Hei, vil De kjøpe en maiblomst?

«Kom mai du skjønne milde» sang vi av full hals, denne skjønne melodien som er komponert av Mozart, i sitt siste leveår 1791. Den står seg fortsatt bra, og da endelig mai måned gjorde sin entre, var gleden til å ta og føle på. Men motsatt Mozart, som vinket farvel med disse tonene, så hilser vi velkommen. Velkommen til våren, til all hygge som mai representerer og som ligger og venter på å springe ut. I mai blir jorden vekket til liv, etter mørk vinterdvale. Det spirer og knoppes, og hva er vel vakrere enn bjørkas grønne slør og blomstringen i mai.

[ Byhistorie: Hemmelige hytter og duften av vår ]

Noe av det aller morsomste var å selge maiblomster. Det var skolene som organiserte på vegne av Norske Kvinners Sanitetsforening. Maiblomster fantes som brystnål og som store blomster man kunne feste i grillen foran på bilen. De små kom i forskjellige fargekombinasjoner, og vi var spente på hvilke farger fra år til år. Det var stor stas og høy spenningsfaktor da vi fikk utdelt papplatene med alle maiblomstene på, pose til å ha pengene i og snor rundt halsen. Salget startet allerede på vei hjem fra skolen, men siden alle sammen gikk den samme veien, var det om å gjøre å få forsprang for derved å få pangstart på omsetningen. Vi løp.

Av og til da vi andpustne stoppet en dame eller mann på gaten, «Hei vil De kjøpe en maiblomst?» og svaret var; «Tusen takk, men jeg har akkurat kjøpt av noen andre», ble vi jo litt oppgitt – i alle fall om vi hadde spurtet så fort vi kunne. Men det var vel Morten eller Svenner´n som hadde kommet oss i forkjøpet. De løp 60 meteren på 8 blank. Det gjaldt å finne nye veier hjemover, så ikke alle skulle prøve å selge maiblomster til de samme folkene. «Nå har jeg blitt stoppet over 15 ganger», kunne vi høre fra en stakkars dame med jakkeslaget full av maiblomster.

En av guttene i klassen under oss, var mesterselgeren. Han fikk oppslag i avisen til og med, fordi han solgte så mange. Et triks lærte vi: Vi tok alle maiblomstene av papplaten og lot det stå igjen to, og da sa kjøperen «Jeg får ta de to siste du har igjen», de fleste pleide nemlig alltid å kjøpe én. Så var det å sette inn to på papplaten igjen og fortsette, selvsagt på god avstand til han eller henne som nettopp hadde kjøpt. Og det samme gjentok seg, «Jeg får ta de to siste».

Den samme manøveren tok vi da vi hadde de røde og gullfargede kreftmerkene på vår papp-plate noen måneder senere. Men da var vi enda litt frekkere, og satt opp tre merker på brettet. «Jeg får ta de tre siste, da». Og slik gikk det slag i slag. De tre enslige merkene på brettet ble solgt hver gang. Det var tross alt til inntekt for kreftsaken, så samvittigheten gnagde ikke særlig dypt.

[ Byhistorie: En hund er ikke bare en hund - den er alt. ]

Tilbake til mai, som var en typisk festmåned, med konfirmasjoner, da den tiden kom, og barnedåper og bryllup. I vår familie hadde vi tre fester utenom 17. mai og de andre merkedagene.

Min lillebror og storesøster er begge maibarn, med fødselsdager dagen etter hverandre. Jeg kan huske at jeg syntes det ble i overkant mye oppmerksomhet på mine søsken. Ingen oppmerksomhet til meg. Bare de to. Jeg husker jeg tenkte at det kunne være like greit om de hadde hatt bursdag samme dag, så ble ikke all ståheien rundt dem så langdryg. Men det gikk stort sett bra likevel. Og få ting kunne ta vekk lykken over kake og brus to dager etter hverandre.

Mamma hadde sin fødselsdag to dager etter 17. mai, så da ble det enda mer fest. Det hyggeligste var da mammas bestevenn og frue kom med blomster og sang ute i gata. De var også min beste venninnes foreldre, så gleden var komplett.

Da mamma fylte 50 hadde vi lyst til å gi henne en uforglemmelig gave. Hun elsket janitsjar og hornmusikk, og marsjerte gjerne på stedet mens 17. mai-toget passerte. Så hva var vel bedre enn å hyre et musikkorps. De skulle komme nedover Toppenhaugveien å spille «Norge i rødt, hvitt og blått». Og så skulle de stille opp utenfor huset vårt og fortsette med Valdresmarsjen, og Gammel Jegermarsj, og avslutte med fedrelandssalmen.

Vi jobbet iherdig i kulissene, mine søsken og pappa og jeg. Hun skulle ikke få nyss i noe, bare bli overmannet av glede, den dagen overraskelsen skulle avsløres. Dessverre ble det ikke noe av vår, etter vår mening, praktfulle gave til en elsket hustru og mamma. Det var ingen korps som kunne.

Men da vi siden fortalte henne hva vi hadde pønsket ut og håpet på, ble hun likevel så glad. Hun hadde god forestillingsevne, så hun koste seg med tanken på hvordan det hadde vært.

[ Villa Ekeli på Nøste: Huset som ble revet - helt forgjeves ]

17. mai anno 70-tallet pleide jeg å våkne grytidlig, og lurte alltid litt på om det virkelig var russen jeg hadde hørt om natta, sånn langt, langt borte? Jo, jeg hadde nok hørt dem. Etter frokost ble jeg med pappa ned i butikken (Axel Helgeland) i St. Olavs gate for å heise flagget. Og vel hjemme igjen var det jubel og høytid i stua når lyden av Jens Book Jensen gjallet, og mamma marsjerte i takt til Norge i rødt, hvitt og blått – i alle fall sang hun – høyt, og alle tre versene.

Etter hvert kom Kristin og Kjetil løpende ned, med tut og flagg og sløyfe. Vi ble kjørt over til Marienlyst, til oppstilling og barnetog. Etter kjedelige taler og kanonskudd fra Strømsåsen var det avmarsj, og ekstra stas hvis vi gikk langt fram i toget.

17. mai ble stort sett feiret ganske likt i mange år, og da mai du skjønne milde 1985 ble sunget inn, var vi russ. Jeg var ganske stolt over eget bidrag, jeg illustrerte førstesiden på russeavisa og tegnet ny logo for St. Hallvard videregående.

Russebilen vår, en Folkevognbuss, men det var ikke buss i den forstand. Vi fikk så vidt stappet oss på plass, åtte jenter pluss sjåfør. Nesten all reklamen ble malt på med pensel. Vi syntes det var så mye finere med malte logoer istedenfor klistremerker, derfor ble det også jeg som tilbrakte noen timer med malerkost og skjerpet blikk. Og for en flott bil det ble!

Vi fikk reklame fra alle vi kjente pluss noen flere. Pappa var hovedsponsor med hele fronten på bilen. Søster forteller at hun fikk penger av ham for IKKE å ha reklame. Ikke all reklame er god reklame, var forklaringen.

[ Byhistorie: Brakerøya - bydelen som forsvant ]

Det var kollektiv enighet om at reklameinntektene skulle gå til øl. Vi hadde en favorittbutikk i Nybyen hvor vi gjorde de fleste innkjøpene. Der var det lett å parkere og kort vei til inngangsdøra og derfra igjen bort til flaskene. Betjeningen hjalp oss alltid med å stable tomgodset. Det gikk i hele kasser, de røde med gul Aass-logo. Det er ganske mye annen drikke som slår lunka pils, dette var lenge før fancy drinker og avkjølt Riesling. Men den lunka ølen gikk ned, om vi likte det eller ikke, og noen av oss fikk den etterlengtede korken i lua.

Men pils drikker jeg ikke lenger – aldri.

[ Byhistorie: Husker du alle kjellerbutikkene? ]