Portrett

Erling Borgen: – Over natten var jeg forvandlet til en reaksjonær overløper

Han stiftet Groruddalen SFs Ungdom, og var kanskje den mest bråkete raddisen på skolen. Så skjedde det noe.

– Mor ble utrolig indignert når hun hørte at konduktørene på Grorudbussen kom til Veitvet og ropte: «Negerlandsbyen neste!»

I et kontorfellesskap med barnebokillustratører i en klassisk byleilighet med utsikt mot Slottet holder han til om dagen, journalisten, filmskaperen og aktivisten. Mannen med det Ole Paus har kalt «raseriets nådegave». Mannen det ikke går mer enn noen minutter inn i en samtale med før ordet «overvåkingspolitiet» dukker opp. Helt naturlig, som en helt selvfølgelig del av mannens habitat. Den tjukke, svarte manken har blitt merkbart tynnere, men korpusen er fortsatt ruvende og nesten fryktinngytende voldsomt. Til tross for at han er innsvøpt i en lilla, arty dressjakke som kanskje heller er en frakk. Han svetter som vanlig i panna.

– Vil dere se!?

Med gutteaktig engasjement og sedvanlig intensitet undrer han på om vi vil se en smakebit fra hans nye prosjekt. På den enorme Mac-skjermen i hjørnet av rommet ser vi bakhodet av landsfaderen. Borgen har Einar Gerhardsen som skjermsparer. Det er Gerhardsen en 1. mai en eller annen gang under sosialdemokratiets velmaktsdager. Da Einar bygde landet. Da Youngstorget var proppfullt av hans disipler. Nå ligger partiet hans nede med en rygg som kanskje er brukket. Borgen vil gjenreise fanen etter Gerhardsen. Barnebarnet Martes stemme fyller stillheten. «Vi kalte han beste pappa. Han hadde lange underbukser og kortbukser utenpå. Det var kanskje ikke så stilig. Mer opptatt av komfort enn stil. Han så litt rar ut».

– Jeg ble oppdratt politisk til å kritisere Arbeiderpartiets dreining mot høyre, men det er klart at det ikke gikk han å forakte han, fattiggutten Einar som var statsminister i Norge i 17 år. Jeg regner meg som barn av Gerhardsen, som vi alle var, sier Borgen.

Vi skal begynne vår historie mye lenger øst i byen. Vi skal helt opp i Groruddalen dit familien Borgen flyttet i 1955.

– Det var et mirakel!

Familien Borgen utgjorde det Oslo-ordfører og søster Marianne Borgen kaller et «ikke-politisk hjem», engasjert i lokalsamfunnet, men ikke i partipolitikk. Hemmelig valg, sa foreldrene hvis ungene lurte. Storebror Erling forteller historien litt annerledes. Minner er en mystisk ting. Kanskje handler det om å fortelle en historie litt spissere.

– Mor var datter av en leder i Typografforbundet i Oslo. Han var kommunist, og det tok mor med seg, sier han og begynner på historien om klassereisen. En reise som endte på toppen av Rådhuset for Marianne. Selv har han vært NRKs korrespondent i Asia og Sør-Amerika, skrevet en rekke bøker og hundre dokumentarfilmer. Han kan titulere seg selv professor ved filmskolen på Lillehammer og han er gift med Agnete Haaland, sjefen på Den Nationale Scene i Bergen. Det kunne vært verre. Han kan takke Gerhardsen.

– Vi hadde bodd på ett rom og kjøkken på Bislett, og vi stemplet på noe som het Leiegårdskontoret for å komme oss oppover i boligkøen. Og i 1955 fikk vi fireroms leilighet på Veitvet. Men mor og far kunne ikke betjene gjelden uten å leie ut ett rom.

Marianne Borgen har en annen versjon. De leide ut fordi de følte at de hadde for mye plass, har hun fortalt. «Tvunget av gjeld», er en bedre historie. Veitvet var uansett et paradis bygd av Selvaag for en mor som jobbet i Narvesen-kioskene langs den nye T-banen som strakte seg nordover, og faren som var ufaglært bygnings- og lagerarbeider. Leiligheten hadde innebygget kjøleskap, bad, stue, kjøkken og tre soverom. Fordelt på to etasjer. Det må ha vært science fiction. Da fikk det heller være at det sosiale prosjektet der 30.000 mennesker ble eltet sammen på kort tid, fikk rykte på seg som «negerlandsby».

– Mor var alvorlig redd for at vi skulle få atomkrig.

– Og det ga hun uttrykk for rundt kjøkkenbordet hjemme?

– Ja. Hun hamstret og satte knekkebrød og tørrvarer i bomberommet i blokka vår i Beverveien. Det var atomvåpen som engasjerte meg og brakte meg inn i politikken, sier Borgen. Vi kommer tilbake til Bomben.

Erling Borgen.

Foto: Lene Sørøy Neverdal

Ironisk nok begynte det hele med tennis. Vestover igjen. «Centercourten på Madserud var stedet for den voldsomste og mest omfattende protestdemonstrasjon vi har hatt her i landet i seinere år», skrev Arbeiderbladet 14. mai 1964. Bildet som dominerer avisas forside viser politifolk som sleper ungdom vekk fra en tennisbane. Senere denne dagen skal mamma Borgen få besøk av politiet.

– Norge skulle spille mot det hvite Sør-Afrika, og det var Ole Kopreitan som organiserte demonstrasjonen og mor tillot meg å være med mot at jeg kledde meg pent, for mor hatet yrkesdemonstranter som ikke kledde seg ordentlig. Jeg husker jeg ble båret av grusen i konfirmasjonsdressen.

«En dum demonstrasjon av altfor unge mennesker. Jeg tror ikke de er representative for norsk ungdom», sa den sørafrikanske laglederen til avisa.

– Det verste vi gjorde var vel å løpe gjennom frognervillaene i Madserud allé. Men vi drev sivil motstand, og vi ble båret ut i svartemarja. Mor fortalte at hun hadde selskap hjemme og sto med en stor pølsegryte da hun på Dagsrevyen så at hennes elskede sønn på 15 ble båret av politiet. Hun mistet pølsegryten i gulvet.

– Dagen etter kom en fra Grorud politikammer og sa at jeg var blitt arrestert, men som hun visste var jeg sluppet fri. Men jeg hadde fått påtaleunnlatelse på grunn av min unge alder, men så la han til: «De skal være veldig stolt av deres sønn, Fru Borgen». Det var ikke bare ungdom som mente Sør-Afrika var en rasiststat.

Veien fra tennisprotest på vestkanten til Stortinget var ikke lang.

– Jeg ble med i Sosialistisk Folkeparti på Ammerud, og dette var Finn Gustavsens lag, forteller Borgen. Snart var konfirmasjonsdressen hengt innerst i skapet, håret fikk vokse og han kom i opposisjon til Gerhardsens Arbeiderparti. Men de atypiske en-endelsene ble ved han.

– Jeg stiftet Groruddalen SFs Ungdom. Jeg var en raddis på skolen, kanskje den mest bråkete raddisen de hadde. Men så kom ML og SUF og Pål Steigan og Tron Øgrim og disse, og over natten var jeg forvandlet til en reaksjonær overløper.

Hele SFs ungdomsorganisasjon ble kuppet og det ble Borgens lodd å bygge opp en ny.

– Det var en utakknemlig oppgave etter at AKP’erne brøt ut. Det var helt håpløst i en tid hvor venstreradikal ungdom trakk til AKP og ikke var det minste interessert i SF. Jeg reiste landet rundt og snakket for fem og ti og femten mennesker, det var jævlig vanskelig, altså.

Les også: Marianne «Mor Oslo» Borgen

AKP-spøkelset forfulgte han videre inn i studenttilværelsen på Blindern, der han ble redaktør for studentvisa Universitas i 1974. I redaksjonen hadde han med seg seinere Dagbladet-redaktør John Olav Egeland, Guri Hjeltnes og søstera si. Reaksjonære jævler alle sammen, ifølge ytre venstre.

– Vi skulle lage den beste studentvisa. Men hver gang vi hadde lagd et nummer, var det store protester utenfor kontorene våre. Særlig mot vår kvinnepolitiske linje som var meislet ut av Guri, og da sto det 50 kvinnefrontere og ropte: Hit med Borgen, hit med Borgen, og det var ikke av seksuelle grunner, det kan jeg garantere deg!

– Hver lørdag måtte jeg opp på Studentarsamfunnets talerstol, og dette var da Rødfronten bestemte alt, og tusen mennesker pep da jeg gikk opp og tusen mennesker pep da jeg gikk ned. Og dette var det jævlig fascinerende å fortelle om til de som var ansatt hos meg da jeg ble NRKs Kina-korrespondent at det i Norge på alvor var en stor gruppe som ville ha revolusjon, kulturrevolusjon! De trodde det ikke, ikke sant.

Drittjobben med å bygge ungdomsgruppe for SF ble sukret med et engasjement som assistent for Gustavsen på Stortinget. Året var 1969. Gerhardsens siste år på Stortinget. Borgen husker han så han i gangene. Men han traff han aldri. Han satt aldri fram sine svære never og tok landsfaderen i hånda.

– Den tiden ble veldig kort, for Finn Gustavsen fikk det for seg at politikere ikke burde sitte lenger på Stortinget enn åtte år av sånne anti-pampe årsaker, og da datt SF ut av Stortinget, forteller Borgen, som fikk jobb i SF-avisa Orientering. Der ventet redaksjonsmøter med et toppet lag bestående av Sigbjørn Hølmebakk, Finn Gustavsen, Kjell Cordtsen, Sigurd Evensmo og Jens Bjørneboe. Og lokaler i Folkets Hus på Youngstorget.

– Det var stort, men jeg angrer livet av meg på at jeg ikke tok dagboknotater. Jeg skjønte ikke hva jeg var med på! Vi hadde rom 643 og 645 i Folkets Hus, og vi skjønte ikke helt hvordan vi hadde klart å få plass der. Helt til vi fikk høre at alt vi sa ble tatt opp av vaktmester og sendt videre til Overvåkingspolitiet.

SF og Orientering var gjennom 1950- og 1960 tuftet på motstand mot Arbeiderpartiets høyrelening. Mot NATO. Mot USA. Men nå lager Borgen en tredelers film om Gerhardsen som skal vises på NRK neste år. Han håper på påske. Og gjenoppstandelse for både Einar og partiet hans.

– Vi hadde respekt for det han hadde skapt. Samtidig var vi veldig forbauset over hvorfor han var blitt så NATO-lojal. Men da visste jeg overhodet ikke det jeg vet nå, og noe av det mest interessant i dokumentarfilmen, er Einar Gerhardsens forhold til kommunismen. Han var jo på 1920-tallet en rødglødende kommunist. Han reiste til Moskva og hørte på Lenin. Det var brudd i hans egen familie på grunn av de interne kampene i Arbeiderpartiet, og så var det Kråkerøytalen der han startet kampen mot kommunismen, og så endte det altså med at LO-leder Konrad Nordahl og utenriksminister Halvard Lange antydet at hans egen familie var infiltrert av KGB, fordi det gikk rykter om at hans egen kone Werna skulle hatt en russisk elsker.

– Han var et politisk forbilde i den forstand at han hadde brukt livets sitt til noe ordentlig, utenfor seg selv og det du lurer på er hvordan et menneske orker å stå i striden i så mange år. Og det skal vi prøve å finne ut av.

Forrige helg mistet han en våpenbror, en av sine store samtidige på norsk venstreside. Også Jon Michelet så seg tilbake da han ble godt voksen og skrev seks bind om krigsseilerne. Nå stirrer Borgen selv 70 i hvitøyet og ser tilbake, på Gerhardsen. Han som alltid har stukket sine fingre inn der det gjør vondt. I norsk våpenindustri. Eller i sida på skattesnytende redere.

– Jeg savner at kulturarbeidere bruker sin penn og engasjement i samfunnsdebatten. Hvor er den nye Bjørneboe? Hvor er evensmoene, nordahlgrieg'ene? De fins ikke i dag. Jeg savner det politiske engasjementet blant unge mennesker i en tid hvor bloggere er de nye folkeheltene.

– Er det symptomatisk at vår største forfatter i dag har skrevet om seg selv? Sin egen kamp.

– Jeg er så veldig redd for å sette meg til dommer over andre mennesker, så det vil jeg ikke kommentere.

Han har blitt kjeppjagd av general Noriegas folk i Panama. Han har fått brevbomber levert på døra i Chile. Kranglet med KGB. Og på veggen her på kontoret henger en Dagbladet-forside med ordene «Pygmé og gnom». Ord brukt om Borgen da Norges Rederiforbund feiret 75-årsjubileum med kong Olav og statsminister Kåre Willoch i salen.

– Er ikke Gerhardsen et ukontroversielt valg som tema for deg?

– Jeg syns ikke det.

– Han startet Norges alliansetilknytning til NATO og USA for alvor. Og Ap er et kontroversielt parti fordi de har sittet med makten så lenge med stridbare personligheter. Haakon Lie, Jens-Christian Hauge. Men jo mer jeg studerer historien og livet til Einar Gerhardsen, desto mer imponert blir jeg av hans politiske egenskaper og hans medmenneskelighet. Samtidig vet jeg at uansett hvordan jeg lager denne filmen, vil noen kritisere meg for feil og mangler.

– Men historien om han som sto på et lasteplan foran Aftenpostens lokaler og oppfordret folk til å stjele mat fra de rike, og ble statsminister, er en mirakuløs og enormt fascinerende historie. Ikke bare om Gerhardsen, men også om framveksten av det moderne Norge. Han vokste opp i Kristiania, som ble kalt de elendiges hovedstad, og var statsminister i Norge i 6688 dager, eller hva det var. Det er en fantastisk historie. Og folk har glemt det!

Les også: Erling Borgen: Stolt av lillesøster Marianne

Påsken 2019, altså. Men mye tyder på at serien burde vært sendt før, helst påsken 2017. Før valget. Hvordan harmonerer historien om Einar med Ap av i dag?

– Det er et veldig godt spørsmål. Det er veldig trist å se Arbeiderpartiets utvikling, det virker ikke som om de har et politisk prosjekt lenger. Valgkampen var en katastrofe. Norsk politikk er i stadig større grad preget av broilere, av folk som aldri har vært ute i arbeidslivet utenfor politikken. Gerhardsen visste hva det ville si å slåss for føda, slåss for et verdig liv.

På siste meningsmåling i Dagsavisen får Arbeiderpartiet 24 prosentpoeng. Stadig landets nest største parti. En vingeklipt ørn. SV og Rødt får til sammen nesten 13.

– Har Gerhardsens sosialdemokrati overlevd seg sjøl, er målet om gode liv for alle oppnådd?

– Det er også et veldig godt spørsmål. Over hele Europa synker sosialdemokratiene i oppslutning, og kanskje er det fordi vi er for rike, har det for godt. Derfor er det jo så viktig å fortelle om en tid da folk visste å bokstavere samhold, solidaritet og humanisme. Og det norske samfunnet som jeg syns politisk er blitt vanvittig brutalisert, trenger det, vi trenger å minnes det. Jeg syns jo det er utrolig trist at Arbeiderparti snakker på samme måte som Frp i flyktningpolitikken. At avstanden mellom Ap og Høyre har blitt stadig mindre. Og etter alle forlikene i Stortinget, er det ikke mulig for vanlige folk å se forskjell på dem. Hvis ikke Ap får et politisk prosjekt, er jeg redd det ikke vil gå så bra for dem.

Selv har han ikke vært medlem av noe parti etter at SF, litt forenklet, ble til SV i 1975. Heldigvis for han, for da slapp han å være med på å slippe 600 bomber over Libya. Noe han aldri kommer til å tilgi SV for å ha vært med på. Siden 1999 har han vært fri også fra NRK, fri til å gjøre og mene det han vil. Han har ingen bindinger, hevder han. Bare én. Morsarven forplikter. Mors hamstring av tørrvarer på Veitvet kommer han ikke fri fra. Han var styremedlem i Nei til Atomvåpen inntil sist lørdag, og i fjor var han i FN-bygget i New York da 122 land vedtok traktaten om å forby atomvåpen. Norge glimret med sitt fravær.

– Og så vant ICAN fredsprisen. ICAN er jo bare tre og en halv stilling på et kontor i Genève, men bak står 500 ideelle organisasjoner fra hele verden, og Nei til atomvåpen er én av dem. Så jeg sier at jeg er aktivist, dokumentarist, professor og fredsprisvinner. Altså bare 0,00000000 ….

Gerhardsen la godt til rette for Borgen. Mon tro hva landsfaderen hadde ment om norske myndigheters håndtering av både FN-avstemning og fredsprisutdeling. Borgen legger lite imellom.

– Jeg syns det er utrolig patetisk. Dels symbolisert gjennom den tidligere utenriksministeren som kalte oss populister, han nedlater seg ikke til å bruke navn på vår forrige statsråd i UD fra Høyre. Han fortsetter: – Og dels Erna som gjennom et tydelig og pinlig kroppsspråk og manglende applaus ikke orket å late som hun syntes det var greit at vi fikk prisen.

Til gjengjeld klappet nå avgått stortingspresident Olemic Thommessen som om det sto om selve livet under den påfølgende Fredspriskonserten. Borgen ler så svetten drypper når han forteller.

Einar Gerhardsens karakteristiske stemme avbryter rekken av slektninger på skjermen. Den blanke issen, det pistrete håret. Det sterke blikket. «Det er sjelden eller aldri ett menneske alene som verken skaper historie eller løser oppgaver», sier stemmen som blander seg med pianoet. «Det er i samarbeid med de mange man kan greie det».

– Hvor innflytelsesrikt kan ett menneske være, Borgen?

– Jeg tror ett menneske, som riktig leder for en bevegelse, kan endre et helt land og et helt samfunn, og endre tankegangen til et helt folk, og det mener jeg Gerhardsen klarte å gjøre.

Fem favoritter

Musikk: «Ravensburg» av Mathias Eick. Så uendelig vakkert.

Film: «Missing» av Costa-Gavras. Viktig filmskrik mot diktaturet – og mot dets med-løpere og beskyttere.

Litteratur: «Byens spor» av Lars Saabye Christensen. Jeg ble helt bergtatt av forfatterens siste bok. Tenk å kunne skrive så fantastisk godt.

Mat: Langtidsstekt lammestek med en god Pinot Noir til.

Sted: Alversund i Nordhordland. Ferierer alltid der.

Mer fra Dagsavisen