Nyheter

Anmeldelse: Stråler mer enn julestjerna selv

Årets oppsetning av «Reisen til julestjernen» i Drammens teater er en skikkelig sjarmbombe, med sjeldent friske, opplagte og morsomme unge julestjerner.

Bilde 1 av 5

Drammen barne- og ungdomsteater (DBU) kan sin «Reisen til julestjernen» (RtJ) til fingerspissene. Den svære produksjonen, med storslåtte kostymer, kulisser og effekter, settes opp på hovedscenen i Drammens Teater annethvert år. De fleste av teaterets 60 unge aktører har vært med i stykket før, og årets tre regissører - Venill Kravik, Iselin Brandt Bestvold og Ferdinand Rygh - har alle tråkket sine barnesko i DBU selv.

Når man kjenner et stykke så godt er det fullt lov å ta noen nye grep. Ikke bare blir det en stor opplevelse for de små, som ikke kjenner historien fra før, det har også noe nytt å by på for foreldre, besteforeldre og eventuelle andre RtJ-kjennere. Årets påfunn gjør den gamle klassikeren både friskere og - kanskje aller mest; morsommere - enn på lenge.

For den som trenger en påminnelse handler det altså om lille prinsesse Gulltopp, som en julekveld for ti år siden ble lurt av den onde greven til å gå ut i skogen for å finne julestjerna. I skogen ventet den slemme heksa, som plasserte jentungen hos en gjeng røvere. Nå klarer hun å rømme og møter den ulykkelige kongen - som altså egentlig er hennes far. I sin desperasjon, da datteren forsvant, forbannet han hele julestjernen, som dermed sluknet. Hans kone dronningen sørget seg ihjel - og hver jul siden har han forsøkt å finne både julestjernen og datteren.

Nå lover Gulltopp, som har fått navnet Sonja og ikke husker at hun er prinsesse, at hun skal finne julestjernen til kongen. Men greven og heksa gjør hva de kan for å sabotere. De er ute etter både gull og kongemakt. Nå begynner jakten, og undervegs møter Sonja både smånisser og nissefar, hun rir på en bjørn og på nordavinden, hun voktes av småfugler og besøker julemannens julepakke-pakkeri.

Ja, det er søkt, men for svært mange nordmenn er juleeventyret fra 1924 og - ikke minst - filmatiseringen fra 1976, en helt nødvendig ingrediens til julekosen. Jeg tør påstå at DBUs versjon er utrolig mye mer sjarmerende og festlig enn den langdryge, gamle filmen.

De unge skuespillerspirene er delt i et rødt og et grønt team, med rundt 30 på hvert lag. Fredag hadde de røde årets første premiere, og leverte til gagns. For det er så veldig tydelig at de unge stortrives med oppgaven, faktisk overstråler de julestjerna selv.

Nytt av året er økt fokus på dans og koreografi, og dette tilskrives Ferdinand Ryghs debut på regiteamet. Det skjer mye mer under sangnumrene, og i forestillingen for øvrig, enn det har gjort før. Alle på scenen, små som store, forblir i rollene - uansett hva som skjer rundt dem. Og ser man litt forbi hovedrollene, kan man stadig få øye på nye talenter - som gir full guffe hele veien. Som for eksempel Selma Baalerud, som blant annet gjør den litt ubestemmelige karakteren "nissefar" med fynd og klem og glimt i øyet.

Ikke for det; Lilja Stordalen Skredsvig er en kjempesøt Sonja, selv om rollen i seg selv ikke akkurat gir henne mange strenger å spille på. Christian Runningen er en herlig, selvnytende og fornøyd snerrende greve, som er lattervekkende tett i pappen. Andre rolletolkninger vel verdt å trekke fram er Peder Solas "Ole", som i sine beste øyeblikk virkelig gjør den noe stivbeinte dialogen til sin egen. Han og Milla Venita Renaa Hafstads "Petrine" utgjør et svært sjarmerende par.

Også er det den spinnville heksedatteren da. Her tar Tiril Bruvold det helt ut. En tomsete brølape av et vesen, med ett svært øyebryn tvers over panna, dårlig med tenner og tovete hår. Heksas avkom promper så det durer - med et salig glis, skriker at hun vil være prinsesse og beiner over scenen som en keitete kar. Du skal være bra deppa for ikke å trekke på smilebåndet av denne.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Det slemme trekløveret: Greven, heksedatteren og heksa - henholdsvis i Christian Runningen, Tiril Bruvold og Kaja Olsens skikkelser.

Pappa Sebastian Bruknapp Sjem bekler denne gangen rollen som kongen. Han gjør en hederlig innsats - selv om denne høyst endimensjonale karakteren ikke er lett gi liv til. Ikke engang Anders Baasmo Christiansen klarte å gjøre denne figuren til noe mer enn en ekstremt lettlurt og ganske så teit regent, i nyfilmatiseringen fra 2012.

Trenger du en real dose julestemning, er det i hvert fall bare å komme seg av sted til Drammens Teater. Til sammen spiller de to settene med skuespillere hele 21 forestillinger fram til jul. Både julestjernene på scenen, og alle foreldre som har bidratt med hundrevis av dugnadstimer, fortjener at denne kraftprestasjonen blir sett.

Mer fra Dagsavisen