Fremtiden

I en vinduskarm på St. Josef

Februar 1973: Det var nonner og operasjoner, ekte eller falske mandler, og andakt med bønn på gangen. Vi er mange som husker mandelsykehuset i Drammen.

Mandelsykehuset: Fra vinduet i andre etasje, nummer to fra hjørnet som vendte ut mot Albumsgate, satt jeg i karmen og speidet for 46 år siden. På folk og biler, og på Toppenhaugbussen.

(Saken sto opprinnelig på trykk i Dagsavisen Fremtiden 2019)

Irmgardis, Lydia og Bonavetura var tre av søstrene på St. Josef. Ikke at jeg husker hver og en av dem, men navnene jeg en gang hørte, klinger veldig godt fremdeles. For mange drammensere vekker nok det lille sykehuset i krysset Albums gate – Cappelens gate sterke minner. Ikke alle er like gode, noen ble vettskremte av nonnene som svevde rundt med side, svarte kjoler i korridorene. Og som hadde bønnepauser, hvor dørene inn til rommene ble åpnet, så forkynnelsen skulle nå ut til alle de sengeliggende.

For undertegnede ble møtet med nonnene og St. Joseph alt annet enn skummelt da jeg ble lagt inn for å operere falske mandler. Jeg opplevde de renskurte damene som vennlige, men kanskje litt stramme og stive. Så snakket de også norsk med tysk aksent, og det gjorde dem nok strengere enn de egentlig var. Men for en nysgjerrig sjuåring var dette bare kjempespennende. Og at de hadde slør var prikken over i´ en – tenk å få gå med slør hver eneste dag – hele dagen! Nonnene var akkurat så fine som i et eventyr.

Samme år som den katolske kirken i Drammen ble innviet, kom de tre første St. Josephsøstre til Drammen. Året var 1899 og søstrene var Antonine Saint-Bonnet, Marie Berckmann Raue og Adolfine Muller. Etter noen få år kjøpte nonnene et hus der hvor St. Joseph-bygningen ligger nå. Villaen ble bygget om, sengekapasiteten økte, og i 1920 fikk søstrene sitt eget lille kapell. Etter omfattende utvidelser ble sykehusbygningen seende ut omtrent som i dag. Sykehuset var vesentlig viet til øre-, nese-, hals- og øyesykdommer og ble i 1975 overtatt av Buskerud fylke som psykiatrisk avdeling. Denne ble nedlagt i 1984, og bygningen har senere rommet flere offentlige og private helse- og legekontorer.

Mandelsykehuset

Men tilbake til mandelsykehuset, som St. Josef ofte ble kalt, og hvor pasienter fra hele regionen ble operert og behandlet. En av dem kom fra Eiker, og ble et par mandler fattigere tidlig på 70-tallet. Det han husker best var nonnenes andakt. Han hadde nettopp fylt 18, og som noe av det første han hadde gjort ved nådd myndighetsalder, var å melde seg ut av statskirken. Han trodde antagelig ikke at han skulle se så mye som en prest eller en prekestol resten av sitt liv, men på St. Josef dukket altså nonnene opp, med bønnesamlinger og andakt med dørene på vidt gap. Han slapp ikke unna. Hver morgen klokka fem ble døra til rommet åpnet og nonnenes bønn ble messet. Hvis han greide å sovne etterpå var det jo fint, om ikke marerittene tok tak. Men de gjorde heldigvis ikke det, og vår venn ateisten opplevde sitt opphold ganske ok likevel.

Noen av nonnene i Drammen. De var en naturlig del av bybildet gjennom 75 år.

Det var fullt på barnestua, så jeg kom på et tremannsrom i andre etasje som vendte ut mot Bragernes kirke. På rommet lå en voksen dame som hadde noe med øynene, og en annen jente på min egen alder, Ingvild fra Kongsberg. Det var en selvfølge at foreldrene dro etter at vi hadde blitt installert, og Kongsbergmoren dro først. Hun hadde forresten satt igjen en stor hvit papirpose med rikholdig innhold; Melkesjokolade, Nonstop og Colibri-drops, men en av nonnene tok posen – det var ikke lov med godteri. Mamma leste Anne Cath. Vestlys Aurora i Kabelvåg, og jenta i nabosengen ble selvfølgelig invitert til å høre på. På et blunk hadde jeg fått en ny venninne.

Den voksne damen på rommet vårt måtte ha det mørkt, så rullegardinen blendet for vintersola utenfor. Det var ikke noe problem for oss små, vi hoppet bare opp i vinduskarmen bak gardina, der var god plass til to frøkner og masse lys. Men nonnene var ikke begeistret over vår utsikt til sola, vi kunne jo falle ut! Så da var det tilbake til mørket. Men vi smatt opp på vår utkikkspost så fort nonnene snudde seg. Jeg husker den voksne damen med de opererte øynene måtte, i tillegg til å ha det mørkt, også ha ro – en dårlig kombo med to småjenter på samme rom. Vi ble hysjet på ganske ofte. Og det vakte oppstandelse da en av nonnene kom inn på rommet vårt og fant den ene sengen tom! Det ble leteaksjon og fullt oppstyr, helt til de fant to små pasienter i én seng.

Bursdagsbarnet

Tidlig om morgenen ble jeg hentet og trillet ned til operasjonsstua. Nonnene hadde forklart alt som skulle skje, så jeg følte meg trygg. Dessuten var det doktor Norill som skulle operere, og da var alt i orden. Ham kjente jeg fra nesten sju år som pasient. Jeg trodde han var en slags tredje bestefar. Masken ble lagt på, og jeg husker følelsen det var å puste inn og faktisk kjenne at man sovnet på en-to-tre.

Min sjuårs fødselsdag ble tilbrakt på St. Josef, og fra vinduskarmen bak rullegardina så jeg tante Bente nede på gata, hun var tydeligvis på vei til bursdagsbarnet – med gave under armen. Nonnene gjorde også stas på bursdagspasienten – jeg fikk godteri! Det skulle vise seg at de hadde gitt meg deler av innholdet fra min venninnes hvite papirpose, men det gjorde ingenting – vi delte jo uansett.

En av gavene jeg fikk på denne litt spesielle sykehus-bursdagen, var en singelplate med Wenche Myhre og Kjell Karlsens orkester. Tittelsporet var «Du og jeg og vi to» (...seilte i en tresko ut på eventyr, mange rare folk og dyr, kan man treffe der). Og på B-siden kunne vi høre en norsk versjon av Gilbert O´Sullivans «Matrymony». Disse to sangene brant seg fast, og er kanskje de aller sterkeste minnene fra februardagene i 1973, i tillegg til søstrene med de flotte navnene og skarre-R´er. Og det hender at sangene fremdeles dukker opp i lystige lag – i duett med en sangglad venninne. Og da går tankene tilbake til 7-års dagen på St. Josef.