Et år i den blå stolen

Av Harald Reitan

På nyåret 2020 gleder Anne-Karin og Jan Martin Carlsen (begge nå 76) til en ny tur til Madonna di Campiglio sammen.

De har hatt et særdeles aktivt liv sammen siden de gifta seg, 20 og 19 år gamle. Det har vært fjellturer i «hele Sør-Norge,» løping, skiturer, turlangrenn, golf og kajakkpadling. De er godt kjent i Italia, der de blant annet har gått det sju mil lange Marcia Longa-skirennet seks ganger.

Nå er det 10 år siden de sist var i Madonna di Campiglio, og nå skal de ha med seg datter, svigersønn, to bonusbarnebarn og deres kjærester, og i tillegg reise sammen med en annen familie på fire fra Mjøndalen.

God stemning

Fredag 21. februar 2020 reiser dette selskapet på 12 fra Gardermoen. De lander på flyplassen i Innsbruck i Østerrike, og drar videre på en tretimers busstur over grensa til Italia, der alpinskiene venter. Anne-Karin må riktignok stå over skiaktiviteten på grunn av et slitt kne denne gangen, men de gleder seg over samværet og stemningen på turiststedet. Dette blir ei knalluke!

– Der var det ingen som var opptatt av korona og smitteverntiltak, sjøl om vi hadde hørt at det hadde vært en del tilfeller i Europa før dette. Men jeg la merke til at den ene kelneren som serverte på hotellet vårt gikk og hosta hele tida. Gruppa vår hadde jo samlinger hver ettermiddag og kveld, noen ganger også med andre turister vi ble litt kjent med, og vi satt alltid tett, uten at vi tenkte på at det var risikabelt, forteller Anne-Karin.

Men hva er det som skjer med formen?

– Dagen før vi skulle reise hjem, skulle vi på «after ski.» Utenfor hotellet vårt var det en bitte liten bakke, ikke bratt en gang, som vi skulle gå opp. Jeg orka ikke, og gikk på rommet. Jeg var med på avslutninga på restaurant den kvelden, men kasta opp og fikk feber. På bussturen tilbake til Innsbruck satt vi tett igjen, ripper Anne-Karin opp i hukommelsen.

Dramatisk hjemkomst

Allerede i maxitaxien på vei fra Gardermoen til drammensområdet ringer dattera sykehuset og ber om at hun og de andre fem i hennes nær-klan får teste seg dagen etter. Hun er sykepleier, og har hatt mistanke om hva det kan være siden dagen før, da Anne-Karin ble dårlig. Testen viser at alle seks er smitta med Covid19.

I Mjøndalen er Anne-Karin såpass skral at det kommer folk hjem til henne fra Drammen sykehus med testutstyr.

Positiv test både for henne og Jan Martin. For hele den andre familien på fire som de hadde reist sammen med, er det samme resultat, men av alle det er bare Anne-Karin som blir ordentlig sjuk.

Hun får beskjed om at hun må ringe sykehuset med en gang om hun blir verre. Hun blir verre, men venter likevel med å ta kontakt. Når hun først gjør det den 8. mars, kommer det en ambulanse på flekken.

Alarm

– Det er den største sykebilen jeg har sett noen gang, sier hun.

– Og Jan Martin ble spurt om han kunne kjøre meg til sykehuset med egen bil – det ville bli en kjempejobb å desinfisere den svære bilen med alt inni, etter meg. Så kjørte vi da, vi foran og sykebilen bak. Jeg ble losa rett opp i niende etasje der jeg fikk en hel avdeling alene! Jeg var den aller første som ble lagt inn på et norsk sykehus med korona, så dette ble virkelig tatt på alvor. Helsepersonellet visste jo så mye mindre om hva dette var enn de gjør nå, så de hadde nok ikke klart for seg hvordan de skulle håndtere meg. Der lå jeg i to uker, helt alene, med intravenøs næring fra pose på stativ, og inhalatorbehandling fire ganger om dagen, og så ble jeg fulgt veldig bra opp av sykepleiere som var innom meg hele tida. Senere har jeg fått høre at blodverdiene fortalte at jeg var dårligere enn jeg sjøl trodde jeg var. Jeg sa ja til å bli med på et forskningsprosjekt allerede da, for at man skal lære mer om Covid19 og virkningene av den. Heldigvis, prøvene som jeg tok i dag, ser bra ut, forteller Anne-Karin.

Forskjell på folk

Hun forteller at hun ikke hadde, eller har hatt, noen smerter. Hun mista helt matlysten, men ikke smakssansen, som i mange tilfeller har hengt ved koronaen. 12 kilo rant av, hun ble aldeles kraftløs, og altfor slapp til å være redd.

Jan Martin, derimot, merka nesten ingen ting av sykdommen. Han hosta bare litt, og sier han skammer seg over at han ikke tenkte helt klart da han rett etter hjemkomst stakk innom Mjøndalens Bakeri & Konditori, som paret eier sammen, der han var i kontakt med forskjellig inventar. Han fikk fort satt i gang vasking etter seg, og det har ikke vært noen smitte derfra etterpå. Det er den andre dattera deres som driver bakeriet nå.

Jan Martin var tilbake i arbeid etter tre ukers fravær. Han stupte ut i det som før denne famøse ferien, med å stå opp klokka tre om natta og sette i gang bakinga, slik han har gjort hele arbeidslivet. Og det har gått bra.

– Jeg har hatt astma og hjerteflimmer i noen år, og høyt stoffskifte som jeg har vært og er medisinert for. Disse var trolig blant de såkalt underliggende sykdommene som gjorde at jeg ble så dårlig, sier Anne-Karin.

Hun synes dette året har gått fort. Kanskje fordi det har skjedd lite i livet hennes, og det har vært få stunder eller situasjoner som har skilt seg ut, som hun husker.

Blåstolen

– Jeg har sittet i denne blå stolen nesten hele tida. Av og til har jeg sittet og sett på ting her inne som jeg skulle ha gjort, og tenkt at jeg må foreta meg noe. Det har blitt med tanken. Jeg har knapt vært utafor døra, og svimmel som jeg har vært, har jeg tatt de få skrittene ute med staver. Det er bare de to siste ukene jeg har orka å rusle litt ute, og nå har jeg fått igjen såpass matlyst at jeg har lagt på meg to av de 12 tapte kiloene. Jeg er i en helt annen forfatning nå enn for bare en måned siden, så det ser endelig ut til å gå riktig vei. Jan Martin har dytta litt på for å få meg i gang, sjøl om legene har anbefalt meg å ta det helt med ro. Men jeg tror det har vært bra.

– Nå er hun som regel på beina når jeg kommer hjem fra jobb, men blåstolen har også en gyngefunksjon, så det hender den ennå står og vipper når jeg kommer inn døra, smiler Jan Martin.

– Hva slags liv ser du for deg framover nå?

– Dattera vår ser fram til at også jeg kommer tilbake i jobb, hun påstår hun ikke klarer seg der uten oss. Vi får jo ikke lov til å dø en gang, ler hun.

– Og sjøl jeg ønsker meg tilbake til bakeriet igjen, der jobben min alltid har vært å ekspedere kunder og å kjøre ut brød til barnehager og kantiner som vi har avtale med. Og orker jeg, ser jeg ikke bort fra at det blir 10-timersvakter igjen. Og så håper jeg virkelig Jan Martin og jeg kan reise på golfturer igjen, og ta opp igjen kajakkpadlinga vår!