Olaussen stadig på postjakt for å slå pappas 4. plass

SPORTEN MIN
Kamilla Olaussen (27)
Oppvekst: Ambjørnrød.
Idrett: Orientering.
Klubber i mitt hjerte: Fredrikstad Skiklubb.
Høyeste nivå som aktiv: VM, landslag.
Meritter: 5. plass VM langdistanse (2018), 2. plass i verdenscup (2018), 3. plass i verdenscup (2019), stafettgull i Jukola med FSK (2019), gull NM nattorientering (2015), gull NM-stafett (2018) og flere individuelle pallplasseringer NM mellom- og langdistanse.
Klubb: Fredrikstad Skiklubb.

Skogens ukårede dronning måtte se «tidenes sjanse» til å slå fatter'n glippe på hjemmebane i fjor, noe vi skal komme tilbake til. Først må vi inn på hvordan det hele startet.

Valget av fritidsaktivitet, etter hvert toppidrett og livsstil, ble lagt litt i hendene på Fredrikstad Skiklubbs Kamilla Olaussen, selv om hun er veldig klar på at hun aldri har følt på noe press fra sine ivrige orienteringsforeldre, Trine og Per Olaussen.

– Jeg har fått orienteringen inn fra jeg var helt liten – helt fra jeg var med i vogna på stevner. Jeg var med også da pappa løp VM i Grimstad i 1997. Da var jeg fire år og så pappa komme på 4. plass. Den har jeg jobbet hardt for å slå etterpå, forteller hun.

(Saken fortsetter under bildet)

Pappa Per Olaussen har vært Kamillas inspirasjon og motivator gjennom alle årene i FSK- og landslagsdrakta. Foto: Privat

I fjellheimen

Olaussen ble i praksis oppdratt til å være glad i å være ute i skog og mark og frisk luft. Hun ble formet av familien hun vokste opp i, hvor også lillesøster Marie er o-løper på toppnivå i dag.

– Vi gikk Galdhøpiggen og Glittertind som små, og var ofte ute på tur. Det er mulig det har lagt litt av grunnlaget – i alle fall et grunnlag for interessen. På de siste kilometerne var det ofte førstemann til bilen etter en full dag i fjellheimen, husker hun.

LES OGSÅ: Nå er Kamilla nest best i verden (Demokraten+)

En skatt på do

Sentralt i orientering er at man kan lese terrengkart effektivt og riktig. Slik tar løperne seg raskest mulig til neste stemplingspost, eller med minst mulig anstrengelse.

Da Olaussen satte sine unge fotavtrykk hjemme i huset på Ambjørnrød, sto en liten skatt for o-nerder gjemt i et rom hvor det for mange er vanlig å ta seg en liten pause. Skatten ble lille Kamillas viktigste av all uviktig litteratur.

(Saken fortsetter under bildet)

Kamilla Olaussen har vært interessert i terrengkart så lenge hun kan huske. Foto: Privat

– Kartbiten har jeg fått litt gratis, ettersom jeg er vokst opp i en o-familie og vært interessert i kart og hvordan o-kart skal leses siden jeg var liten.

– De har vel kanskje ligget strødd på stue- og kjøkkenbord i helgene?

– Ja, og i en eske på do. Vi hadde en eske på badet, full av gamle o-kart. Den sto der i mange år, men er borte nå, kan Olaussen røpe.

Hvordan lyder historien om da du startet med orientering?
– Det startet det med at jeg var med i «småtrollgrupper», et tilbud til de yngste barna ved siden av stevner, hvor man følger merkede løyper. Der fulgte også både mamma og pappa meg rundt. Videre ble det N-klasser (nybegynner) fra jeg var sju, som er ordinære løyper med følge. Da hadde jeg med meg en skygge av en far, som drev og gjemte seg så jeg skulle bli selvstendig. Jeg ville jo også prøve litt selv før jeg egentlig var god nok, så han testet meg litt.

(Saken fortsetter under bildet)

Kamilla Olaussen var ute i o-løypene omtrent fra før hun kunne gå. Her tråkker hun noen av sine første skritt på postjakt. Foto: Privat

Hva gjorde at du fortsatte?
– Jeg har alltid kjent på en egen, indre «drive» på trening, og vært glad i å trene. Fra 12-13-årsalderen var det krise hvis jeg ikke fikk dra på trening med for eksempel en liten forkjølelse. I tillegg var vi tre gode venninner, som var sportslig like ivrige og i tillegg hadde det fint sosialt sammen. Det er mulig noen tror at jeg er blitt «pushet» fram av foreldrene mine, men de har bare alltid stilt opp med en avslappet holdning til det – og aldri utøvd noe press.

Husker du en tid eller et vendepunkt da du skjønte at det var akkurat dette du ville drive med?
– Nei, orienteringen har vært der som en naturlig aktivitet hele tiden. Men jeg tok et valg da jeg var 14 år om å slutte på fotball og prioritere orientering, med alt det innebar av treningsmengde og konkurranser i helgene.

LES OGSÅ: Her legger FSK-ekteparet siste hånd på VM-løypa

Hvem er du når du er på postjakt?
– Med kartet i hendene i konkurransesammenheng blir jeg, i motsetning til hvordan jeg er ellers, veldig nøye og konsentrert. Samboeren min kan bli litt oppgitt over at det kan gå lettvint og fort i svingene når jeg skal få unna gjøremål som ikke er så viktige for meg. Det er annerledes når jeg holder kart og kompass. Det som gjør meg så oppslukt av oppgavene ute i løypa er kombinasjonen av å måtte finne fram og være i ekstremt god fysisk form. Det fascineres jeg veldig av. Jeg liker å kjenne at jeg er i god form og å kunne løpe lenge i høy lyng uten «å kjenne det i lårene».

Hvorfor nådde du så langt?
– Jeg har møtt en del utfordringer underveis, og ikke fått alt gratis. Men jeg må igjen inn på den indre driven, den som hele tiden gjør at jeg vil bevise hva jeg er i stand til. Jeg har for eksempel sett at jeg kan være helt i verdenstoppen når ting fungerer, og føler stadig at jeg har mer inne. Jeg har aldri ønsket å delta i et VM eller i verdenscupen bare for å ha vært med i toppen. Jeg er med for å vinne.

Hvem har vært din største inspirasjon/motivator?
– Fatter'n har alltid fulgt meg opp og betydd mye for utviklingen min. Jeg har fortsatt lyst til å slå 4. plassen hans i VM, og tenker at jeg får steppe opp til neste år. Det har vært en motivasjon lenge, og noe vi har snakket en del om.

Hva er ditt beste minne fra trening/konkurranse?
– Stafettgullet i Jukola med FSK i fjor, klubbens første, med lillesøster på laget og to andre jenter jeg koser meg på lag med. Det betydde ekstra mye, og er et gull vi må prøve å forsvare selv om det er ekstremt kult å ha opplevd det én gang. At jeg selv løp sisteetappen gjorde kanskje opplevelsen ekstra sterk.

LES OGSÅ: Olaussen: – Opplever ofte at folk ikke skjønner hva som ligger bak prestasjonene (Demokraten+)

(Saken fortsetter under bildet)

VM hjemme i Østfold i 2019 ble Kamilla Olaussens hittil største nedtur, etter at hun pådro seg en mageinfeksjon i forkant av VM. Her på langdistansen i Spydeberg. Foto: Tommy Skauen

…og det verste?
– Hele VM i 2019, på hjemmebane her i Østfold. Jeg ville bare at det skulle være over fra det startet. I forkant av VM fikk jeg reaktiv artritt, en mageinfeksjon som gjorde at jeg fikk veldig mye væske i kroppen og la på meg mange kilo. Det satte seg i leddene og ga meg syre i bena når jeg skulle løpe fort. Det er en diagnose som ikke nødvendigvis er kronisk, og jeg er kvitt den nå. Jeg trodde også at jeg var kvitt den kort tid før VM, da jeg gikk ned fire kilo over natta, men så fikk jeg et tilbakeslag da VM startet. Kroppen var ødelagt og jeg har bare dårlige minner fra det mesterskapet. Ingenting fungerte. Terrenget jeg har vokst opp i passet meg ypperlig, og jeg får trolig ikke en sånn VM-sjanse igjen. Da tenker jeg på muligheten for en bedre plassering i VM. Men det blir Finland om fem år, hvor terrenget kan likne litt. Og jeg ble nummer fire i verdenscup i Tsjekkia, hvor det er VM neste år. Da bør det ikke være umulig, selv om løypeterrenget der er noe annet enn hva jeg er vant med.

LES OGSÅ: Lønnsom VM-fest for FSK (Demokraten+)
Bildegalleri fra O-VM:
Publikumsløpet på Kongsten (Demokraten+)
Medaljevinnerne (Demokraten+)

Hvilke faste rutiner/ritualer har du før konkurranse?
– Jeg har ingen sære ritualer. Det er forberedende rutiner, som inntak av karbohydrater og oppvarming tilpasset distanse og temperatur.

Hva har idretten din gitt deg?
– Orientering har gitt meg ekstremt mange fine opplevelser, og jeg har lært å jobbe hardt mot et mål. Det har også gitt meg store opp- og nedturer – idretten er brutal sånn sett. Men så er den veldig fin når det flyter. Det er også sporten som har gitt meg samboeren min, som jeg skal gifte meg med i september. Orientering er vel en typisk idrett hvor folk finner hverandre på den måten.

Kamilla Olaussen er rik på opplevelser som o-løper. Det var også gjennom sporten at hun traff samboer Gaute Hallan Steiwer, som hun gifter seg med i september. Her er paret fotografert i 2018. Foto: Tommy Skauen

Hvilket annet talent skulle du ønske du hadde, og hvorfor?
– Jeg har vært så heldig å få reise mye og sett og opplevd mange forskjellige land og kulturer, og dermed også språk. Bortsett fra Øst-Europa har jeg konkurrert i de fleste europeiske land. Men jeg har alltid hatt et dårlig språkøre, og har ofte tenkt at jeg gjerne skulle hatt lett for å lære meg nye språk på kort tid.

SPORTEN MIN:
Anette Hovind Johansen, håndball
Andreas Heier, ishockey
Nora Kollerød Wold, friidrett
Tomas Boye Lopez Borgersen, fotball