Nyheter

En dag for bøll, flauhet og faenskap!

Gratulerer med dagen, ungdommer. Her er min 8. mars-tale til dere!

Mine unge damer, herrer og resten. I dag er det åttende mars, en dag for bøll, flauhet og faenskap.

Jeg veit. Det ser ikke alltid sånn ut. Hvis man myser litt, og kikker ut av vinduet en regntung vårdag i mars og ser marsjerende kvinnfolk med paroler mot mannssamfunnet, da kan det fort se ut som om åttende mars er en dag for gammelmodige, surmaga kvinnfolk med et overskuddslager av avlagte klær som trenger å få bein å gå på, nå hastig utlånt til nærmeste skjeggemann. Og hvis du attpåtil skulle ha våget deg ut nettopp på denne dagen, er det ikke fritt for at du har kjent på en viss flauhet over å gå under dels altfor åpenbare paroler («Nei til voldtekt!» «Nei til slaveri» Du skal jo være nokså godt ute i nazikokoland for å være FOR voldtekt og slaver, liksom) og dels nokså pinlige framføringer av litt dårlige kvinnesanger fra 70-tallet.

Jeg veit dette. For jeg har gått i 8. mars-tog siden jeg var ca. 0,75 år gammel, garantert en nokså regntung vårdag i 1979. (Ok, pedanter, jeg gikk kanskje ikke sjøl, men du skjønner hva jeg mener).
MEN, mine damer og herrer og resten. Som en avdanka TV-serie-helt en gang så vakkert sa det: The owls are not what they seem. Buruglene er ikke det de ser ut som.
Det er 101 år siden første gang folk gikk i 8.-mars tog i Oslo. Da demonstrerte for kvinners rettigheter og fred, bare et par år etter at de endelig hadde fått stemmerett i det hele tatt. Damer, altså. Kampen for stemmrett sparket altså igang tradisjonen med 8. mars-tog. Litt artig er det jo, litt i overkant av 100 år etter, at det i det hele tatt var noe man måtte kjempe for. Som om man stemte med tissen. 

Siden har damer og menn (men, det må være lov å innrømme, stort sett damer) gått i tog hver eneste åttende mars (med mulig unntak av krigsårene. Jeg har ikke giddi å sjekke, men mistenker at gamle Vidkun ikke nødvendigvis satte ytringsfriheten foran retten til å denge løs på oppviglende kvinnfolk). De har slåss, og ofte vinni, gigantiske saker som nevnte stemmerett, retten til prevensjon, 8-timers arbeids­dag, barnetrygd, rett til abort, og stort sett alle velferdsgoder landet har å by på.


De sier vi er verdens mest likestilte land. Jeg er nå ikke så sikker på akkurat det, men i den grad likestillinga har kommet langt, skyldes ikke det at politikerne synes at det er bra med damer. At de tilfeldigvis mener likestilling er viktig. 
Nei, det vi har av likestilling har vi fordi damer har slåss for en masse konkrete, politiske krav, som igjen har gjort folks liv annerledes. Det har gjort at damer har kunnet jobbe, de har kunne skille seg (uten å ende på fattighus eller i den mest fordømmende delen av søndagsprekenen), de har kunne tjene ordentlige penger (sånne som gjør at man faktisk kan forsørge en familie). Disse, og veldig mange andre rettigheter har flytta oss dit vi er i dag. Og disse rettighetene har damer slåss for. Særlig på 8. mars.

Og da tenker du kanskje: Jo, det var viktig før, men nå er det jo bare skikkelig flaue ekstremister som snakker om kukksuging på 8. mars-møte!

Men det er der, min venn, du (unnskyld uttrykket) kuker det til.

Hvordan tror dere folk snakka om de første 8. mars-damene i 1915 som ville ha stemmerett? Eller de på tredvetallet som ville ha … ja, hva nå kvinner slåss for på 30-tallet? Eller da damer i etterkrigstida slåss for velferdsgoder til alle?

Jo, de fikk selvsagt høre akkurat det vi forteller dem i dag: At det er flaut å se dem, flaut å høre på dem, flaut å gå kledd som dem. Det var helt sikkert massevis av dumme damer på parolemøtet før 8. mars i 1971, i 1946 og i 1917. Aktive damer sa nok ting som ble oppfatta som like upassende og sjokkerende da, som det Kari Jaquesson leverte i år.

Dette er ikke en forsvarstale for Jaquessons uttalelse på parolemøtet før 8. mars. Selv prøver jeg i det lengste å unngå å be 19-åringer jeg ikke kjenner prøve et av verdens aller verste yrker. Nei da, poenget mitt er dette: Se det store bildet, mine damer og herrer og resten!

Når vi gremmes over sinte feminister, så gjør vi akkurat det samme som storsamfunnet har gjort i 101 år. Når vi synes det er flaut å gå i tog, når vi ikke vil bli satt i bås med plagsomme damer uten innestemme, så gjør vi akkurat det mannssamfunnet (igjen, unnskyld uttrykket) har villet ha oss til å gjøre i hundre år, minst: Vi kjemper, med vår flauhet og motvilje, mot brautende kvinnfolk og for det bestående. Egentlig sier vi følgende: «Nå har likestillingen gått langt nok!».

Og det faller ærlig talt på sin egen urimelighet.

Bøll, flauhet og faenskap har vært kjerneverdier for den norske kvinnekampen i alle tider. Det skal det fortsette med. Og de damene som går i tog, som ser litt gamle og rare ut, det er de damene som dreiv med bøll, flauhet og faenskap de forrige gangene det var nødvendig.

Dessverre ser gamle bøller ut som alle andre gamle folk. Du ser ikke så lett på dem at de er bøller lengre. Men de er det. Og de bør få din respekt. En god start kan være å gå i tog i dag.

Gjerne bak en skikkelig bøllete parole!

(Og gratulerer med dagen. Både damer og herrer og resten.)

###

Foto: Scanpix/Paul Owesen

Mer fra Dagsavisen