Svømmelegenden Lene Jenssen om: Trening, doping, OL-boikott og en puppeglipp i NM

Listepop i hodet og rødmalte fingernegler måtte være på plass når gladjenta Lene Jenssen (63), hun som egentlig var best, skulle konkurrere. Men det var ikke gitt at naturtalentet skulle skaffe Norges første VM-medalje i svømming.

SPORTEN MIN
Lene Jenssen (63)
Oppvekst: Kongsten/Gluppe.
Idrett: Svømming, sprint fristil.
Klubber i mitt hjerte: Kongstensvømmerne.
Høyeste nivå som aktiv: Landslag, VM.
Meritter: OL-semifinale (1976), 5. plass i EM (1977), VM-sølv 100-meter fri (1978, Norges første VM-medalje), 2. plass i verdenscupen (1979), 18 NM-gull samt en lang rekke sølv- og bronsemedaljer, 3 kongepokaler og 28 norske rekorder, blant annet.
La opp: 1982.

Lene Jenssen fotografert i forbindelse med Sommer-OL i Montreal i 1976.
Foto: Oddvar Walle Jensen / NTB
Lene Jenssen fotografert i forbindelse med OL i Montreal i 1976. Foto: Oddvar Walle Jensen / NTB

– Jeg svømte bare for meg selv, og konkurrerte med meg selv og mine egne tider, fastslår Jenssen i intervjuet med Dagsavisen Demokraten på telefon fra hjemmet sitt i Farsta utenfor Stockholm.

Den levende svømmelegenden Lene Jenssen fra Kongsten er historien om et råtalent med selvtillit og humør, som ble best i verden først 20 år etter at hun skulle stått øverst på pallen. Dit var hun ikke kommet, hadde det ikke vært for en sta pappa og en landslagstrener som både oppdaget og nektet å slippe det blendende talentet av syne.

I dette intervjuet forteller hun også om sitt pinligste øyeblikk, som fant sted under norgesmesterskapet i Kongstenhallen i 1976, da Lene Jenssen var 19 år gammel. Hun hadde mye latter i seg, men nå var det alle de andre som lo.

Lars Petter Brovold: – Beina ble helt gelé. Jeg tenkte, «bare treff ballen og få'n av gårde» (Demokraten+)

Et sjeldent tilfelle av å bli forbanna

Lene Jenssen elsket å svømme, elsket å vinne – men var aldri redd for å tape. Én gang ble hun skikkelig forbanna, og det var det som kort tid senere også skulle ta knekken på motivasjonen for videre satsing på landslaget: Den norske boikotten av Moskva-OL i 1980.

OL var hennes store mål etter det historiske VM-sølvet i Vest-Berlin i '78 – Norges første VM-medalje i svømming. Jenssen følte at hun ble fratatt muligheten til å skrive mer historie, da Norge ble del av den internasjonale protesten mot Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. Under OL i Montreal i 1976 ble det bare semifinale.

Les også: Olaussen stadig på postjakt for å slå pappas 4. plass (Demokraten+)

(Saken fortsetter under bildet)

Lene Jenssen viser stolt fram sølvmedaljen under Spartakiaden i Moskva i 1979, en del av oppkjøringen til OL året etter. OL fikk hun ikke deltatt i som følge av Norges boikott.
Foto: Svein Hammerstad / NTB Lene Jenssen viser stolt fram sølvmedaljen under Spartakiaden i Moskva i 1979, en del av oppkjøringen til OL året etter. OL fikk hun ikke deltatt i som følge av Norges boikott. Foto: Svein Hammerstad / NTB

Ga blaffen i medaljen

Men forbanna ble hun ikke da det østtyske laget og gullvinner Barbara Krause fra '78-VM ble avslørt for systematisk dopingjuks 20 år etter mesterskapet.

– Jeg tror ikke svømmerne visste om dopingen selv, eller i alle fall ikke at de drev med juks. Pressen lurte på om jeg nå ville ha gullmedaljen. Det spiller ingen rolle, sa jeg – jeg vet ikke hvor jeg har medaljen min engang.

– Det må ha føltes litt bittert?

– Nei, jeg er ikke bitter for det nå og var heller ikke bitter da dopingen ble kjent. Det hadde gått så lang tid. Jeg føler uansett selv at jeg var best i verden i et par år der, og møter stadig folk fra hele landet som husker godt. Folk sier «du skulle hatt gullet, du, Lene». Jeg har fått så mange bekreftelser fra alle kanter – ja, fra hele Norden. Men det er klart jeg ville hatt gullmedaljen hvis dopingen var blitt oppdaget mye kortere tid etter mesterskapet. Da ville jeg nok følt på bitterhet også, tror hun.

Les også: Tomas Lopez Borgersen om møtet med Haaland og en barndomsdrøm i oppfyllelse (Demokraten+)

Mandige kvinner

Jenssen tenkte aldri på at Krause eller de andre østtyskerne kunne være dopet, men mener selv at hun burde fattet mistanke.

– I ettertid kan jeg ikke skjønne hvorfor jeg ikke tenkte tanken om doping, men det gjorde jeg altså ikke. Jeg husker jeg drev med oppvarming før mitt første EM i 1977, da jeg skulle skyndte meg på do og ble sittende og høre på mannestemmer som pratet utenfor båsen min. Jeg trodde jo jeg hadde gått i feil garderobe og turte en stund ikke å gå ut. Men så gikk jeg ut etter hvert, og fikk se dem: Der sto de og barberte seg, grove i målene – jeg hadde aldri sett så mye kroppshår. Og de var mye mer muskuløse enn meg. Det var de østtyske landslagsjentene, forteller hun.

Les også: Nora Wold tror tarmsykdommen drev henne til suksess (Demokraten+)

Hvordan lyder historien om da du startet med svømming?
– Jeg har en tre år eldre søster som startet med svømming før meg, det var den gangen vi trente i utendørsbassengene ved Kongsten fort. Jeg skulle alltid være med på det hun gjorde – og helst være bedre. Det var i niårsalderen at jeg begynte i svømmeklubben, som henne.

(Saken fortsetter under bildet)

Det var her i de tidligere utendørsbassengene ved Kongsten fort at Lene Jenssen begynte med svømming og trente fra tidlig alder.
Foto: Utlånt av Inger Christine Apenes
Det var her i de tidligere utendørsbassengene ved Kongsten fort at Lene Jenssen begynte med svømming og trente fra tidlig alder. Foto: Utlånt av Inger Christine Apenes

Hva gjorde at du fortsatte?
Jeg hadde jo ikke noe mål med svømmingen tidlig, men fikk venner på trening og opplevde rask progresjon i utviklingen min. Så vant jeg en del når det var konkurranser. Vi var som regel på tur rundt omkring i Østfold i helgene for å konkurrere, og det var sosialt og moro. Så tror jeg nok at den iveren etter å bli bedre enn søstra mi spilte en rolle fortsatt. Hun hadde også talent, men sluttet i ungdomsskolealder.

(Saken fortsetter under bildet)

Lene Jenssen stolt over å ha vunnet UM-gull som ung tenåring.
Foto: Utlånt av Lene Jenssen
Lene Jenssen stolt over å ha vunnet UM-gull som ung tenåring. Foto: Utlånt av Lene Jenssen

Husker du en tid eller et vendepunkt da du skjønte at det var akkurat svømming du ville drive med?
– Ja, det var på starten av 70-tallet, da jeg vant UM og landslagstreneren tok kontakt med foreldrene mine. Han ville at jeg skulle flytte til Flisa, for å trene på svømmesenteret der parallelt med gymnastiden. Treningsmengden skulle økes betraktelig og det skulle satses ordentlig. Hjemme i Fredrikstad trente jeg bare et par ganger i uka og syntes det var helt greit. På Flisa ville det bli daglige økter og gjerne to om dagen. Jeg var ikke så gira, husker jeg. Flytte fra venner og alt. Men pappa maste.

Er du glad for at han maste?

– Ikke den gangen. Men det tok ikke lang tid på Flisa før jeg takket pappa for at han ikke ville gi seg. Etter kort tid der oppe trente jeg mye mer enn før og skjønte at dette ville jeg satse på. Jeg drev med sang og spilte i band også på den tiden, og måtte velge. Det var ikke så lett, for jeg hadde det moro på scenen. Men jeg skjønte at jeg kunne nå langt i svømming, da jeg begynte å nærme meg norgesrekorder, blant annet under minuttet på 100-meter fri. Det var til tross for at jeg begynte ganske sent med mengde- og hardtrening.

Andreas Heier: Fikk dommen av pappas tommel (Demokraten+)

Hvem var du i bassenget?
– Jeg var ganske lik den personen jeg ellers var: Positiv, målrettet og tok det meste med humor og latter. Jeg svømte bare for meg selv, og konkurrerte med meg selv og mine egne tider. Det var det som ga meg motivasjon til å forbedre meg – ikke at den eller den konkurrenten sto ved siden av meg fra start. Jeg tok ikke ting så alvorlig, og gikk ikke dypt inn i verken opp- eller nedturer, som ellers i livet.

Hvorfor nådde du så langt?
– Først og fremst fordi jeg hadde talentet, for jeg likte mye bedre å konkurrere enn å trene. Jeg trente veldig hardt noen år, men ikke hardest. Jeg hadde veldig bra teknikk, og det hjalp sikkert også at jeg som nevnt var lett til sinns. Noe press på å levere kan jeg ikke huske at jeg kjente på, og jeg var sjeldent nervøs. God selvtillit var nok også en fordel.

Hvem var din største inspirasjon/motivator?
– Hvis jeg må trekke fram bare én, var jo treneren på Flisa og på landslaget, Lars Petter Heggelund en nøkkelperson. Han holdt meg i ørene og passet på meg på en veldig bra måte. Han visste hvordan han skulle knekke Lene-koden, kan du si, med tanke på at jeg ikke tok trening og satsing så seriøst i starten. Jeg var ikke så interessert i mengdetrening og kunne fort forsove meg. Men han holdt meg i ørene uten kjefting, han ble heller en jeg respekterte gjennom måten han var på. Jeg opplevde jo en stor og brå økning i treningsmengde da jeg flyttet dit som 16-åring, og han presset meg på en god måte. Så kom min egen inspirasjon og motivasjon etter hvert, og selvdisiplinen førte til to daglige økter.

Hva er ditt beste minne fra trening/konkurranse?
– Når jeg tenker tilbake nå, er det første som dukker opp i hodet at jeg var med «gjengen min» når det var trening og konkurranse. Miljøet, reisene og alt det sosiale knyttet til svømmingen er det jeg sitter igjen med, selv om det også ble en del medaljer og rekorder. Det var mye moro og latter.

…og det verste?
– Nei, altså... jeg vet det var mye blod, slit og tårer fra fem om morra'n, men sånne «verste minner» som har brent seg fast, det har jeg ikke fra svømmingen. Det blir litt som å føde et barn, hvor man glemmer det vonde og husker det fine og morsomme. Men jeg husker godt noe som var veldig flaut, og det skjedde på NM hjemme i Fredrikstad i 1976, hvor jeg vant to gull- og én sølvmedalje. Nei, kan jeg fortelle det, 'a? Jo, la gå. Jeg skulle gjøre meg klar for å gå på pallen, og da skal jo treningsgenseren av og sånt, da. Men i det jeg dro av genseren, ble jeg fort klar over at jeg hadde glemt å dra opp badedrakta først, og sto der plutselig med nakent bryst foran alle, 19 år gammel. Badedrakta hang ned fra hoftene. De holdt jo på å le seg i hjel, og jeg ble helt hysterisk. Det var så pinlig. Badedrakta ble vel dratt rimelig fort over skuldrene igjen.

Hvilke faste rutiner hadde du før konkurranse?
– De årene jeg var på toppnivå brukte jeg alltid samme oppvarming og kunne ikke vike fra noen rutiner før konkurranse. Men jeg hadde også et par ritualer som gikk igjen. Kvelden før viktige konkurranser måtte jeg ha neglelakk på fingerneglene, og den var alltid knall rød. Det var et lite, psykisk prestasjonsmotiv bak det: Slik skulle jeg lettere se fingertuppene mine og teknikken i takene under vann. Jeg hadde ikke raske tak som en typisk sprinter, men brukte mer kraft i hvert tak. Det andre ritualet var at jeg alltid gikk rundt og sang inni meg mens jeg varmet opp utenfor bassenget. Det trengte ikke å være den samme sangen, men varierte vel mer i takt med hva som toppet hitlistene der og da.

Hva har idretten din gitt deg?
– Åh...masse! Herregud, hva skulle jeg gjort uten den? Jeg ville aldri fått oppleve så mye og reist verden rundt hvis det ikke var for svømmingen. Jeg hadde så mye moro. Ja, så mye slit også, da. Men jeg lærte å sette meg mål og hvordan jeg skulle nå dem. Det har alltid vært viktig for meg. Jeg trener en del nå også, og kjenner igjen tankene mine fra den gang jeg trente for resultater.

Hva gjorde at du sluttet?
– Jo, det var det en velkjent boikott som var årsaken til. Jeg hadde bestemt meg etter sølvet i 78-VM for at mitt neste, og kanskje siste, mål for karrieren var OL i Moskva to år senere. Jeg hadde ladet opp og trent hardt for det da jeg på våren i 1980 ble oppringt av politikere og presse, som fortalte meg at Norge og USA ikke ville stille i OL. Det skulle boikottes. Da ble jeg forbanna, husker jeg. Det ble trening med landslaget resten av sommeren, men august det året ble slutten for meg på landslaget. Motivasjonen var borte fordi OL glapp. Så fikk jeg et idrettsstipend i USA, som gjorde at jeg fortsatte et par år til i statene med collegesvømming.

Hvilket annet talent skulle du ønske du hadde, og hvorfor?
– En sangkarriere er i alle fall noe jeg hadde vært villig til å satse på hvis det ikke ble svømming. Jeg spilte jo inn plate med Arne Bendiksen, da, men svømmesatsingen kunne ikke kombineres med et liv på scenen. Jeg var i studio hos Bendiksen for å prøvesynge samtidig med NM i 1979, og da sa han: «Vi skal spille inn en LP». Jeg elsket å stå på scenen og danse og synge, men jeg vet ikke hvor stort talent jeg hadde.

Lene Jenssen klar for å gi ut egen musikkplate i 1979. Her blir LP-en og coveret presentert, og hva er vel mer naturlig enn at svømmeren under presentasjonen hoppet ut i det våte element sammen med utgiver Arne Bendiksen (t.v.) og produsent Jan Høiland.
Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB Lene Jenssen klar for å gi ut egen musikkplate i 1979. Her blir LP-en og coveret presentert, og hva er vel mer naturlig enn at svømmeren under presentasjonen hoppet ut i det våte element sammen med utgiver Arne Bendiksen (t.v.) og produsent Jan Høiland. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB

Anette Hovind Johansen: Minnes seier i ungdomscup like varmt som EM-gullet (Demokraten+)

Medaljenes skjebne

Lene Jenssen la opp svømmekarrieren i USA i 1982, og var senere trener ved Berkeley-universitetet i California i ett år før hun giftet seg svensk og bosatte seg i Motala. Før hun leste ulike fag ved Berkeley, utdannet hun seg til idrettslærer i Elverum. Siden har hun hatt en lang rekke jobber primært innen service og idrett. I dag jobber hun for det medisinske teknologiselskapet Becton Dickinson utenfor Stockholm, hvor hun har ansvaret for hele leveranseprosessen av medisinske instrumenter og labutstyr i Norden og driver kundeoppfølging etter salg.

– Nå har jeg ikke vært i svømmehallen på mange år, etter at jeg var trener for jentene mine (tre døtre, journ.anm.). Det ble litt svømmetrening i 40-årene, og så trente jeg jo litt før deltakelsen i Mesternes mester på NRK i 2011. Nå er jeg snart pensjonist – kanskje det er da jeg skal ta opp igjen svømmingen? Det er utrolig fin trening for kroppen fordi hele muskulaturen er i bruk, poengterer hun.

Gullmedaljen fra 1978 har Jensen fortsatt ikke, og hun ser heller ikke poenget. Men sølvmedaljen hun fikk rundt halsen for 42 år siden, som hun ikke visste hvor hun hadde, har hun funnet igjen.

– Jeg var på loftet i går, og da fant jeg VM-sølvet i en pose sammen med alle de andre medaljene, forteller hun.

Jenssen har en del av dem. Og vil for alltid stå med gullskrift i Kongstensvømmernes historie.

Det blir tid til en tur hjemom Fredrikstad iblant for Lene Jenssen, som her koser seg på Månefestivalen i Gamlebyen i 2018 med datteren Ida, kjæresten Björn og søsteren Tone.
Foto: Privat
Det blir tid til en tur hjemom Fredrikstad iblant for Lene Jenssen, som her koser seg på Månefestivalen i Gamlebyen i 2018 med datteren Ida, kjæresten Björn og søsteren Tone. Foto: Privat

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Demokraten og Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.