OGSÅ: Ut på tur – (nesten) aldri sur

Det var selvsagt ikke innlagt vann eller strøm der oppe. Alt var manuelt, og krevde arbeid og tilrettelegging. Mamma eller pappa måtte heise opp vann fra en dyp og ganske skummel brønn. Hvis vi var med for å hente vann, måtte vi enten stå nesten bak brønnhuset, eller bak den som heiste opp vannet.

Nøkkelen til brønnen hang høyt oppe på en vegg, og da døra til brønnhuset ble åpnet kunne vi se steinene som førte ned til dypet. Og langt der nede var det iskaldt, krystallklart vann. Det hang en sinkbøtte i kjetting som ble sveivet ned tom, og så opp igjen, full av vann. Så var det å ta tak i bøtta med vann og helle opp i en annen som sto klar. De pleide å hente to bøtter av gangen. Og det ble hentet vann opp til flere ganger om dagen. Det var god trim å hente vann.

Pappa pleide å være med på fjellet i helgene, men i selve vinterferieuka var han i Drammen for å jobbe, mens mamma var på alene på hytta med oss. Men min mor var tøff og dyktig. Hun hentet vann, lagde mat og holdt hytta varm.

Ved siden av Hallingpeisen lå vedovnen fra Jøtul. Jeg kan fremdeles huske inskripsjonen:

«Eg grev ned min eld seint om kveld. Naar dagen er slut Gud gje min eld alder slokna ut».

Det er nok mange som husker disse linjene fra sin egen vedovn.

1950-tallet: Morfar og mormor hadde med sine venner på vinterferie hvert år. Foto: Privat

LES OGSÅ: «Vi var redde for Sovjet og løse hunder. Vi var i alle fall IKKE redde for USA»

Vi hadde en avtale med en bonde som hadde kjent familien vår i generasjoner, og han pleide å fyre opp i hytta, så vi kom opp i passe lunk. Det var sjelden jeg så ham, men hytta var alltid passe varm ved ankomst. "Han Ivar hadde fyrt opp bra".

I tillegg til å fyre, bære, vaske og koke, hadde jo mamma tre små barn, altså oss, som også krevde en del jobb da hun var alene med oss i vinterferieuka. Og hver dag etter frokost bar det ut på skitur, uansett vær.

Hvis det var storm, ble turen bare litt kortere og hetta på fjellanorakken snørt litt strammere. Ut på tur kom vi alltid – to små frøkner og en mamma med minstemann i pulk.

Min søster kan huske at hun hadde arbeidsoppgaver i seks års alderen, at hennes jobb var å holde den måkte stien bort til vedskjul og do fri for snø. Det pleide å føyke litt igjen på natten, men søster var ute med sin lille spade hver morgen og sørget for fri passasje for oss andre.

1950-årene: Mormors søsken på vollen utenfor hytta, med treski, Kandahar og besømstøvler. Foto: Privat

Før vår tid, hadde min mormor og morfar hadde hvert eneste år en uke vinterferie på hytta sammen med fire andre vennepar. De kalte seg for «Tier´n» på grunn av antallet.

Det var fire soverom på hytta, derfor lå mormor og morfar på klapp-senger i stua.

De hadde en utrolig god logistikk og organisering. De var delt inn i arbeidslag for alle gjøremål, slik at noen hadde helt fri, mens andre hadde oppgaver. Og slik gikk det på rundgang, har min mor fortalt.

I hytteboka kan man fremdeles lese om de lystige turene til «Tier´n», hvor mammas onkel Oskar har tegnet festlige tegninger og hvor man kan lese om vinterturer til fjells på 40, 50 og 60-tallet.

Heldigvis ble det fotografert fra disse turene, og jeg er så heldig å ha et album med flere av dem.

I min mors barndom ble det også tilbrakt ferier på «Tollefsbu». En av episodene som ofte går igjen er den da mamma og hennes to søsken sto på kjøkkenet og vasket opp. Kjellerlemmen sto åpen, fordi min morfar var der nede. Plutselig ble lillebroren borte – han hadde falt ned i den åpne hullet ned til kjelleren, og dratt med seg lemmen i fallet.

Pang! sa det, og lillebroren falt oppå faren nede i kjelleren.

– Er dere spenna gærne der oppe, ropte min morfar.

Men da han så sønnen der nede mildnet stemmen hans:

– Nei, men er det deg da gutten min?