Da alvoret kom til Stortinget

Kanskje skjedde Storskog? At det kom stadig flere flyktninger til Norge over grenseovergangen til Russland, muligens med Putin som den onde marionettemester i bakgrunnen? Men om folk kommer griseruta over Svinesund eller vodkaruta over Storskog skulle da ikke forandre folks holdninger til flyktningene? Eller?

Kanskje var det kritikken fra høyre som skjedde? At Rolness og Akerhaug og dem begynte å skrive lange artikler om hvordan mediene er altfor ukritiske i møtet med flyktninger? At vi dermed begynte å se oss sjøl som livsfarlige "snillister" og "godhetstyranner"? Vel, man kan si mye pent om skriveferdighetene på høyresida, men fullt så mye gjennomslag har de vel ikke?

Eller kanskje var det tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet som skjedde? I det vanlige statsbudsjettet var alt ved det gamle, og en av verdenshistoriens større flyktningekriser kunne knapt oppdages om du angrep Excel-arket med 200% zoom. Men i tillegget som Siv og Erna kom tilbake til Stortinget med et par uker etterpå, der var alt endra. Da skulle det kuttes, rund baut.

Tannhelse for eldre. Kunstnerstipender. Forskning. Klimatiltak. Pressestøtte. For ikke å snakke om bistand. Alle skal kuttes, som straff fra regjeringa mot et folk som har vært så alt for positive til flyktningene.

Og vips, nå snakker alle plutselig om hvor viktig det er å kutte. Sende klare signaler. Plutselig går praten på Stortinget rundt  hvordan vi kan stoppe folk fra å komme. Nå trenger nasjonen lederskap, sier folk der. Hvordan kan vi stenge grensa på Storskog, lurer dem på.

I gangene på Stortinget er det et helt annet alvor enn jeg har opplevd tidligere. Folk har tatt situasjonen inn over seg. Det er i hvert fall det de sier. Nå skal lover endres for å avvise folk på grensa. Nå skal vi diskutere direktefly fra Kirkenes til Kabul. Og nå snakker stadig flere om "migrantkrise", i stedet for flyktningekrise.

Joda, "flyktning" er et begrep som av myndighetene leses omtrent som "person som oppfyller kravene i FNs flyktningekonvensjon og dermed kan få komme til Norge". Og dermed er det kanskje mer prinsipielt riktig, hvis man først må lage en samlebetegnelse som dekker absolutt alle som kommer til Norge om dagen, å kalle dem migranter. Men for vanlige folk er ting enklere. Der er en flyktning en person som flykter fra krig og forfølgelse og nød.

En flyktningkrise er en krise for flyktningene. En "migrantkrise", ja, det må vel være en krise for oss, det? For mottakslandet. En nasjon som bader i olje og honning og har arbeidsløshet på under fem prosent.

For politikerne har tydeligvis de siste par ukene forandret alt. Men vi andre bør kanskje ha is i magen. Det er fortsatt krig, både i Syria og Afghanistan. Det er fortsatt vanskelig å få varig opphold i landet. Landets asylmottak er fortsatt big business for eierne, men fulle av mugg for asylsøkerne.

Definisjonene på raushet har ikke endret seg. Menneskerettighetene er fortsatt de samme. Og Norges ansvar er fortsatt det samme: Vi må hjelpe de vi kan hjelpe, der de trenger hjelp. Enten det er på Tøyen, på Råde, eller i Syria.

Dagsavisen 1. september 2015. Føles ganske lenge siden, gjør det ikke?