Den onde klappespiralen

Kjære landsmøter: Klapp igjen!

Da Jonas Gahr Støre gikk på talerstolen for å holde sin første landsmøtetale som leder av Arbeiderpartiet torsdag ble han møtt med stående applaus. I godt over ett minutt. Før han hadde sagt et kløyva ord.

 

Deretter ble talen hans avbrutt gjennomsnittlig én gang for hver tredje fullførte helsetning, av jublende Arbeiderparti-apparatsjiks med armene i været, som pliktskyldigst klappet så høyt og hjertevarmende de bare kunne. Totalt ble han avbrutt 50 ganger. I løpet av én tale. Ingen overdrivelse. 50!

 

Mistenkelig rundt og fint tall, er det ikke? Det er nesten så man kunne tro de hadde notert på forhånd akkurat hvor det skulle klappes. Bare noen få ganger var det noen som ikke hang helt med, og begynte å klappe litt nølende. Da tok resten av salen straks ansvar, og avverget den potensielle pinligheten med enda en gigantisk klappsalve.

 

Man måtte ha et nokså finkalibrert landsmøteøre for å oppdage når det egentlig blei klappa.

 

Jonas' applaus

Jeg registrerte en viss ekstra entusiasme da Støre fortalte at han ville ha 10.000 syriske flyktninger til Norge. Og muligens noe på klima og kommune. Men det var ikke godt å si. Det blei klappa og klappa, jubla og jubla, så man nesten skulle tro det var en faktisk månelanding Ap-sjefen hadde gjennomført. Selv når han bare hadde sagt litt pussige ting som «Vi har et ansvar. Det er å ta ansvar».

 

Dette er på ingen måte en eksklusiv Arbeiderpartisjukdom. Så langt i år har jeg vært på tre landsmøter, og den samme sjukdommen er langt framskreden hos alle. Enkelte steder har det attpåtil gått enda lenger.

 

På ett av landsmøtene var det for eksempel et band som spilte konsert. Alle kikka ned i telefonene sine. Ingen fulgte med. Det var et litt trist skue. Men når bandet var ferdig reiste alle delegatene seg som nyklekkede påskekyllinger og trampa og klappa vilt, nesten som for å unnskylde sin egen apati noen sekunder før.

 

Og dette gjelder selv i landsmøtenes aller pinligste øyeblikk. Taler har vært så lange og kjedelige at halvparten av salen har spilt Angry Birds på mobilen og den andre halvparten har sendt hverandre sinte SMSer om hvor håpløs talen har vært. Likevel reiser alle seg jublende etterpå. Tramping og klapping og hurra meg rundt og alt er så fint og vi er så GLADE SÅ GLADE ALLE SAMMEN!

 

Jubel i Venstre

Det hjelper på ingen måte at mange av partiene har begynt med sånne amerikansk-inspirerte papp-vimpler, heller.

 

Å være politisk landsmøte føles nesten som å være venner med sånne livs-coacher på Facebook. Det må da være slitsomt å alltid være så sjukt entusiastisk?

 

Det er jo åpenbart hvorfor det skjer. Alle vil utstråle entusiasme. Alle vil overbevise hverandre, gjester og ikke minst media om at akkurat dette landsmøtet er helt fantastisk. Så vi skal reise hjem og skrive plattheter om at «stemningen sto i taket» eller «salen var elektrisk». Eller omvendt.

 

Men hvor skal dette ende? Vil vi om et par-tre år ha konfettimaskiner på hvert landsmøtesete? Vil det være egne, innleide fotballsupportere som diskret sitter innimellom delegatene for å synge hyllestsanger til hver taler? Vil det bli påkrevd med hørselvern for å dekke landsmøtet?

 

Jeg er redd.

 

Og det bør du være også.

 

Men jeg har heldigvis en plan.

 

Fra og med i dag vil jeg foreslå et klappe-amnesti. Det går omtrent som følger:

 

«Sammen med alle landets journalister vil jeg herved garantere at vi ikke kommer til å skrive noe som helst stygt om stemningen på noe landsmøte i 5 – fem – år. Alle artikler om alle landsmøter skal avsluttes med formuleringen «og stemningen var god.»

 

Til gjengjeld må alle landets partiapparater avstå fra muligheten til å klappe ekstra for å oppnå noe. Alle deltagere på møter har bare lov å juble når de genuint opplever en ekte følelse av overraskelse og glede. Og absolutt maks to ganger i løpet av en landsmøtetale.

 

Applaus kan være et mektig våpen. Misbruk det ikke!»

 

Har vi en avtale?