Ekshibisjonistisk rytmeorgie

5

KONSERT

Grace Jones

Øyafestivalen

Jeg gikk tilfeldigvis forbi festivalområdet på Tøyen i ellevetida lørdag formiddag, og hørte «Private Life» runge over hele bydelen. Først bare bandet, som spilte så godt som man kunne forvente på en lydprøve, også i små dubpartier, og så var sannelig stemmen til Grace Jones der også. At de hadde fått henne opp i parken om formiddagen lovet godt i seg selv.

På scenen på Øya braker det løs med stødig, tung reggae. Ikke fra Sly’n’Robbie, som spilte på platene, men det duger, og vel så dét. Grace Jones kommer på scenen i sterkt utspjåket figur, med dødmaske og stor fjærpryd på hodet, og spiller «Nightclubbing» omtrent sånn som den skal høres ut. Jeg stoler aldri på artister med masker, men Grace Jones vipper den opp før neste låt, slik at vi ser at det virkelige er hun som er her. En ikonisk figur på Tøyen, ikke fullt på høyde med «Skrik», men i moderne popkultur roper hun nesten like høyt.

Grace Jones har ikke den samme overtalende autoriteten i stemmen som før. Hun messer mer enn hun formaner, meldingene mellom låtene er mer enn tamme, men jeg har sett henne et par ganger i årenes løp, og hun har aldri gjort så gode sceneshow som dette. Kostymeskiftene er mange, hodepynten stadig mer utspekulert, og overdelen hennes – er den bare tettsittende, eller rett og slett malt på henne?

Grace Jones spiller flere av låtene som gjorde henne til en forgrunnsfigur på 80-tallet. «Private Life» kommer tidlig i settet, og låter mye bedre innenfor gjerdene enn utenfra 10 timer tidligere. Hun prøver å få kontakt med jamaicanske menn i forsamlingen før og etter «My Jamaican Guy». Mange er klare for å melde seg, men det blir med forsøket. Hun går videre med den nye låten «Shenanigans», som har en mer calypsoaktig beat, men så er det tilbake til 80-tallet for «Walking In The Rain» og «Liebertango (I’ve Seen That Face Before)». Tempoet skrues opp mot slutten med en litt heseblesende «Love Is The Drug», bandet hennes er nok bedre på reggae enn rock, mens «Pull Up To The Bumper» låter akkurat så fristende som den skal.

Grace Jones kom til Øya i siste liten, som erstatning for Haim, men for den aldrende folkemassen på Øya kan det ha vært en lykkelig slutt på  festivalen. Det begynner å bli veldig lenge siden hun markerte seg som en aktuell artist, men oppmøtet og interessen fra folk var upåklagelig. «You keep me keepin’ on», takker hun, og setter i gang en rockering som hun holder gående rundt  livet gjennom mesteparten  av  «Slave To The Rhythm». Den 68 år gamle divaen Grace Jones sprengte tidsfristen med ti minutter! Dette var pophistorie i levende live.