De karakteristiske hodene finnes verden over. Store byer som New York, Seattle, Tokyo, London og Praha kan nevnes som noen få av de stedene hvor den spanske kunstneren Jaume Plensa har satt sitt preg. Og så i Fredrikstad, da.
– Mennesker er mennesker
Plensa, som i sin ungdom lot seg forføre av Ibsens Peer Gynt og Solveigs ventende og lengtende sang, leverer med dette et verk til Norge for første gang, og kaller Fredrikstad nøkkelen inn til resten av landet.
– Du har hatt verker oppført over hele verden, er det annerledes å levere noe til en relativt liten by som Fredrikstad?
– Nei, nei, nei, ikke i det hele tatt. Jeg jobber ikke for byer, jeg jobber for mennesker, og en person i New York har samme størrelse som en i Fredrikstad. Jeg elsker mennesker, og mennesker er overalt. Noen ganger på store steder, noen ganger på små steder.
De lukkede øynene
Selv om Plensas verker er gjenkjennbare enten man ser dem i Tokyo eller Fredrikstad, har hver især av verkene hans en egen historie med seg, en egen grunn til at øynene er lukket.
De tre kvinnehodene som står på Phønix-brygga i Fredrikstad, som er oppført i støpejern under tittelen «I min tro, i mitt håp, i min kjærlighet», vender alle sitt venstre øre mot elven. Ventende. Akkurat som Solveig i Peer Gynt.
– Jeg valgte å vende dem vekk, slik at de kan følge vannets strømninger. Ansiktene er ikke like, men de står i den samme posisjonen. Det er litt som musikk som repeterer de samme notene.
– Fortell mer om de lukkede øynene.
– Alle mine portretter har øynene lukket i en slags drømmene posisjon. Jeg elsker å vise at vi gjemmer oss inni oss selv, og at det er en enorm grunn til å synes synd på oss mennesker – fordi vi ikke kommuniserer godt nok med hverandre, fordi vi blokkerer oss selv fra å kunne kommunisere godt med andre.
Drømmer og virkelighet
– Jeg synes at man helst skal lukke øynene og lytte med ørene. Dessuten kan man se mer hvis man lukker øynene og lytter.
– Er det ikke paradoksalt at du som skulptør sier at man skal lukke øynene?
– Ja, det er helt sant, men mange ganger sier jeg at munnen ikke er den beste å snakke med, at øynene ikke er de beste å se med. Vi har andre deler av kroppen, andre kapasiteter inni oss som vi kan oppleve virkeligheten med. Det er derfor jeg gir mer rom til ørene, slik at man kan få med seg også det som ikke er synlig. Øynene kan blokkere den informasjonen. Hvis du lukker øynene, drømmer du, og når du drømmer, ser du fantastiske bilder. Du ser mer enn med øynene åpne, svarer han.
Energier i verkene
De tre hodene i Fredrikstad er gitt til kommunen som en gave fra Sparebankstiftelsen DNB. Taleholdere under onsdagens åpning var leder i stiftelsen, André Støylen, kultursjef i Fredrikstad kommune, Ole-Henrik Holøs Pettersen samt ordfører Jon-Ivar Nygård. Det var underholdning fra DoReMi Barnehage og Helga Størdal, Andreas Humlekjær og Terje Brevik fremførte delen av Peer Gynt som omhandler «I min tro, i mitt håp, i min kjærlighet».
– I et intervju snakket du en gang om energier. Hvordan bruker du energier i verkene dine?
– Vel, det er et godt spørsmål. Jeg ble født i Sør-Europa, og tradisjonelt er mennesker der ikke så konseptuelle, men mer fysiske. Vi må omfavne det fysiske. Vi må ta på ting mer, for å verifisere virkeligheten. Og ofte sier jeg at øynene mine er i fingrene, på en måte som betyr at jeg må ta på materialer. I min egen dialog med drømmene mine og med materialer, kommer det en slags energi ut av det. Jeg kunne ikke vært noe annet her i verden, enn skulptør, avslutter Jaume Plensa sin samtale med Dagsavisen Østfold.