Nyheter

Heier vil til toppliga og OL-spill for Norge

Kanskje kunne Andreas Heiers (26) indre motivasjon for å lykkes ført ham til topps i nesten hva som helst. Men kan han velge, blir det proffopphold i en europeisk hockeyliga og et ærefullt oppdrag med flagget på brystet.

SPORTEN MIN
Andreas Heier (26)
Oppvekst: Ambjørnrød
Idrett: Ishockey
Klubber i mitt hjerte: Stjernen Hockey, Skogstrand IL, Everton, Atletico Madrid
Høyeste nivå som aktiv: A-landslag, elite Norge og nivå to Sverige
Meritter: Opprykk fra U20 B-VM (2013), seriemester med Vålerenga (2019)
Klubb: Stjernen

Hvordan lyder historien om da du startet med ishockey?
– Pappa har alltid vært hockeyinteressert og hadde vært mye i Stjernehallen og sett kamper. Etter hvert var jeg også med, både i Stjernehallen og i Sparta Amfi. Samtidig spilte jeg litt innebandy ute i gata med venner. Så dukket det opp en annonse for hockeyskolestart til høsten da jeg var 5 år, og pappa spurte om jeg ville være med. Det tok visst litt tid før jeg klarte å gå på skøyter.

Andreas Heier som ung Stjernen-spiller.

Andreas Heier som ung Stjernen-spiller. Foto: Privat

Hva gjorde at du fortsatte?
– Vi var en kameratgjeng i nærmiljøet som drev mye med idrett og flere som spilte hockey, blant andre Martin Lund og Michael Paulsen. Det var fotball i Skogstrand og i gata spilte vi fotball, innebandy og hockey. Jeg prøvde håndball også – dro på én treningsøkt som ingen hjemme visste at jeg var på. Så kom treningsavgiften, og mamma sa det fikk holde med hockey og fotball. De to passet det fint å kombinere også med tanke på treningstider.

Husker du en tid eller et vendepunkt da du skjønte at det var akkurat hockey du ville drive med?
– Jeg var 12-13 år da mamma syntes det begynte å hope seg opp med kioskvakter i to klubber, det var vel en ettermiddag og kveld hvor den ene kioskvakta avløste den andre og hun holdt på i mange timer. Da måtte jeg ta et valg. Det ble hockey fordi jeg i den alderen følte at ambisjonsnivået i gruppa var høyere der, og i Stjernen som klubb, enn i fotballen. Det var flere som spilte fotball og det ble litt mer lek og moro. Jeg ville oppnå noe og gjerne leve av det. I hockey ble det også stilt høyere krav til oss, og jeg følte at det var litt mer akseptert eller rom for å stikke seg fram og være god. Vi skulle for eksempel vinne de jevne kampene, og da spilte de beste selv om det ble tatt hensyn til spilletid for alle også i hockey.

Hvem er du når du spiller hockey?
– Jeg tror mange får seg en overraskelse når de treffer meg utenfor isen, etter først å ha sett meg i kamp. Jeg har et utrolig sterkt konkurranseinstinkt enten det er kortspill med familien eller fem minutter igjen av bortekamp i Amfi'n, i en øvelse på trening eller en duell langs vantet i en match. Når jeg tar på hjelmen, skal jeg konkurrere og vinne. Jeg får spissere albuer og blir en del råere. Og det som fascinerer meg med spillet, er at det stiller krav til omtrent alt av idrettslige ferdigheter. Du må ha kondis, styrke og teknisk-taktiske ferdigheter. Du skal gå effektivt på skøyter og føre puck samtidig, så koordinasjon er avgjørende. Det er også viktig å være sterk psykisk – brått blir du taklet av en på 100 kilo.

Hvorfor nådde du så langt og hvorfor har du ikke nådd enda lengre?
– Jeg var ikke best før jeg var 16 år. Den sesongen ble det 80 målpoeng (mål og målgivende pasninger, journ.anm.) på 33 kamper for U17-laget. Etter det fikk jeg sjansen på A-laget. Jeg har fått høre fra trenere i ettertid at jeg hadde den gnisten og viljen som skal til – jeg stoppet aldri opp. Jeg la alle eggene i samme kurv og visste at jeg ville bli noe, og det kom av egen vilje, motivasjon og innsats. Andre ting i livet, som kan friste i ung alder, fristet ikke meg mer enn å bli god og bedre. Skole og venner kom som nummer to og tre. Jeg har trent veldig mye. Det årnær sæ' ikke bare i Fredrikstad, men også når du legger mye arbeid i det du ønsker å oppnå, tror jeg. Nå føler jeg heller ikke at jeg er ferdig i en alder av 26, og har fortsatt mål om å spille på høyere nivå i en av toppligaene i Europa, som Sverige, Russland eller Tyskland. Det er veldig stas å spille for Stjernen nå, med artige ting på gang som ny arena, men jeg må bare være ærlig. Det er også en ambisjon å spille OL for Norge.

Hvem har vært din største inspirasjon/motivator?
– Da tenker jeg nok på familien min først, og spesielt på hvordan mamma og pappa har stilt opp. Mamma har gitt mye moralsk støtte, laget masse mat tilpasset aktivitetene og vært et dugnadsjern. Pappa har sett alt av matcher, og vi snakket alltid om kampen som var spilt i bilen på vei hjem. Da fikk jeg dønn ærlige tilbakemeldinger, noe jeg setter pris på i dag selv om det kunne være ganske tøft for en 12-åring iblant. Han brukte hånda til karakterskalaen tommel opp, bob-bob eller tommel ned, og gikk gjerne inn på konkrete situasjoner jeg var i eller valg jeg tok. Han la seg på en fin linje. Hjemme hadde vi også taktikktavler på bordet. Av forbilder var Peter Forsberg en av dem da jeg var yngre, men også flere Stjernen-spillere, som Trond Magnussen og Johan Olsson.

Opprykket til A-VM med U20-landslaget er det beste minnet ishockeyspiller Andreas Heier (til venstre) har fra karrieren så langt, i en alder av 26 år.

Opprykket til A-VM med U20-landslaget er det beste minnet ishockeyspiller Andreas Heier (til venstre) har fra karrieren så langt, i en alder av 26 år. Foto: Privat

Hva er ditt beste minne fra trening/konkurranse?
– Opprykk til A-VM med U20-landslaget i Frankrike i 2013. Vi var ranket som nummer tre før turneringen, og klarte den bragden som lag med foreldre på tribunen. Jeg skåret fem mål og hadde fire assists på fem kamper, og ble med det nest best i poengligaen – bak en hviterusser med ti målpoeng. Opprykket gjorde jo at de som kom etter oss fra kullene under fikk spille junior A-VM mot de beste – Canada, Russland, Tsjekkia, Finland og Sverige. Det var litt surt ikke å få være med på.

…og det verste?
– Sesongen etter, i siste serierunde i Sparta Amfi. Da gikk jo alle kampene samtidig, og vi lå og vippet mellom 8. og 9. plass på tabellen. Det sto om sluttspill eller kvalik for å unngå nedrykk. Vi lå under 1-3 og så på kuben at Rosenborg, det andre laget på vippen, også lå under. Da visste vi at det ville holde med ett poeng i Sarpsborg, og klarte å utligne 35 sekunder før slutt. Så går en blå en langs blålinja og slenger en lumpe inn mot mål, som lurer seg inn bak keeper – 17 sekunder før slutt. I stedet for sluttspill, ble det kvalik mot Kongsvinger, Tønsberg og MS, som vi heldigvis vant klart. Men det var ekstremt kjipt da det glapp i Amfi'n på den måten.

Hvilke faste rutiner har du før kamp?
– Sånt var jeg verre på da jeg var yngre, jeg har skjønt at det ikke har noen innflytelse på prestasjonene. Det går heller i kampforberedende rutiner, som mat og oppvarming. Jeg spiser nesten alltid det samme før kamp, og retten som for tiden fyller opp lagrene godt nok for meg er kylling, pasta og avocado. Jeg er også nøye på i hvilket tidsrom før kamp jeg spiser. Og så blir det gjerne en banan eller annen frukt i garderoben når det nærmer seg. Til oppvarming har jeg noen favorittøvelser som gjerne går igjen.

Hva har idretten din gitt deg?
– Så å si alt. Hockeyen har formet meg til den personen jeg er. Som i andre lagidretter, lærer du deg å jobbe som lag og samarbeide med mange typer mennesker. De nærmeste vennene mine i dag har jeg fra isen, som har gitt meg både sosial kompetanse og en sunn livsstil samt evnen til å takle både motgang og medgang.

Hvilket annet talent skulle du ønske du hadde, og hvorfor?
– Den måtte jeg tenke litt på, for det er mange ting. Men fotball, tennis, golf eller et instrument, kanskje. Jeg har ikke en drøm om ett spesielt talent utenom hockey, men skulle gjerne vært en råtass på piano, en dyktig musikkprodusent eller DJ. Jeg er veldig glad i musikk og har alt mulig på spillelistene. Så har jeg en bror som spiller i korps, og som jeg har skult litt til. Skulle gjerne vært god i mye – det gjenspeiler kanskje det at jeg prøvde forskjellige idretter som barn og konkurranseinstinktet jeg var inne på.

SPORTEN MIN:
Anette Hovind Johansen, håndball

Mer fra Dagsavisen