Fremtiden

Byhistorie: «Avsløringen» fra baksetet

Tre hus og to ran som ble til samme historie, med en observant unge i en hittil ukjent birolle. Men la oss starte med en oversikt.

Drammen, 19. mai 1980: Et alvorlig bevæpnet ran rystet byen vår denne ettermiddagen. To menn ranet hovedpostkontoret på Bragernes og kom seg av gårde med over 10 millioner kroner. Det var en dramatisk hendelse, og mange drammensere husker nok tilbake til akkurat den ettermiddagen, da Drammen ble åsted for det største ranet til da, begått i Norge noensinne.

Ransmennene kom plutselig inn i bakgården på hovedpostkontoret i Drammen, og overmannet to politimenn og en vaktmann. En av ransmennene fyrte av et skudd som til alt hell gikk like til siden for vaktmannens hode, men det var nære på.

De hadde planlagt ranet og flukten etterpå ned til minste detalj; Ranerne hoppet inn i hver sin bil, den ene som var en politibil, ble etterlatt ved Austad gård. På Galterud, litt lenger opp i Strømsåsen, sto en annen fluktbil klar. Derfra kjørte gjerningsmennene tilbake til Drammen sentrum, og til parkeringsplassen ved sykehuset, der enda en bil sto klar. Deretter kjørte de to til skogs, opp Underlia og mot Landfalltjern, der de gravde ned ransutbyttet. Deretter dro de tilbake til sentrum, parkerte på Waagaardsløkka og spaserte over bybrua og tok toget tilbake til Tønsberg! Det skulle gå ett og et halvt år før ranet ble oppklart, og den strabasiøse flukten avslørt.

Hjemme hos oss denne ettermiddagen i mai skulle vi feire mammas 42-års dag, men vi ble ganske forferdet over ranet i Drammen og ble også minnet på et annet ran, Tjøme-ranet fem år tidligere.

Tjøme Sparebank ble ranet sommeren 1975. Folk husker ranet godt, og den lange tida etterpå – før raneren til slutt ble tatt. Det er ikke lenger bank i det lille trehuset på Tjøme.

Tjøme-ranet

Tjøme, sommeren 1975: Ferietid og vi var som vanlig på hytta. Det var sommeren jeg lærte å svømme uten armringer, og hvor vi var på øyturer med tante Annemor og onkel Birger, sommeren som slo nesten alle varmerekorder, hvor vi søkte skygge for solen under de store ospetrærne på stranda, sommeren da katten var borte i to dager, etter å ha fulgt etter oss da vi dro ut med båten. Men det var også sommeren med dramatiske hendelser nesten rett utenfor hyttedøra – Tjøme Sparebank ble ranet!

Vi hørte på radioen at gjerningsmannen hadde kommet seg unna med nærmere 400.000 kroner – Norges hittil største ran. Han hadde stengt de bankansatte inne i hvelvet, og stukket av. Politiet etterlyste en mann iført blå kjeledress med fiskeveske og skyggelue. Vi så på TV og hørte på radioen, og vi syntes alle at det var ekkelt og nifst, at et ran hadde skjedd i det koselige, lille hvitmalte huset som vi kjente så godt. Politiet kjørte fram og tilbake utover Mågerøveien, og fra stuevinduet på hytta kunne vi følge med, de lette etter mannen i den blå kjeledressen, raneren. Alle var på alerten, han kunne jo befinne seg hvor som helst. En kveld foreldrene mine kom hjem sjøveien fra et selskap, så de plutselig en mann som så mistenkelig ut, alene i en jolle uten lanterner. De tenkte jo på gjerningsmannen fra ranet i Tjøme Sparebank noen dager i forveien. Faren min sakket farten, det viste seg bare å være en beruset, litt forkommen fyr, så han ble loset inn i nærmeste havn. Plutselig var vårt rolige, uskyldige sommerferieparadis havnet midt i dramatikkens sentrum. En raner gikk løs rett i nærheten. Og det skulle ennå gå lang tid før pågripelse.

Ett år etter, sommeren 1976: Det var den yngste i familien som la merke til det. På vei til hytta på Tjøme passerer vi villaen på Nøtterø, som siden i fjor har fått ny, hollandsk glasert taksten og nye porter i teak. Huset ser ut til å være voldsomt oppgradert, og det ser kostbart ut. «Der bor sikkert Tjøme-raneren!» sier lillebroren min i baksetet. Vi andre humrer jo litt av hans fantasi, og tenker ikke så mye mer over denne observasjonen. Men i de påfølgende årene ble det liksom Tjøme-raneren som bodde der for oss. Broren min lagde historier ut av det. Klart det var raneren, han hadde jo så mye penger at han helt sikkert hadde råd til så mye oppussing! Hvert år framover ble villaen bak muren oppgradert med ny maling, vinduer, karnapper, porter og søyler. Raneren hadde ennå ikke blitt pågrepet, så det kunne vel stemme at det nettopp var han som bodde der, nærmest konkluderte min lillebror – hvert eneste år.

Her ble det stadig pusset opp, siste halvdel av 70-tallet. Beboeren skulle bare visst; han ble observert i flere år.

Sedlene ble sporet

Hele Norge fulgte med på ransbølgen som så ut til å skylle over sentrale deler av østlandet. Det ingen visste da, var at det var samme raner som hadde slått til alle steder. I Per Øyvind Heradstveit programpost «På sparket» på NRK TV, ble det sendt et eget program under tittelen: «Ran, svindel og sikringstiltak», med eksperter til stedet i studio og rekonstruksjon av en del av ranene.

Endelig oppklaring skjedde først i 1981. Sedlene fra Drammensranet ble sportet opp i Sveits, hvor også ransmannen hadde beveget seg uten forkledning, som han ofte hadde brukt under flere av ranene. Det var 29 år gamle Martin Pedersen fra Tønsberg som tilsto de 19 ranene, begått fra 1974-1980 - inkludert Tjømeranet i 1975 og Drammensranet i 1980. Så fikk vi endelig vite hvem han var, raneren som hadde skremt oss så veldig, spesielt sommeren 1975.

Men vi fikk også vite noe mer... I avisene lyste bildet mot oss, bildet av huset hvor gjerningsmannen hadde bodd de siste årene. Det var det samme huset vi passerte hver sommer på vei til hytta, der var det jo – huset til Tjømeraneren! Han hadde ganske riktig bodd i akkurat det huset som min observante og fantasifulle lillebror utpekte, flere år før raneren ble tatt og avslørt!

Han satt egentlig på oppklaringen i flere år, min lillebror. Men det var det jo ingen som visste da, at observasjonene til en liten gutt skulle vise seg å holde stikk.Det går ikke en eneste gang på vei til eller fra hytta, og passering av villaen på Nøtterø, uten at jeg tenker på broren min og hans utolige «avsløring» fra baksetet.





Mer fra Dagsavisen