Nyheter

Nora Wold tror tarmsykdommen drev henne til suksess

Hun blødde fra tykktarmen på trening, og legen trodde aldri hun ville kunne drive med toppidrett igjen. Men Nora Wolds (22) mareritt av et år er mye av grunnen til at hun i dag fortsatt sprinter mot nye medaljer, tror hun selv.

SPORTEN MIN
Nora Kollerød Wold (22)
Oppvekst: Begby
Idrett: Friidrett (400 m. hekk og flatt)
Klubber i mitt hjerte: Fredrikstad IF
Høyeste nivå som aktiv: 11. plass i U23-EM 2019
Meritter: Bronse 400 m. sprint i NM innendørs (2020), sølv 4x200 m. sprintstafett i NM innendørs (2020), bronse 400 m. hekk i NM (2019 og 2018), sølv 400 m. hekk i Baltisk mesterskap (2019), nordisk mester 4x400 m. sprintstafett (2016), flere ganger norgesmester på junior- og ungdomsnivå samt fem landskamper for Norge.
Klubb: Fredrikstad IF.

Hvordan lyder historien om da du startet med friidrett?
– Jeg begynte først å spille fotball på Begby i 6-7-årsalderen, men fikk etter hvert beskjed av treneren min om at jeg var «best uten ball» og at jeg burde prøve friidrett. Pappa hadde selv vært aktiv friidrettsutøver, og etter en prøvetrening fant jeg fort interesse for det. Da drev jeg med friidrett, hvor jeg var innom alle grener, i tillegg til fotball og riding i noen år. Fotballen droppet jeg fra jeg var 13-14 år.

Hva gjorde at du fortsatte?
– Det var et veldig bra sosialt miljø og treningsmiljø i FIF. Så tror jeg det spilte en rolle at jeg var liten og så opp til de andre da resultatene etter hvert kom og jeg fikk kjenne på mestring. Jeg så at her kunne jeg vinne på egenhånd, og det var gøy. Individuell idrett passet kanskje bedre for meg. Slik slapp jeg å irritere meg over andre prestasjoner – det var bare opp til meg selv.

nora wold

Nora Wold med medaljen rundt halsen etter UM i Bergen i 2015. Det er blitt en del medaljer opp gjennom årene for den ennå unge utøveren. Foto: Privat

Husker du en tid eller et vendepunkt da du skjønte at det var akkurat din spesialgren du ville drive med?
– Jeg løp fort på 600-meter som 13-åring, da løp jeg fortere enn alle guttene i landet. Så hadde jeg liten forbedring de neste tre-fire årene, og valgte å prøve hekk. Jeg og flere venner hadde mye energi, så vi hoppet mye over hinder uten hest da vi var i stallen og i skolegården. I flere år var det en lekbasert hobby med masse konkurranseinstinkt og kniving om å vinne. Det kunne vi holde på med i to-tre timer av gangen. Så jeg tror kanskje jeg hadde trent mye spesifikt hekk uten å tenke på det, men bare lekt meg med det og hatt det gøy. Spesialisering i 400 hekk startet ikke før etter jeg fylte 18.

Hvem er du når du løper?
– Sikkert litt mer konsentrert og stille før en konkurranse starter, når jeg går inn i en slags boble. På trening prøver vi å tulle mye mellom øktene, danser og slipper ned skuldrene. Godt humør er viktig når vi samtidig er veldig i sonen når det gjelder.

Mange vil sikkert tenke at løping er kjedelig, men hvorfor trigger det deg?
– Jeg har fått høre det, ja. For meg er sprintdistansene mine noe helt annet enn skoletester i utholdenhet. Vi trener veldig variert for hele tiden å oppnå litt forbedring i resultater, som masse styrke, spenst, stabilitet, balanse, hurtighet og litt utholdenhet.

Hvorfor nådde du så langt og hvorfor har du ikke nådd enda lengre til nå?
– Jeg fikk en kronisk tarmsykdom i 2015, Ulcerøs kolitt, noe som egentlig ville vært en naturlig grunn til å gi seg med trening og konkurranse på dette nivået. Men mens jeg var syk, tenkte jeg at jeg ikke hadde fått ut potensialet mitt og kjente på en motivasjon for å fortsette – for å bevise at det går an å komme tilbake. Så jeg tror på en måte at sykdommen er grunnen til at jeg nådde nivået jeg er på nå, etter spesielt mye framgang det siste året. Så kan det også være at sykdommen samtidig er en viktig årsak til at jeg ikke er kommet enda lengre. 2015 var uansett et forferdelig år, som jeg følte at jeg mistet på flere måter. Det var siste året på videregående. Jeg gikk ned nesten 20 kilo og veide på det minste under 40, så det var flere som ikke kjente meg igjen da jeg kom tilbake på skolen. Det er vanskelig å vite hvor mye det året satte meg tilbake sportslig, men det var en lang og tung vei i opptrening. Det hjalp etter hvert å se forbedrede resultater fra før jeg ble syk, og til nå har jeg til tross for sykdommen vært en av de få som har forbedret meg jevnt for hvert år. Det er jeg veldig fornøyd med. Likevel er det litt skummelt å si høyt hva jeg har som mål. Jeg vil «perse» så ofte som mulig, og klarer jeg det kan det bli veldig mye gøy framover.

LES OGSÅ: Satser mot EM etter NM-sølv (Demokraten+)

Nora Wold. FIF

Nora Wold, slik vi er vant til å se henne – fra en konkurranse i 2019. Foto: Helge Langen

Hvem har vært din største inspirasjon/motivator?
– Det vil være rart ikke å si Karsten Warholm, som er verdensmester fra Norge i samme øvelse som jeg driver med, og som nådde verdenstoppen på så kort tid. Ellers henter jeg inspirasjon fra flere av de beste i verden på 400-meter, og får tips om hvordan de lykkes ved å følge dem på Instagram. Eksempler er de nederlandske søstrene Laura og Lisanne de Witte. Som motivator spiller treneren min, Zdenko Vojvodic en viktig rolle, blant annet ved å ta tiden på så å si alt jeg gjør. Han har full kontroll. Han er også den som leter etter forklaringer på små variasjoner i resultater og ser når jeg trenger restitusjon i stedet for mer trening.

Hva er ditt beste minne fra trening/konkurranse?
– Jeg har vært på utrolig mange fine treningsleirer, hvor vi er mange sammen. Blant annet har jeg vært mye på Tenerife, men også i Portugal, Tyrkia og Kroatia – sistnevnte da jeg ble invitert med det svenske landslaget i to uker og lærte masse. Av konkurranser, er det nok debuten i Bislett Games som vekker de beste minnene. Det var veldig stort og jeg klarte samtidig kravet til U23-EM. Den beste prestasjonen er vel kanskje NM-bronsen på 400-meter innendørs i år, med bare Amalie Iuel og Line Kloster foran meg på resultatlista.

LES OGSÅ: – I mitt livs form (Demokraten+)

…og det verste?
– Da må vi innom tarmsykdommen igjen, og da jeg begynte å blø på trening. Ulcerøs kolitt gir sår i tykktarmen og legen tegnet et grusomt bilde: Han trodde jeg var ferdig med toppidrett. For ikke å snakke om hele opptreningsfasen, da jeg blant annet ble knust med 20-30 meter av folk jeg var vant til å slå – selv om jeg hadde piggsko og de andre slepte på ekstra vekt. Men sykdommen er noe jeg bare må leve med og håpe at det holder så lenge jeg vil. Jeg må bare takle det som kommer, og det går selvsagt opp og ned ennå, noen ganger med leddsmerter og vondt i magen.

Hvilke faste rutiner har du før konkurranse?
– Jeg jogger alltid en veldig kort tur før frokost og forsøker å tenke minst mulig på konkurransen jeg skal gjennom senere på dagen. Etter det går det stort sett i konkurranseforberedende rutiner. Da jeg var yngre kunne jeg finne på å bytte shorts hvis det hadde gått dårlig, og nå kan det samme føre til bytte av piggsko en sjelden gang.

Nora Wold før trening på Begbybanen.

Nora Wold før trening på Begbybanen. Foto: Martin Næss Kristiansen

Hva har idretten din gitt deg?
– Mye mestring, glede og venner for livet fra forskjellige steder i Norge. Idretten har også gjort meg veldig strukturert, noe av det har jeg sikkert fra treneren min. Jeg har skjematiske dager hvor alt er notert ned, som jobbing på Wang, praksis i sykepleien, egne treningsøkter, måltider. Det er det samme i skolesammenheng: Alt skal gjøres strukturert og med hundre prosents innsats.

Hvilket annet talent skulle du ønske du hadde, og hvorfor?
– Jeg har alltid tenkt at det hadde vært gøy å være god i håndball. Jeg prøvde meg på Torp på ungdomsskolen og måtte starte med å kaste pasninger i veggen til meg selv da jeg hang en del etter de andre, som var et veldig godt lag. Det gikk ikke så bra. Og dansing hadde vært gøy, men det kommer nok heller aldri til å skje.

SPORTEN MIN:
Andreas Heier, ishockey
Anette Hovind Johansen, håndball

Nora Wold i trening på Begbybanen.

Foto: Martin Næss Kristiansen

Mer fra Dagsavisen