Charter-Hildes eksotiske barndomsjul

– Vi hadde ikke juletre, men mamma var veldig kreativ på å få inn et tre eller en busk på en eller annen måte. Da pyntet vi det nesten som man gjør i USA, med popkorn på tråd, og hengte på noen blomster, minnes Skovdahl fra julefeiringene i Kenya.

Den Fredrikstad-bosatte 49-åringen, for mange bedre kjent som «Charter-Hilde», er like sprudlende når hun snakker om oppveksten utenlands som hun framstår på TV-skjermen.

– Jeg gikk på internasjonal skole med elever fra 14 forskjellige land, så det var ikke alle som feiret jul. Men vi hadde juleferie, i og med at det var amerikanere som drev den, fortsetter hun.

Dusjkalkun

Med en mor fra Sverige og en norsk far som jobbet for Norad på det afrikanske kontinentet, var det et bredt spekter av kulturer mellom de fire veggene i hjemmet deres i millionbyen Nairobi.

– Faren min hadde kollegaer fra mange ulike land, og de hadde en greie med å gi hverandre gaver på dagen på julaften. De kom med sjokolade, kaffe, indisk mat – alle hadde med seg sin «treat». Så det var veldig utradisjonelt sammenlignet med det norske, men det var likevel en stor fest gjennom hele dagen, sammen med alle som stakk innom.

FAVORITT-JULEGAVEN: Hilde sammen med bestevenninnen Atieno på en hjemmesydd tøyhest hun fikk av moren sin. FOTO: Privat

– Jeg husker spesielt en jul, da mamma sto i dusjen på morgenen. En av pappas kolleger ringte på døren, og hadde med seg en levende kalkun. Det gikk en liten f i pappa, så han bare slapp den inn i dusjen, og jeg har aldri hørt verken en kalkun eller en dame skrike så mye. Det husker jeg så godt, for det var bare helt sprøtt, gapskratter Skovdahl.

Savner samholdet

Hun mener mye av fellesskapsfølelsen rundt høytiden i Kenya, mangler her i Norge.

– Det jeg husker best var samholdet. Jeg vet at jula her hjemme kan bringe fram veldig mye sorg også, spesielt for dem som er alene. Her er det julefilmer hele november og desember – der alle har kjærester, familier og barn. Der nede er det en inkluderende jul på en helt annen måte.

– Det var mange ungkarer som reiste til Kenya for å jobbe, og de var jo alene på julaften. Men enten feiret de med hverandre, eller så tok man dem hjem til seg. Det samme med naboer. Vi har alltid hatt det sånn at «vi vet ikke hvem som kommer til jul i år», og den lever ennå. Det er alltid ledig plass til en eller annen, og det syns jeg er kult, sier Skovdahl.

I oppveksten fikk hun også oppleve amerikansk jul, som hun heller ikke hadde helt sansen for.

– Da vi bodde i Texas var det overdrevet andre veien. Hadde vi sett ut av vinduet der nå, ville vi nesten fått vondt i øynene av blinkende lys. Alt styret rundt pynt og gaver kan være fint, men også ha vonde følger, og særlig for dem som er ensomme, understreker hun.

Evig runddans på stranda

Selv om de fleste høytidene i barndommen hennes ble markert langt unna foreldrenes hjemland, var det noen tradisjoner de holdt ved like.

– Jeg husker mamma gjorde et tappert forsøk på å lage pepperkakehus nede i Kenya. Det var ikke helt vellykket, konstaterer Skovdahl, og fortsetter:

– Vi har alltid hatt med oss den svenske tradisjonen med at man danser seg gjennom huset, litt som i «Fanny og Alexander». Hvis vi feiret i Nairobi gjorde vi det hjemme, mens i Mombasa – som bare er kjempevarmt og hav og sand – gjorde vi det på stranda. Jeg har alltid følt at det har vært jul selv om det var annerledes.

– Et tre fullt av minner

De siste årene har storfamilien Skovdahl samlet seg til julefeiring i Fjällbacka på Sveriges vestkyst, og da står fremdeles lek og moro i høysetet.

– Nå er vi voksne, har egne barn, og både boren min og jeg er veldig mye på hver vår måte. Det blir litt sånn at man må hvile ut før vi samles, for det blir så intenst, men vi har det fantastisk gøy sammen. Samtidig er det deilig å dra hjem når vi har vært sammen en hel uke!

Og i sentrum for feiringen står alltid et juletre, som også skiller seg fra de fleste andre.

– Vi har spart på all julepynt fra hvert land vi var i. Det er jordkloden, blomster, afrikanske dyr, gamle engler man lagde i førsteklasse og Texas-boots i skjønn forening – ikke som de perfekte trærne man ser ellers i dag, der alle kuler er i samme farge.

– Du blir litt sentimental av å se på det, for hele treet er fullt av gode minner, sier «Charter-Hilde» med et stort smil.