Caroline (29) fra Drammen redder liv i Romania: – Barn fortjener å oppleve kjærlighet

Ved togstasjonen Gara de Nord i Bucureşti møtte Frantz Johansen en liten sigøynerjente. Hun spurte om penger til seg og sin yngre, lamme bror. Hun tok Frantz i hånden og ledet han til hjemmet deres, under gatene i hovedstaden. Frantz fikk sitt livs sjokk. Der nede, i en fryktelig stank av kloakkvann og ekskrementer, og i stummende mørke bodde tusener av barn og ungdom. Slik startet det hele.

Caroline Johansen var fire år gammel da hennes besteforeldre begynte sin lange reise med frivillig arbeid. Da hun var ti år gammel ble hun med til Romania for første gang. Da fikk hun møte barna hun hadde delt besteforeldrene og pappaen sin med.

– Jeg var nok for liten til å forstå alt. Jeg vet ikke om jeg en gang trodde på at de barna jeg lekte med i kloakkrørene, faktisk bodde der. Da jeg la meg i en varm og god seng den kvelden, så gikk de og la seg i de mørke rørene blant rotter, kakerlakker og sprøytespisser. Selv i dag er det vanskelig å ta innover seg at det er virkeligheten til mange, forteller hun.

Johansen er utdannet sykepleier, og i 2016 flyttet hun til Romania for å jobbe som frivillig i stiftelsen. På dette tidspunktet hadde hun ikke planer om å overta ansvaret, men etter å ha sett arbeidet og møtt menneskene ble det for vanskelig å snu ryggen til. I dag er hun daglig leder der.

[ Slår alarm på Fjell ]

Å bryte den onde sirkelen

Som fireåring hadde gutten aldri hatt sitt eget rom, sin egen seng, et toalett eller varme klær. Faren var ikke i bildet. Moren var narkoman, prostituert og sporadisk til stede.

Myndighetene plasserte gutten på et offentlig barnehjem. Der ble han mishandlet og misbrukt daglig. Hele sitt liv hadde han blitt diskriminert og utestengt fordi han var sigøyner. På barnehjemmet ble det bare verre. Gutten rømte, og gata ble hans nye hjem.

Hans nye tilværelse var ulevelig. Gutten trengte noe for å døyve smerten og ensomheten. Den dyre heroinen ble svaret. Jakten på penger for å finansiere sitt eget bruk ledet han inn i den kriminelle verden.

Et inderlig ønske om å bli elsket gjorde at han giftet seg som 15-åring. I løpet av kort tid var han trebarnsfar, uten evnen eller muligheten til å ta vare på barna sine. Vissheten om at hans egne barn hadde den samme forutsetningen i livet som han selv, gjorde at livssituasjonen hans forverret seg ytterligere. Snart havnet han i fengsel med en lang dom i vente.

– Dette er historien til så mange av menneskene vi møter. Det er denne onde sirkelen vi ønsker å bryte. I våre øyne er det aldri for sent. Om vi ikke klarte å gi gutten et trygt hjem som fireåring, vil vi gjøre alt vi kan for å hjelpe han ut av avhengigheten når han er 34 år, sier Johansen.

Hun forklarer at det viktigste er å se mennesket bak den triste, skitne og sinte fasaden. Ved å bruke tid med menneskene de møter og ved å skape tillit kan de hjelpe den enkelte.

– Du finner oss på gata i Bucureşti, Ploieşti og Sofia. I kloakkrørene, på sykehusene og i fengslene. Steder hvor mennesker oversees på bakgrunn av hvordan de ser ut, hvor de kommer fra eller hva slags liv de lever, sier hun.

[  Dama med flere jern i ilden ]

– Jeg kunne ikke tro det jeg leste

Under sitt frivillige arbeid i Bucureşti var en av de første Johansen traff, den fire år gamle gutten Bogdan og hans søsken. De bodde på Acasa, et hjem for barn og unge.

Johansen fikk så lese journalen til Bogdan. Han og søsknene ble ofte forlatt hjemme i flere dager, uten mat eller rene klær. På denne måten var de også utsatt for mange potensielle farer.

Spesialistene på Acasa fant raskt mange utfordringer når det kom til Bogdans mentale utvikling og helse som følge av at hans primærbehov aldri har blitt dekket av foreldrene.

Nå som han får hjelp har gutten nå en positiv utvikling. Han har begynt på barneskole og moren er også ofte på besøk.

– Jeg kunne ikke tro det jeg leste. Naiv som jeg var trodde jeg dette var sånt som bare utspilte seg på film, ikke i virkeligheten. Til tross for all elendigheten han har vært gjennom, er han en gutt som raskt tar plass i hjertet ditt med sitt kjærlige og glade vesen, sier hun.

Historien om Bogdan er bare en av mange. Johansen forteller også om gutten med det vanskelige livet, men med det største smilet.

I den lille bydelen Fakulteta, en nedlagt søppeldynge i utkanten av hovedstaden Sofia, bor David. På vinteren kan han være ikledd en stillongs og en tynn bomullsgenser, selv om gradestokken viser minus 12 grader. Foreldrene er fraværende og gutten må klare seg alene.

– Å gå på skole er en menneskerettighet som ikke er tilgjengelig for alle. Noe av det viktigste vi gjør er å tilrettelegge for at denne rettigheten faktisk er tilgjengelig for alle, sier hun.

David får nå tett oppfølging ved Benjamins Hus, et av stiftelsens to sosialsentre i Fakulteta. For to år siden begynte han på skole. Han får frokost, rene klær og kjøres til skolen. Når skoledagen er over hentes han, får et varmt måltid og leksehjelp.

– David fortjener muligheter. Han fortjener, som alle andre barn i hele verden, å oppleve omsorg, kjærlig og trygghet. Noe han også får på Benjamins Hus, forteller hun.

[ Strammere tiltak påvirker ungdommen ]

En venn for livet

– I løpet av de første ukene mine i Bucureşti skulle jeg ta en kaffe med en person som skulle vise seg å bli en av mine beste venner. Pappa fortalte meg om Georgiana. Hun var sykepleier akkurat som meg, og pappa tenkte hun kunne bli en god venn for meg som var ny i byen. Pappa nevnte også at hun hadde vært narkoman, uten at jeg tenkte noe videre over det.

Når Caroline møtte Georgiana ble hun overrasket. Pappaen hennes måtte ha hørt feil. Hun så overhodet ikke ut som hun hadde vært heroinavhengig. Hun så frisk og lykkelig ut.

Caroline turte ikke grave i fortiden hennes, men håpet at hun en dag skulle fortelle sin historie. Det gjorde hun.

Georgiana vokste opp med en alkoholisert og voldelig far. Alt hun ønsket seg var en vanlig familie. Da hun var 13 år gammel ble hun misbrukt av en gruppe menn. Hun la skylden på seg selv og skammen tok overhånd.

Oppveksten og traumene førte Georgiana inn i en hverdag fylt med alkohol, fest og usunne relasjoner til menn. Hun mikset piller og alkohol. Ofte våknet hun uten å huske noe fra dagen før.

19 år gammel fant hun sin store kjærlighet, en tidligere heroinist. Dette visste Georgiana, men siden hun elsket han så høyt, overså hun dette. Etter kjæresten mistet sin far, begynte han igjen på heroin. Georgiana trodde hun kunne redde kjæresten sin, men slik gikk det ikke og hun begynte selv med heroin.

Livet videre var på gata, der jaget hun etter den neste dosen med heroin, sammen med kjæresten sin og broren sin, som også var avhengig.

De var alle tre inn og ut av avrusning, men det holdt ikke. Abstinensene ble for store. På avrusningen møtte Georgianas bror en mann som skulle endre alt, og bli deres redning. Catalin Baciu er leder for rehabiliteringssenteret Europa i Fokus er en del av. Broren valgte å gi rehabilitering og seg selv, en siste sjanse. Georgiana ble så inspirert av forandringen hun så i sin egen bror, at hun selv søkte hjelp ved et behandlingssenter utenfor Bucureşti.

I dag har hun vært rusfri i over ti år. Hun er utdannet sykepleier og sosionom. Hun har skrevet to bøker om forebygging av menneskehandel og narkotikabruk blant barn og unge. Hun er også daglig leder for rehabiliteringssenteret for kvinner.

– Hun er en helt, og et levende eksempel på at det aldri er for sent, sier Johansen.

[ Vår visjonsløse regjering koster oss dyrt ]

Historien om sjøstjernen

Johansen forteller at arbeidet er både utfordrende og komplekst, men at det i bunn og grunn handler om møtet mellom mennesker. Det handler om å se enkeltmennesket.

– Når bestefar ble spurt om hvorfor han jobbet med det han gjorde, når det var så uendelig med elendighet overalt i verden, svarte han alltid med å fortelle historien om sjøstjernen. Denne historien minner jeg meg selv på hele tiden, og jeg vil påstå at den er bærebjelken i arbeidet vårt.

En eldre mann gikk sin daglige morgentur alene langs stranden. Plutselig så han en skikkelse i det fjerne, som løp frem og tilbake langs vannkanten og kastet noe ut i vannet. Da han kom nærmere så han at skikkelsen var en ung gutt. Gutten plukket sjøstjerner i vannkanten og kastet dem forsiktig ut i vannet.

«God morgen!» ropte mannen. «Kan jeg få spørre hva du driver med?»

Den unge gutten stoppet og myste mot mannen. «Jeg hjelper sjøstjernene tilbake i havet», svarte han. Den gamle mannen smilte. «Da må jeg få spørre deg hvorfor i all verden du kaster sjøstjernene ut i havet?». «Fordi solen er oppe og tidevannet på vei ut. Hvis jeg ikke kaster dem ut i havet vil de dø», svarte gutten alvorlig. «Men kjære deg», sa den eldre mannen overbærende. «Vet du ikke at det er kilometer på kilometer med strand her, og at det ligger sjøstjerner langs hele veien. Du kan umulig klare å redde dem alle sammen! Å hive uti noen få vil ikke gjøre noen forskjell.»

Den unge gutten lyttet høflig. Så bøyde han seg ned, plukket opp en ny sjøstjerne, og kastet den så langt han kunne ut i havet og bølgene. Så sa han: «Jeg gjorde en forskjell for denne.»

[  Dama med flere jern i ilden: – Som en «bossbabe» har man en forretningsstrategi i bunn ]