MAKT I FELLESSKAP: Marit Arnstad (bak), stortingsdirektør Ida Børresen, Jan Bøhler, Olemic Thommesen, Stefan Heggelund, Sveinung Rotevatn (gjemmer seg bak skillevegg som vanlig), Per Sandberg, Marit Arnstad og politisk rådgiver i Venstre, Geir Olsen, Det er lite sannsynlig at den nye arbeidshverdagen på Stortinget blir akkurat slik som på bildet, men litt gøy var det. For ordens skyld: Bildet er (så vidt) manipulert, med forbruk av bilder fra Dagsavisen, Scanpix, Flickr, Stortinget og iStockphoto.

Fra maktas korridorer til maktas kontorlandskap

Pulter hulter til bulter. Snart slipper ikke engang Stortinget unna åpent landskap.

En søt liten fugl hvisket meg i øret her en dag. «Hei, har du hørt at de skal ha åpne kontorlandskapet her også, nå? Dem er blitt gærne, Slasken!»

Jeg kunne ikke tro det. Maktas høyborg, liksom. Skulle også de måtte underkaste seg den meningsløse målstyringens mantra? Et tu, Ting?

Det var åpenbart ikke snakk om selve Stortingssalen. Men det pågår for tida en svær oppussing av Stortingets lokaler i Prinsens gate. Og når den står ferdig blir det ikke mange vegger, skal en tro ryktet.

Jeg måtte grave. Ringe sjefen for hele Stortinget.

 

Det er ikke til å stikke under en taburett at Stortingets direktør Ida Børresen har et visst rykte som new public management-direktøren. Blårussen som skal rushe inn på Stortinget og fikse alt mulig, liksom. Og da sies gjerne fikse på en måte som gjør det tydelig at det betyr ødelegge. Men Børresen skal ikke forhåndsdømmes, i hvert fall ikke av meg. Så jeg ringte.

– Hei! Hva er det egentlig dere holder på med borte i Prinsens gate?

– Det vi gjør er å bygge et hus inne i huset. Vi er forpliktet til å beholde fasaden, men inni kan vi gjøre omtrent som vi vil, sier direktør Ida Børresen.

 

– Så da har vi muligheten til å ha helt åpne løsninger hvis vi vil. Eller vi kan ha halvåpne løsninger, eller helt lukkede.

 

– Men vi har lagt opp til at representantene skal få hvert sitt kontor.



– Ja, nettopp, ja. Selveste representantene, de skal få en dør å stenge seg inne bak. Men de stakkars politiske rådgiverne, de må sitte i landskap?

– Det blir veldig fleksibelt. Partigruppene kan selv bestemme hvordan de vil innrede sin etasje.

– Aha! Så partigruppene kan bestemme helt selv?

– De kan ikke bare lage cellekontorer. Vi vil jo forutsette at en del er teamkontorer, og kanskje en del åpne arealer. Vi ønsker jo en høyere utnyttelsesgrad.

MAKT I FELLESSKAP: Marit Arnstad (bak), stortingsdirektør Ida Børresen, Jan Bøhler, Olemic Thommesen, Stefan Heggelund, Sveinung Rotevatn (gjemmer seg bak skillevegg som vanlig), Per Sandberg, Marit Arnstad og politisk rådgiver i Venstre, Geir Olsen, Det er lite sannsynlig at den nye arbeidshverdagen på Stortinget blir akkurat slik som på bildet, men litt gøy var det. For ordens skyld: Bildet er (så vidt) manipulert, med forbruk av bilder fra Dagsavisen, Scanpix, Flickr, Stortinget og iStockphoto.

– Vi utredet tre alternativer: helt åpent, helt lukket, eller en mellomløsning. Vi framla det for presidentskapet.

Presidentskapet, Olemic Thommesen og hans kumpaner, avviste en løsning med bare åpne landskap.

– Det var jo litt diskusjoner. Alle er opptatt av at representantene skal ha hvert sitt kontor. Men ellers er det delte meninger.

– Men hvis du kunne velge helt fritt, ville også representantene sitte i åpne landsskap?

– Hvis du skal tenke kvadratmeterpris, så er det klart. Men det er mange andre hensyn også.

 

 

Ojsann. Her er det åpenbart duket for at en og annen politisk rådgiver får seg en litt sur overraskelse. Der det før var koselig og greit inne på eget kontor skal det nå bli andre rådgivere å se overalt! Jeg ringer rundt til politiske rådgivere. Problemet med politiske rådgivere er bare at de liker best å være nettopp det, rådgivere. Og de er sjelden glade i å ta mikrofonen og brøle sitt raseri ut over verden. Så jeg snakka med en god del, hvorav ingen ville uttale seg. Så sa de stygge banneord om åpne landskap som jeg måtte love å ikke sitere.

Men til slutt fant jeg Geir.

Geir Olsen er politisk rådgiver i Venstre, erfaren ringrev og visstnok ikke skyggeredd. Problemet, for denne artikkelen vel å merke, er at han heller ikke er særlig mot åpne landskap.

– Nei, hvis partigruppene får være fleksible trenger ikke dette å bli et problem, sier Geir.

– Hvafforno? Du er ikke rasende?

– Nei. I Venstres gruppe så er det nok meg som er den mest positive. Men jeg tror de aller fleste andre vil ha et eget kontor.

– Snakker dere ikke om hemmelige ting hele tida?

– Det er veldig avhengig av hva man gjør og hvilken posisjon man har, om det man snakker om egner seg for kontorlandskap.

– For Venstre, i dag, vil det jo være en haug med forhandlinger. Da diskuterer man strategier og sånt, som ikke egner seg i kontorfellesskap. Det er mindre juicy når man er i opposisjon, da vil man jo bare at alle skal høre alt man har å si.

– Jeg er rimelig positiv, det er min grunnholdning.

– Men hvis de andre er sure, blir det bråk, da?

– Det blir det helt sikkert. Kontorgreier, det blir alltid bråk. Det er alltid en masse fuzz om hvem som skal sitte hvor. Alle vil sitte i Stortingsbygningen, uvisst av hvilken grunn.

– Og da blir det enda mer fuzz nå?

– Ja, bråk blir det helt sikkert.

 

 

 

Mange tror kanskje at de på Stortinget er opptatt av politikk. Min erfaring etter noen måneder som korridorlusker i det aller helligste, er at de kanskje er enda mer opptatt av kontorplassering. Det å havne i den borteste gangen i den borterste bygningen, det er ikke noe stas. Og det gjelder både for rådgivere og representanter. Det er hottest å sitte i selve Stortinget, og så blir det mindre hot jo lenger unna du kommer.

Og dersom dette går gjennom, så kan det nok fort bli enda mer kamp om de beste plassene, for å si det sånn. Ironisk nok er det lurest å være med i små partier. Hvis du bare har for eksempel én representant på Stortinget er du garantert å få hele Stortingsgruppa i selve Stortinget. Men hvis du for eksempel representerer Arbeiderpartiet eller Høyre er sjansen god for at du havner i … for eksempel femte etasje i Tollbugata.

 

 

– Hei, det er Aslak Borgersrud her.

– Å, beklager, da ringte jeg feil. Du har veldig likt nummer som en annen.

– Neinei, det var jeg som ringte deg!

– Var det? Jøss. Ok. Hva gjelder det?

– Åpne landskap.

Stefan Heggelund fra Høyre er en av dem som tråkker sine unge representant-år borte i periferien. Men han virker ikke synlig irritert over det faktum.

– Hva synes du om at det skal bli åpne landskap på Stortinget?

– Hva? Nei, det har jeg ikke hørt noe om. Vi sitter fint her borte, og det er plass til alle. Det fungerer veldig fint her.

– Så du vil ikke flytte?

– Jeg gjør det jeg får beskjed om jeg, men det virker jo litt rart?

Hm, ja, det virker jo litt rart. For sikkerhets skyld ringer jeg stortingsdirektør Ida Børresen opp igjen, for å forsikre meg om at jeg har forstått alt riktig.

– Ida, er det virkelig sånn at partigruppene skal flytte fra Tollbugata og til nye Prinsens gate?

– Ja, tanken er at det skal være hovedområdet til partiene, sammen med det vi kaller Tilbygget i Akersgata. Vi omrokerer jo på disse kabalene hele tida. Alle vil jo stadig ha mer plass.

– Ok, takk.

 

 

 

Tilbake til Stefan Heggelund.

– Så, hva tror du?

– Nei, jeg tar kontorene akkurat som de kommer. Jeg tror vi skal klare oss. Åpne landskaper har sine fordeler. Vi får vel sikkert et skap.

 

Æsj. Heller ikke han fråder i raseri over åpent landskap.

– Er det noe jeg kommer til å savne, så er det de som har musikkøvelser rett over mitt kontor. Nesten daglig hører jeg folk som spiller klarinett og andre instrumenter. Det er koselig. Så jeg håper de følger med bort i Prinsens gate.

 

– Jøss, hvilket parti er det som sitter der?

 

– Venstre, tror jeg.

Jøsses. På dette punktet i samtalen frykter jeg at jeg har blitt utsatt for en av PR-folkenes mest tradisjonelle verktøy: Hvis du har en plagsom journalist på kontoret, sett vedkommende på et annet spor, tips om noe hottere, for å lede oppmerksomheten vekk fra den opprinnelige historien. Likevel. Dette er for interessant til at jeg kan la det være. Jeg sender derfor en melding til Sveinung Rotevatn i Venstre.

Han melder raskt tilbake at han ikke kjenner til noen klarinettist i sjette etasje, men at vedkommende nok i tilfelle er et godt menneske. Den gravende journalisten i meg slites i to retninger. Lengselen etter å finne ut av klarinettmysteriet i sjette etasje, og behovet for å skrive ferdig om kontorlandskap først.

 

 

– Interessant. Men tilbake til kontoret.

– Hos oss er det rom for alle. Både de som liker åpne kontorlandskaper og de som foretrekker andre kontormessige løsninger, sier Stefan.

– Men … hva med dem som vil ha kontor, men blir påtvunget åpent landskap? Er ikke dere i Høyre nesten irriterende opptatt av personlig frihet?

– Vel. Hvis vi skal bort der og sitte i åpent landskap, og noen hos oss vil ha kontor, da skal jeg være med på å bygge det kontoret. Jeg skal sette opp gipsvegger og sparkle og male, for er det noe jeg er opptatt av, så er det at folks valgfrihet skal ivaretas.

– Og hvem tror du spiller på klarinetten i sjette?

 

– Det kan være et valthorn. Jeg har spilt i korps. Så jeg kan høre forskjell på en klarinett og et valthorn. Men man kan gjøre mye en klarinett.

 

– På samme måte som høyre er klarinetten et bredt folkeinstrument.

 

 

 

For å oppsummere: Ja, Stortinget skal få åpne landskap. Ja, en masse ansatte er forbanna over det. Nei, jeg har ikke greid å overtale noen av dem som er forbanna til å si det høyt. Nei, vi aner fortsatt ikke hvem som hver eneste dag spiller klarinett i sjette etasje i Tollbugata.

 

2 av 4 altså.



Ikke verst, sånn helt på slutten av uka.