Tar vgs på fransk: - En drøm fra jeg var 12 år

Heather Ørbeck Eliassen

– Jeg kan si «pain au beurre», som betyr brød med smør. Det er i alle fall nok til å overleve, smiler Kråkerøy-jenta.

Etter sommerferien flytter hun til storbyen Lyon i Frankrike, hvor hun skal bo i tre år.

Én av 22

Det er SIU (Senter for internasjonalisering av utdanning) som står bak ordningen. De har sendt norske elever til byene Rouen, Lyon og Bayeux helt siden 1918.

Hedvig er én av 22 norske elever som er plukket ut i år.

– Jeg har drømt om dette siden jeg var 12 år, og føler meg utrolig heldig som får denne muligheten. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg grugleder meg til å flytte hjemmefra, forteller Kråkerøy-jenta.

Disiplin og høye krav

Selv om Hedvig aldri har hatt fransk på skolen, virker det ikke som om det er de språklige utfordringene hun kvier seg mest for.

– Jeg har hørt at skolene i Frankrike er mye strengere enn her i Norge. Jeg har blant annet hørt at hvis man kommer mer enn to minutter for sent til timen, så må man vente utenfor klasserommet til timen er over.

En annen skolehverdag

Elevene bor på internat det første året, men tilbringer mesteparten av tida sin på skolebenken.

– Skoledørene åpner kvart på åtte, så er det skole fram til fem over seks på kvelden. Deretter er det leksehjelp fram til åtte.

– Jeg tror ikke jeg kommer til å få tid til å ha hjemlengsel, for vi er jo så mye på skolen, ler hun.

I Frankrike er det også vanlig med skole på lørdager.

Mariell Ryssdal var elev ved den franske skolen «Pierre Corneille» i Rouen. Hun innrømmer at hun iblant syntes veldig synd på seg selv.

– Den franske skolen er ingen lek, den krever svært mye av deg. Å pugge tekster og pensum på fransk har vært slitsomt og tidkrevende, forklarer hun.

På internatet var det heller ikke drømmetilstander.

– Vi måtte ut av internatet klokka sju om morgenen, og fikk kjeft dersom vi kom for sent til frokost, noe som skjedde ganske ofte. Hvis vi ikke var på rommet vårt da det var opprop klokka ni, fikk vi også masse kjeft, og ble truet med gjensitting på skolen.

Angrer ikke

Hun angrer likevel ikke på valget, og forteller at samholdet innad i den norske seksjonen var fantastisk. For ikke å glemme alle de minnerike seksjonsferiene.

– I løpet av mine tre år reiste vi til Strasbourg, Montpellier, Nice, Korsika, Chamonix og Bordeaux. I tillegg besøkte vi de norske seksjonene i Bayeux og i Lyon.

– Jeg ble veldig godt kjent med de norske jentene, og vi fant på mye rart sammen. Jeg rakk faktisk aldri å føle meg ensom, og lengtet aldri hjem, sier hun avslutningsvis.