Nyheter

Anette Hovind Johansen minnes seier i ungdomscup like varmt som EM-gullet

Barne- og ungdomsårene i Kråkerøy IL har en spesiell plass i hjertet til Anette Hovind Johansen (40), som ennå fryder seg like mye over seieren i Peter Wessel Cup som EM-gullet med landslaget.

SPORTEN MIN
Anette Hovind Johansen (40)
Oppvekst: Kråkerøy
Idrett: Håndball
Klubber i mitt hjerte: Kråkerøy IL, Nordstrand IF, GOG (Danmark), FBK
Høyeste nivå som aktiv: Elite Norge og Danmark, A-landslag
Meritter: EM-sølv 2002, EM-gull 2006, VM-sølv 2007, norsk cupmester 2002, norsk seriemester 2004, dansk cupmester 2005
La opp: 2011

Hvordan lyder historien om da du startet med håndball?
– Det var en mamma som spurte mamma'n min om jeg ville komme på trening og prøve. Jeg var sju år da. Etter den treningen var det snart kamp og jeg ble spurt om ikke jeg ville være med der også. Så spratt ballen videre derfra. Jeg tror ikke jeg hadde noe stort forhold til ball den gangen, men jeg kommer fra en aktiv familie, som brukte naturen hyppig både til fots og på ski. Og så var det mye idrettslig lek hjemme.

Hva gjorde at du fortsatte?
– Det var så mye bra med håndballen. Jeg lærte mye, opplevde mestringsfølelse og fikk flere nye venner. Laget var jenter fra tre forskjellige skoler, så håndballen ga meg et større nettverk. I tillegg hadde jeg et konkurransehode. Da vi ble litt eldre delte vi flere gode opplevelser og et samhold som naturlig dro oss videre – vi var de samme jentene til vi var 16 år. Vi var mange i dette Kråkerøy-laget som syntes det var gøy å vinne og hadde et felles ønske om å være gode. Det resulterte blant annet i at vi vant Peter Wessel Cup, ble kretsmestere flere ganger og østlandsmestere et år. Vi kom på andreplass i EM for klubblag og spilte ofte finale i cuper, blant annet i Fredrikstad Cup.

Et av de private albumbildene fra karrieren, hvor 14-15 år gamle Anette Hovind Johansen her traff landslagstrener Marit Breivik utenfor Blomsterøyhallen.

Et av de private albumbildene fra karrieren, og her et stolt øyeblikk hvor 14-15 år gamle Anette Hovind Johansen traff landslagstrener Marit Breivik utenfor Blomsterøyhallen.

Husker du en tid eller et vendepunkt da du skjønte at det var akkurat dette du ville drive med?
– Jeg hadde alltid lyst til å være god og trente en del ekstra. Jeg kunne for eksempel ta meg en tidlig joggetur på julaften. Men i oppveksten på Kråkerøy var det lett å tenke at man ikke kom til å bli oppdaget og at det ikke var mulig for meg å komme så langt. Det skjedde noe med den tankegangen da jeg begynte å bli tatt ut til forskjellige samlinger. Da skjønte jeg på en måte at det kanskje var mulig likevel.

Hvem er du når du spiller håndball?
– En vinnerskalle. Jeg lærte at man må tåle å tape, men jeg måtte ikke like det. Jeg var ikke den som ropte høyest, men jeg tror jeg var en trygg klippe i laget, som var med på å dra lasset når mye sto på spill. Sånn sett tror jeg at jeg hadde en rutine med meg i at jeg var vant til å spille i avgjørende kamper da jeg var yngre.

€POPULÆR: Etter kalasseieren over Sola, møtte Cecilie Thorsteinsen de unge håndballspillerne til Rolvsøy. Hun fikk mer enn nok å gjøre med å skrive autografer på bilder, i autografbøker og på T-skjorter.

€AUTOGRAFER: Cecilie Thorsteinsen og Anette Hovind Johansen fra Nordstrand var de mest populære spillere etter kampen mot Sola. Alle Rolvsøy-spillerne ville sikre seg autografer.

€TRENEREN: Den tidligere landslagskapteinen, Susann G. Bjerkrheim er hjelpetrener i Nordstrand. Her sammen med Cecilie Thorsteinsen og Rolvsøy-jentene.

€HÅNDBALL: Strålende fornøyde Rolvsøy-spillere i bussen på vei hjem fra Oslo etter en stor håndball-opplevelse med Nordstrand-spiller Cecilie Thorsteinsen i hovedrollen.

€HEIET: Rolvsøy-gjengen laget et lurveleven i Nordstrandhallen og heiet Cecilie Thorsteinsen, Else-Marthe Sørlie, Anette Hovind Johansen, Unni Nuhamar Hinkel, Monica Sandve og de øvrige Nordstrand-spillerne fram til seier.

€SPILLE: - Vi vil se Cecilie spille, ropte Rolvsøy unge håndball-jenter taktfast fra tribunen og viste fra plakater hvor Cecilies navn var skrevet.

€GOD: Den tidligere Kråkerøy -og Lisleby-spilleren Anette Hovind Johansen var også populær blant Rolvsøy-jentene etter kampen mot Sola.

€MASKOT: Rolvsøy-jentene spilte håndballkamp mot Herulf i Mossehallen før bussturen gikk videre til Nordstrandhallen. Her er lagets maskot plassert på benken.

€GLADE: Glade Rolvsøy-jenten etter at seieren over Herulf var sikret i Mossehallen. Etter en rask dusj var jentene klare for en stor håndball-opplevelse i Oslo.

€Rolvsøy-jenter
på håndballfest
€- Vi vil se Cecilie spille, ropte 10-års jentene til Rolvsøy IF, taktfast i Nordstrandhallen sist lørdag. «Kravet» ble etter hvert så intenst at Nordstrand-trener Morten Schønfeldt slapp henne ut på banen.

Anette Hovind Johansen var 21 år gammel og hjemme på besøk med Nordstrand IF, da unge spillere fra Rolvsøy ville ha autografen. Foto: Tom Raae

Hvorfor ble det toppspiller av deg?
– Jeg søkte hele tiden større utfordringer, blant annet gjennom et par klubbvalg som nok ikke var de tryggeste jeg kunne gjøre. Jeg spilte på Lisleby på nivå to da jeg ble tatt ut på A-landslaget for første gang. Da ringte faktisk VG til fire av oss på U-landslaget, «Karo» (Karoline Dyhre Breivang, journ.anm.) var en av dem, og fortalte at vi ville bli rekruttert opp av Marit Breivik dagen etter. Og det ble vi. Det var et sjokk å komme dit – de fleste på landslaget hadde ikke engang hørt om Lisleby. Så gikk jeg til Nordstrand med blant andre Susann Goksør og flere andre landslagsspillere på laget. Jeg kunne valgt en klubb med større garanti for spilletid, men tenkte at å trene med de beste skulle løfte meg og etter hvert skaffe meg den spilletiden der. Det tok litt tid, men spilletiden kom. En del likhetstrekk var det da jeg dro videre til GOG, med landslagsspillere fra sju nasjoner, i Danmark, som hadde den tøffeste ligaen den gangen. Jeg syntes det var gøy å utsette meg for den type utfordring, selv om det var to litt ubehagelige klubbvalg på to forskjellige tidspunkter i karrieren.

Et av de private albumbildene fra karrieren, hvor Anette Hovind Johansen (i midten) her er i aksjon for U-landslaget.

Et av de private albumbildene fra karrieren, hvor Anette Hovind Johansen (i midten) her er i aksjon for U-landslaget.

Hvem har vært din største inspirasjon/motivator?
– Må jeg velge én? Det er veldig vanskelig. Her er det for meg summen av mange påvirkninger fra mange forskjellige personer, blant dem trenere, lagvenninner og familie.

Men du fortalte tidligere i denne samtalen om et forbilde du hadde som ung jente, da karrieren ennå bare var en drøm?
– Cathrine Svendsen var helten en periode. Hun spilte mest angrep og jeg trodde det var fordi hun var så god til å skyte og skulle få hvile seg. Å spille forsvar var ikke så veldig stas da vi var små, så jeg tenkte at så god skulle jeg bli også – at jeg slapp å spille forsvar. Så leste jeg en bok om henne, og fikk vite at hun begynte å spille håndball som 13-åring og likevel klarte å bli landslagsspiller. Da er det håp for meg, tenkte jeg, for jeg startet allerede da jeg var sju. I voksen alder var derimot forsvarsspillet noe av det morsomste – det å kunne ødelegge for motstanderen.

Hva er ditt beste minne fra trening/konkurranse?
– Kan jeg nevne to? For ett av dem er nemlig seieren i Peter Wessel Cup med Kråkerøy da jeg var ung. Det ble også et sånt øyeblikk hvor du skjønner at det er mulig å lykkes. Jeg får gåsehud fortsatt, bare vi snakker om det. Det andre er EM-gullet i Sverige, som føltes som hjemmebane. Den russiske keeperen var dessuten en av mine beste klubbvenninner i Danmark, så det var ekstra deilig. Året etter fikk hun revansje, og feiret det med å henge medaljen på speilet i bilen – som vi kjørte sammen til trening i.

…og det verste?
– Det blir ikke et minne, men de mange langvarige skadeperiodene. Du blir satt helt på siden og det krever mye opptrening, noe jeg ble god til etter hvert. Men jeg savnet noen ganger den effekten man får av å være godt trent over tid og samtidig spille tett med kamper.

Hvilke faste rutiner hadde du før kamp?
– Jeg var ikke blant fanatikerne, som måtte bruke den samme trusa eller pusse tenner før kamp og sånt. Jeg var fornøyd med å ha min faste plass i garderoben på hjemmekamper.

Hva har idretten din gitt deg?
– Så mye bra! Og det er ikke først og fremst merittene jeg tenker på da, men garderoben, tilhørigheten, fellesskapet og gode venner. Veldig mange av de gode venninnene jeg har i dag, har jeg gjennom håndballen. Det der kjenner jeg meg igjen i nå som jeg er trener for barn selv, og har fått se hvordan de lyste opp av å få komme i gang med treninger igjen etter den spesielle perioden vi har vært inne i, da alt var stengt. Selv ute på asfalt og uten ball, ser jeg godt hva det betyr for dem. Man får også med seg noen ferdigheter fra topp- og lagidrett som er nyttige og overførbare til næringslivet, som målbevissthet, terping på detaljer, samarbeid med ulike typer mennesker samt evnen til å evaluere og analysere resultater.

Et av de private albumbildene fra karrieren, hvor Anette Hovind Johansen (i midten) er sammen med Kari Mette Johansen (fra venstre), trener Wenche Halvorsen og Laila Olsen på samling med U-landslaget.

Et av de private albumbildene fra karrieren, hvor Anette Hovind Johansen (i midten) er sammen med Kari Mette Johansen (fra venstre), trener Wenche Halvorsen og Laila Olsen på samling med U-landslaget.

Hva gjorde at du sluttet?
– Ryggen ville ikke mer, og spesielt etter 2008, da OL glapp for meg mens det luktet skikkelig gull av landslaget vårt. Ryggen tålte ikke håndballbelastningen over tid, og jeg skjønte at det var over da jeg slet med å ta på sokker selv. Konkurransehodet ville heller ikke mer da jeg skjønte at ryggen hemmet pretasjonene. Det føltes ikke som et eget valg å gi seg etter å ha kommet hjem til FBK-spill, så vidt passert 30, men jeg gleder meg heller over alt jeg har fått være med på enn å sture over det jeg gikk glipp av. Jeg er også glad for at jeg har kunnet trene meg opp nok til å kunne fortsette å leve et aktivt liv og trene fysisk.

Hvilket annet talent skulle du ønske du hadde, og hvorfor?
– Det må være ballferdigheter med bena, etter alle timene vi har brukt på fotball som oppvarming. Det var egentlig de viktigste kampene, «de unge mot de gamle» på trening. Men innsatsen var imponerende, da. Det gikk såpass med prestisje i det til at det ble noen nedsparkinger.

SPESIAL TIL AFTENPOSTEN .
LYON, FRANKRIKE 20071201:
Anette Hovind Johansen .
Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX .

Anette Hovind Johansen i aksjon for landslaget under VM i Frankrike i 2007. Det ble fem mesterskap og tre medaljer for Kråkerøy-jenta. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Mer fra Dagsavisen