Fremtiden

Gårdsliv på gamlemåten - midt i Drammen

På Kollerud gård kan hønsene og sauene noe de fleste andre ikke kan.

Vi kjører inn på et stille tun, kun forstyrret av høner som klukker, bier som summer og suset fra vinden som tar tak i blomsterenga. Eller slåtteng, som det heter. Vi er på Kollerud gård på Konnerud i Drammen, kun ti minutters kjøring unna Drammen sentrum.

Det er familien Gervin som eier det lille småbruket, med en gammel låve, og et hvitt hyggelig hus med utsikt så langt øyet kan se.

– Det hender jeg fremdeles må klype meg selv i armen når jeg kikker ut av vinduet, for det er så vakkert og så godt å være her, sier Edel Gervin. Hun, mannen og den da tre år gamle sønnen flyttet fra Fornebu til Konnerud for litt over fem år siden.

Dette er sjette sesong med grønne enger og gårdsdrift på gamlemåten.

Litt etter litt har de økt mangfold og bestand; de startet med bier, så ble det Spælsau og de siste nyankomne er Islandshønsene fra i fjor, og for ikke å glemme den unge katten som bare teller noen få måneder.

– Vi hadde ingen erfaring med gårdsbruk, men mannen min er anleggsgartner og jeg har en stor botanisk interesse. Og hovedmotivasjonen vår for å bo på dette stedet er nærheten til naturen, å være litt sjølberga, og å leve på en måte som bidrar litt i det store kretsløpet, å leve så bærekraftig som mulig, forteller hun videre.

Flaks og slåttemark

– Da vi så annonsen om det lille småbruket her, tenkte vi jo det var attraktivt for flere enn oss. Men vi hadde flaks, vi fikk det til og med under takst, forteller Edel.

– Vi fikk god kontakt og viktig hjelp av Kollerudslekta som bodde her før oss. Vi fikk veldig respekt for hvordan de hadde levd her på gården, og lærte om de gamle metodene.

Særlig bet de seg merke i slåttenga, som de ikke kunne så mye om.

– Enga er gammel og har blitt slått årlig gjennom flere generasjoner. Slåtteng eller slåttemark er en kritisk truet naturtype i Norge fordi slått som skjøtselsform nærmest har opphørt. Vi kjenner derfor på ansvaret for å bevare mangfoldet i den, forteller Edel, og legger til:

– Over 90 prosent av slåttengene i Norge er gjengrodd og ødelagt, men noen kan fremdeles reddes. Vi sitter på en perle her på gården, og for noen år siden hadde vi besøk av en botaniker som dokumenterte hvor mange gressarter, blomster og insekter som finnes her, og den lista ble lang.

Flere hender

– Etterhvert forsto vi at vi trengte flere hender, og i fjor hadde vi besøk av to ungdommer fra «Grønt spatak», et samarbeid mellom Natur og ungdom og Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

– Ungdom mellom 16 og 30 år kan få komme på en gård, en seter eller et småbruk i 10 dager og bo og jobbe gratis. Vi får god hjelp og de får en bra opplevelse, og de lærer, forteller Edel.

– De bodde jo tett på oss, og ble nesten som en del av familien.

Familien venter to nye ungdommer litt senere i sommer, til slåtten.

Gamle raser

Sauene er ellers viktige bidragsytere på gården, de rydder områder som skal gresses på, og når de er ferdige på Kollerud, får de beite i nærheten på et annet område. Sauene er Gammel norsk spælsau, den har horn og flere farger.

– Det vi ser er at de gamle rasene har en del egenskaper som er forsvunnet i de moderne rasene. Sauene har lite behov for bistand når de lammer, og de er veldig gode mødre, sier Edel.

Hønene på gården er også av gammel rase, Islandshøns, som var utrydningstruet på 80-tallet. I 1997 ble arten gjeninnført til Norge, men i 2009 oppdaget man at det kun var 12 høner og to haner igjen. Arten har tatt seg opp og bestanden har vokst. På Kollerud finnes to haner, fem høner og to kyllinger. Og hver dag er det egg å hente for familien på Kollerud.

– Rasen ble tatt med til Island av vikingene for 1000 år siden, derav navnet. Disse hønene kan fly og ruge, noe industrihøns ikke kan lengre, informerer Edel.

Honning og rabarbra til folket

Biene har også sin plass på Kollerud. Seks bikuber ga i fjor 250 kilo honning. Nå er hyllene i kjelleren snart tomme, og venter snart på årets utbytte.

– Det er stor interesse for honning, og det er lett å selge. Folk synes det er hyggelig med det lokale, og fint å kjøpe direkte fra produsent, fastslår Edel som sammen med mannen hadde gått birøkterkurs før de flyttet til gården.

Edel forteller for øvrig at biene aldri er plagsomme, at de flyr i egne baner og at hun kun har fått ett eneste stikk på fem år.

Rabarbraen på Kollerud har også blitt populær utenfor gårdsgrensa. Og den er enormt stor, der den lyser opp halve låveveggen.

– Criollo Sjokoladebar i Drammen lager is av vår rabarbra, og den er kjempegod. Den er sukkerfri, glutenfri og melkefri, så alle kan spise den, konstaterer Edel.

Hjemmelaget og gjenbruk

Hagen på Kollerud bugner av frukttrær og bærbusker, urter og vekster, og kjøkkenhagen er selvfølgelig også full av alt hva man kan dyrke.

Poteter, gulrøtter, asparges, løpstikke og til og med karve.

Sistnevnte ser ut som hundekjeks, og er i samme familie, men det er karve. Den tørkes, i likhet med løpstikke, og brukes i matlagingen til høsten og vinteren. Men det er flere enn folkene som trives i den store hagen på gården. Jordrotter er av og til et problem, men ingen gift får komme inn på eiendommen. Naturen får også her ordne opp i ugreiene.

Vi har laget og hengt opp en stor fuglekasse på et grantre der borte i skogkanten, den er for ugler. På den måten følges det naturlige kretsløpet, ugla tar rottene, forteller Edel.

Og det mye som er hjemmesnekra på Kollerud. I bursdagsgave fikk Edel et tørkestativ som mannen hennes hadde laget, vakkert utskåret og malt hvitt. Og sånt setter et bursdagsbarn, som er over middels glad i å utetørke klesvask, stor pris på. Nye ting lages selv, eller de undersøker om man kan få tak i noe som er brukt.

– Staurene vi bruker til hesjingen kjøpte vi på Finn, de er over hundre år gamle, og veldig fine, forteller Edel.

– Helt til slutt, hva kan folk selv gjøre for å ta vare på mangfold i hagene sine?

– Man kan for eksempel lage en del av hagen om til en blomstereng. Det finnes over 200 villbiearter, og av dem er en tredel utrydningstrua. De største problemene er at de ikke har nok blomster rundt seg. Dessuten kan man gjerne ha litt rot i hagen, la kvister og stubber stå, så får insektene steder å legge egg.