Helt frem til 90-tallet kunne en råke til å støte på sparkere i Oslo. Dette bildet er fra Mellemgaten i Vestre Vika i daværende Kristiania. Årstallet er 1910. FOTO: NTB scanpix

Oddetallsreformen

Vi må faktisk snakke om strøing. Av fortau.

Sola har akkurat stått opp på Oslo Øst, en nokså kald dag i januar. Snøen laver ned. Bak vinterisolerte dører ligger unger med beina i været og bobledressen halvveis på, mens stressa foreldre prøver å roe dem ned.

 

– Jepp, sneipen. I dag skal vi endelig ake til barnehagen!

 

– HURRA! Bobledressen er på før noen rekker å sjekke gradestokken. Jublende unger løper ut mens en lettere sjokkert pappa må tvinge på vottene i fart, på en unge som ikke lenger har tid til å pause. Unger på vei til barnehagen når det snør er som makrell, eller hvithai. De må være i bevegelse for å få puste.

 

Ut av døra. Fram med akebrettet. Nei, kompis, du kan ikke sette deg på ennå. Først ut av porten. Så. Ute på fortauet. Pappa klemmer sammen nesa og lager liksom-togfører-stemme «Da er det klaaart til avgang på spor fire. Tog til barnehagen på spor fire. Taaaa plass! Tuuut!». Ungen kaster seg på brettet. Pappa setter beina i spenn og lener seg framover. Og så oppdager begge to det skandaløse samtidig. Måkebilen har vært her.

 

– Sorry, ungen. Vi må gå.

 

– Uæææææææ!

 

Greit, unger har ikke vondt av å oppleve en og annen nedtur i livet. Vi skal ikke bygge samfunn etter hva som får unger til å grine. Men likevel: Hver eneste vinter (nesten) faller det hvit, gratis moro fra himmelen. Den kan vi ake på, vi kan gå på ski, vi kan skli og vi kan bruke sparkstøtting. Både barn og ungdom og voksne og gamle kan få uendelig mye moro med nettopp dette fantastiske kalde stoffet som knytter landet vårt sammen og gir oss identitet i den ellers kjedelige haugen vi kaller Norge.

 

LES OGSÅ: Vedfyring gir rød i luft i Oslo

 

Likevel: I det øyeblikk det snør bruker vi alle samfunnets ressurser (nesten) på å få det vekk. Så fort som overhodet mulig! Mest sannsynlig først og fremst av hensyn til folk som er dårlig til beins.

 

Og dem skal vi sjølsagt ta vare på. Men finnes det ikke et kompromiss her et sted? Må vi, så absolutt og diktatorisk ta hundre prosent hensyn til de som er redd for å falle, men null prosent hensyn til de som vil gå på ski eller sparke eller ake?

 

Jo, kompromisset finnes. La meg ydmykt presentere: Oddetallsreformen!

 

De aller fleste gater i Norges byer har jo som kjent fortau. To stykker. Ett på hver side. På den ene sida av gata, i Oslo gjerne den på venstre side, sett fra Domkirka, har vi partallshusene. Gatenumre fra 2, via 4 og 6 og opp til for eksempel 278, hvis det er en lang og fin gate, eller kanskje bare 10 eller 12 i en koselig liten stubb. Motsatt, den høyre sida, er oddetallssida av gata. Der nummer 1 og 3 ligger vegg i vegg og skuer ydmykt opp mot for eksempel nummer 13 eller 19.

 

Min plan er enkel: La oss begynne å måke partallssida, mens oddetallssida får være i fred!

 

På partallssida kan det måkes, strøs, saltes, kostes eller hva som helst. Legg varmekabler der, om du insisterer på å ødelegge klimaet. Ja, for min del kan partallssida dekkes med sandpapir, vaskes med sånn pensel som arkeologer liksom bruker eller tørkes med hårtørrer, så lenge oddetallssida får være i fred.

 

Ja, for på oddetallssida, der skal snøen ligge. Der skal ethvert fremmedlegeme eller anti-moro-element holdes på trygg avstand. Der skal det akes og sparkes. Der skal ungdommen få kjøre snowboard til skolen om dem vil. Der skal det løpes, lekes, bases og herjes.

 

Dermed får alle det som de vil: De som er redde for lårhalsen: Gå på partallssida. De som vil ake: Gå på oddetallssida. De som ikke vil få snø på de fine skoene sine: Gå på partallssida. De som liker å skli og tulle: Gå på oddetallssida. Enkelt, greit og alle vinner.

 

LES OGSÅ: Vinteren gir elendig luft i Oslo

 

Oddetallsreformen vil åpenbart ha gigantiske positive konsekvenser. Først og fremst for livsglede og brutto nasjonal lykke, selvsagt, men også på en rekke andre områder.

 

Vår kulturelle identitet som snø- og skinasjon vil styrkes. Vinteridretten vil få langt bedre rekrutteringsgrunnlag (svenskene kan bare glemme å noensinne se et ski-gull igjen). Gamle folk som hater å bære tungt hjem fra butikken kan etter mange år finne fram sparkstøttingen igjen.

 

Begge sider av det politiske landskapet kan juble: Liberalistene vil få valgfrihet. De konservative vil få lavere offentlig forbruk, faktisk nesten halvering av fortausmåkingsutgiftene. Sosialistene vil få kollektive løsninger.

 

De som elsker barn og lek vil få oppleve barn som leker på oddetallssida. De som hater barn og bråk kan gå trygt på partallssida.

 

Så hva er egentlig problemet? Hvorfor er ideen om oddetallsreformen så dum at den ikke kan tas alvorlig? Folk fra bygda vil kanskje innvende at de har det sånn allerede. Mange steder i landet er varianter av samme regel en selvfølge, strøing av bare halvparten av et fortau er sjølsagt der ingen kunne tru at nokon kunne bruke sparkstøtting. Men i byen er fortauene gjerne smalere, og krever andre regler. Her må vi ha Oddetallsreform.

 

Byfolk vil kanskje innvende at folk som er dårlig til beins må ha forrang, uansett hvilken side av veien de måtte bo på. Og ja, jeg må vel kanskje akseptere en liten stripe av måking og grus ut fra portrommene til de som ikke kan gå en eneste liten meter uten høy friksjon mellom såle og underlag. Enkelte steder er det kanskje også vanskelig å gå over veien, og der vil muligens smale striper av grus være akseptabelt. Men hovedpoenget står seg likevel: Vi trenger grusfrie soner!

 

Og ja, ideen låter kanskje som noe en åttendeklassing har tenkt ut over en skolebolle i storefri? Og jeg innrømmer, litt motvillig kanskje, at regulering av snømåking ikke er det aller viktigste spørsmålet universet må hanskes med akkurat denne vinteren. At småbarnsforeldres ilandsproblemer strengt tatt ikke er et spørsmål som statsråder bør felles på, akkurat.

 

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

 

Kanskje best å spørre en voksen? Jeg ringer avgått samferdselsbyråd i Oslo, Guri Melby fra Venstre.

 

– Hei Guri. Du, hadde det ikke vært lurt om vi begynte å strø bare på de fortauene som ligger på partallssida av veien?

 

– Hm. Jo, god idé.

 

– Hæ, skulle ikke du være den voksne som forklarer Aslak hvorfor dette ikke kan bli noe av?

 

– Tja, jeg er jo blitt opposisjonspolitiker. Vi er åpne for det meste.

 

Oj, kult.

 

Melby er i ferd med å bli mor, hun har termin om en liten måned. Enn så lenge har hun dermed ikke støtt på dra-barn-i-barnehage-på-akebrett-problemstillingen. Men sparkstøttingen har en forkjemper i den 34 år gamle Orkdalingen.

 

– Sparkingen er jo perfekt for sånne forhold som vi egentlig har nå, sier hun.

 

Melby pleide, forteller hun, i ungdommen å sparke til det lokale kjøpesenteret på lørdagskveldene. Nå begynner hun å tenke høyt om mulighetene for prøveordninger. Kanskje noen kilometre med gangvei nedover langs Akerselva kunne være et godt sted å begynne, foreslår hun.

 

Dessuten ser hun miljøperspektivet.

 

– Det er viktig å få flere til å bevege seg uten bruk av bil. Til nå har mye av debatten handlet om sykling, så det er på tide å også snakke om spark og andre miljøvennlige transportmetoder.

 

– Så kanskje dette egentlig er viktigere enn man skulle tro?

 

Kom igjen, a! Skal vi ikke fikse dette landet, egentlig? Da kan vi like så godt begynne her. Og så ville ungene blitt glade, da. Det teller jo for noe.