Høyreekstreme marsjerte i Kristiansand lørdag.

Å møte nazismen

Det var bare én helt i Kristiansand på lørdag. Ole Tellefsen.

Denne helga hadde nazistene i det som skam- og historieløst kaller seg «Den nordiske motstandsbevegelsen» varsla demonstrasjon i Fredrikstad. Den fikk de ikke lov til å holde, og antirasister varslet enorme motdemonstrasjoner.

Derfor var det enormt politioppbud i Østfold på lørdag. Det skulle ikke være enkelt å komme seg inn i plankebyen uten å bli sett.

Om det var av frykt for politi eller motdemonstranter veit vi ikke, men nazistene turte ikke å demonstrere i Fredrikstad. I stedet kjørte dem videre. Ikke til Oslo, der veit de at antirasister kan mobilisere veldig mange på veldig kort tid. Men helt til Kristiansand kom de seg, og der skjedde en episode alle i dette landet bør huske. For det er flaut som faen.

60 nazister fikk marsjere under beskyttelse fra politiet. Én mann stilte seg midt i gata foran dem og nektet å vike. Men Ole Tellefsen ble ført bort av politiet, satt i håndjern, og ble bortvist fra området.

Jeg tror ikke politiet hadde en plan om å beskytte nazistene. Ingenting tyder på at Kristiansand-politiet er brunsvidde i kantene. Tvert imot tror jeg de gjorde den vurderinga mange av oss gjør når vi er redde. «Bør jeg konfrontere denne uretten? Ja, jeg bør jo det. Men jeg er redd for å få juling, så jeg gjør det ikke likevel.» Det er ikke en vurdering vi pleier å være stolte av dagen etter.

De fikk fjernet helten Ole Tellefsen. Hans lille protest kunne ført til bråk. At flere fikk juling. Og det ville ikke Kristiansand-politiet.

Nazister i taktfast marsj er ikke en intellektuell utfordring. Det er en fysisk og konkret trussel mot oss alle sammen. Disse folka er veltrente nokså unge menn som går med svarte hansker, de deler ut løpesedler som truer med å ta livet av «landssvikere». De filmer konsekvent alle som reagerer negativt på opptogene, åpenbart som en trussel om reaksjoner i etterkant, når avisenes fotografer har gått hjem. Ole Tellefsen fikk direkte voldstrusler mot seg og sin familie da han protesterte.

Samtidig, på internett, sitter vi og diskuterer ytringsfrihet. Hvor går grensene? Hva er egentlig en ulovlig ytring? Skal man forhåndssensurere? Teoretiske øvelser som gir mat for sommertrøtte intellektuelle, åpenbart, men nesten alle bommer på det viktige spørsmålet.

Ikke «bør dette være tillatt?» Ikke «var det riktig av politiet å håndtere situasjonen slik de gjorde?» Ikke «hvor går grensene for ytringsfrihet?»

Nei, spørsmålet vi alle bør stille oss når nazister marsjerer i gatene våre igjen er følgende: «Hva kan jeg gjøre for å stoppe dem?»

Jeg veit ikke hva svaret er, altså. Men kanskje Ole Tellefsen har noen forslag?