Forfatterdebutanten som forlot Fredrikstad til fordel for Finnmark

Hvem: Elise Embla Scheele (27)

Hva: Forfatter og billedkunstner fra Fredrikstad/Karasjok.

Aktuell: Bokdebuterte tidligere i år med diktsamlingen «Dråper av mitt blod», og skal prate om denne under Litteraturuka i Sarpsborg torsdag 8. november.

Du forlot Fredrikstad til fordel for Finnmark som 16-åring – først Kautokeino, så Karasjok. Hva var bakgrunnen for at du tok dette valget?

– Jeg hadde tidlig en drøm om å komme meg vekk fra bylarmen og ut i «ødemarka». Det å flytte kjentes som et kall mot noe mer ekte, og en slags søken mot røttene. Noe av grunnen til at jeg først endte i Kautokeino var også et ønske om å studere duodji, samisk håndverk. Jeg ble opptatt av selvberging og hvordan man kan overleve av det man finner i naturen, og dette håndverket handler mye om nettopp det. Senere har jeg studert økologisk landbruk før jeg traff min nåværende samboer fra Karasjok, og vi slo oss ned her – hvor jeg begynte på den lokale kunstskolen. Så jeg har en ganske variert bakgrunn!

Hvordan har denne beslutningen påvirket deg som person og kunstner?

– Alt som påvirker en personlig, påvirker samtidig det kunstneriske. Det har gitt meg mye inspirasjon, og det kallet som fikk meg til å flytte har også fulgt meg i kunsten – det å skrive om menneskenes røtter knyttet til naturkreftene, stilt opp mot det moderne samfunnet. Både billedkunsten og forfatterskapet mitt er veldig inspirert av reindriften og myter tilknyttet denne, urfolks rettigheter og miljøutfordringene som truer med å fjerne grunnlaget for å leve av, i og med naturgitte forutsetninger. Derfor har jeg også engasjert meg sterkt i Naturvernforbundet.

Nå som du har bokdebutert, ser du på deg selv først og fremst som forfatter eller bildekunstner?

– For meg er det ikke enten, eller. Jeg ser på meg selv som en kunstner i videre forstand, som kan benytte forskjellige midler for å uttrykke budskapet mitt.

Boka di, «Dråper av mitt blod», hva er den underliggende tematikken her?

– Boka har blitt til på min livsreise gjennom de ti siste årene, og gjenspeiler de ulike fasene av denne. Nettopp blodet er en rød tråd her, som livskraft og symbol, og de mange temaene som opptar meg relatert til dette. Blant annet er det et sterkt kvinneperspektiv med klare paralleller til miljøspørsmål. Som motvekt til det mannsdominerte samfunnet trekker jeg fram gudinner fra ulike mytologier, samtidig som det handler om urfolks perspektiver og det å leve i pakt med naturen – noe som har havnet i skyggen i det moderne samfunnet.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det er et vanskelig spørsmål, for det er så mange! Men kanskje særlig Jens Bjørneboes trilogi «Bestialitetens historie», som jeg leste i begynnelsen av tenårene. Den åpnet øynene mine for det samfunnskritiske perspektivet.

Hva gjør deg lykkelig?

– Følelsen av å ha gjort en forskjell i en sak som betyr mye for meg, eller – som kunstner – å ha skapt noe. Det å være i naturen får meg også til å føle meg vel, men som mor til to barn på snart tre og fem år, er nok det å følge opp dem og se dem utvikle seg den største lykken.

Hvem var din barndomshelt?

– Jeg husker at mormor ofte leste et blad for meg som het «Knappe maur i den forheksede byen». Det handler om en maur som ikke vil gjøre som de andre og arbeide i tua, men dra ut og utforske verden. Den var et stort forbilde for meg fra jeg var bare et par år gammel.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Det orker jeg ikke å bruke så mye energi på, og er mer opptatt av å akseptere meg selv som jeg er. Men om jeg skal trekke fram noe, må det kanskje bli at jeg er litt for selvkritisk.

Hva gjør du når du skeier ut?

– For meg som lever midt i den hektiske småbarnstiden, kan det være å ta seg en kopp te og lese en god bok etter at barna har lagt seg.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Jeg har vært en hyppig gjenganger på aksjoner og demonstrasjoner, og først og fremst i dyrevern- og miljøsaker.

Er det noe du angrer på?

– Det må være de gangene jeg har holdt tilbake av frykt for enten den indre eller ytre kritikeren, og ikke turt å ta skrittet fullt ut.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Samboeren min! Han er veldig flink til å holde seg rolig i vanskelige situasjoner, og hadde sikkert også funnet en måte å få oss ut på.