Stjernen feirer bragd som bare Vålerenga kan matche

En god gjeng superveteraner, med ordføreren og hockeypresidenten på besøk, ladet torsdag opp til Stjernens 6-4-seier hjemme mot Lillehammer med snitter og kake – og tilbakeblikk på en klubbhistorie nesten uten sidestykke.

Stjernen har medregnet denne sesongen vært sammenhengende i toppdivisjonen i 50 år. Bare Vålerenga har en lengre historie i det beste ishockeyselskapet.

– Jeg tror det var vesentlig at vi trente mer enn de andre lagene. Selv om mye ved norsk ishockey er forandret siden 70-tallet, går det aldri ut på dato at fysisk trening er gratis. Det var det da også, sier Øyvin Kvaleng til Dagsavisen Demokraten.

Han snakker om sesongen 1973-74, da Stjernen tok steget opp i 1. divisjon, som nåværende Elite hockey ligaen (EHL) het den gang.

– Det var én sesong til hvor Stjernen gjorde akkurat det, altså trente mer enn de andre. Da ble vi mestere, sier opprykkssesongens hockeyformann Teddy Madsen, og sikter til NM-gullet i 1981.

Siden er det ikke blitt mange meritter å vise til. Det ble et nytt NM-gull samt seriesølv i 1986, seriemesterskap i 1987 og fire seriesølv etter det, senest i 2022. Men levetiden i toppen, og klubbsjela, kan ingen ta fra Stjernen.

Les også: Grace Bullen tok bronse i bryte-VM – klar for OL-debut i Paris

Ishall og lokal trenerduo

Etter en årrekke med løkkehockey på dugnadssprøytet naturis på Tollbodplassen, ble 70-årene en ny æra for Stjernen. Ishallen sto ferdig i 1970. Med den fulgte sportslig suksess.

– Ambisjonene ble forsterket etter at Stjernehallen kunne tas i bruk. Men det var jo ikke noe stress og mas fra aviser og omgivelser den gang, som nå, påpeker Jan Georg Lund.

Les også: «Dahljo»: – For oss løkkespillerne betydde ishallen alt. Jeg blir rørt.

Inngangen til opprykkssesongen ble at treneren, Leif Flingtorp fra Oslo, måtte gi seg og at to klubbmenn tok på seg ansvaret i tospann: Kvaleng og Lund.

– Jeg tror vi tenkte at det ikke kunne være så vanskelig å få laget opp i 1. divisjon. Stjernen hadde mange gode hockeyspillere og mange av dem var typiske balltalenter. Vi hadde vokst opp på isen alle sammen. Det var tollbodgenerasjonen, husker Kvaleng.

– Vi var veldig opptatt av hvordan vi skulle score mål, og øvde inn bevegelsesmønster og pasningstrekk i detalj, forteller Lund engasjert mens han ut i løse lufta tegner opp rink, løpere og backer og flytter rundt på både dem og pucken han ser for seg.

– Det var naturlig å ta på oss oppgaven. Vi hadde holdt på med yngre lag fra Tollboden og oppover og trenergjerningen var ikke en ukjent oppgave for oss, forklarer Lund, og beskriver hvordan de to trenerne utfylte hverandre som typer:

– Jeg hadde en måte å være på, som kravfull og høyrøstet, mens Øyvin var roligere og hadde en annen form for dialog med spillerne.

– Ja, jeg var ikke så sinna som han. Men jeg har dratt til en dommer en gang, skyter Kvaleng inn og får slått fast at også han hadde temperament.

At spillerne selv husker Lund som den hissigste, kom fram da mange av de samme klubbheltene feiret Stjernehallens 50-årsjubileum for tre år siden.

– Vi målte temperaturen på Jan ved å se på hvordan han dro lua si fram og tilbake over topplokket, fortalte tidligere storspiller Terje Pedersen til gapskratt fra de andre veteranene, som både hadde spilt med og hatt Lund som trener.

Les også: Terje (66) debuterte som 16-åring i splitter nye Stjernehallen

– Lå mye dugnad og vilje bak

Reidar Andreassen, en av de med flest Stjernen-kamper både i opprykkssesongen og i den neste, husker godt innsatsen som la grunnlaget for opprykk.

– Treninga var jævla hard noen ganger. Vi ble «piska» rundt. Men den sesongen var det hele tiden god stemning og en tro på suksess, som vokste seg sterkere for hver seier vi tok. Vi likte å trene så hardt som vi gjorde, og tok hverandre på ryggen opp bakkene borti skauen her, forteller Andreassen og peker mot Fredrikstadmarka og Brattliparken.

– Og ingen skoftet treninga, minnes Kvaleng.

– Fordelen den gang var at spillerne var en gjeng kamerater med hockeyglede, som skulle leke, fortsetter Lund før Madsen skyter inn:

– Samholdet var så sterkt at det slo ut i gode prestasjoner.

Kvaleng forteller en historie fra løkka på Tollbodplassen for å illustrere nettopp det:

– Vi sto der og sprøytet is på Tollboden hele natta. Ingen gjorde noe for oss. Det sier mye om motivasjon og lyst.

– Ja, og så var isen borte på morra’n. Likevel fortsatte vi, poengterer Madsen.

Stjernen var ikke egentlig rustet for et opprykk i 1973-74-sesongen, mener han.

– Men vi jobbet som faen og kom i mål. Det lå mye dugnad og vilje bak, for vi hadde jo ingen ansatte, påpeker Madsen.

Ei heller ble det noe intern kniving i spillergruppa om status, honorarer eller lønn, for de måtte behandles likt.

– Vi var jo med mest for moro og var en gjeng med kamerater. Vi fikk noen køller innimellom, husker Andreassen med et glis.

50 år til?

Da opprykket var et faktum, var det ingen som tenkte særlig langt fram – i alle fall ikke 50 år, selv om det var en drøm for mange av dem å etablere Stjernen i eliten.

– Det første vi tenkte var «åssen holder vi hodet over vann her», minnes Madsen.

22 av de 28 spillerne som bidro til opprykk var også med i den første sesongen på toppnivå. Mange av disse fikk stor betydning for klubbens utvikling i ulike verv både sportslig og i styre og stell – og som sponsorer.

Reidar Andreassen, som har 22. plassen på listen over flest A-kamper for Stjernen med sine 360 oppgjør, og som med sine 15 sesonger på A-laget er en av de som har spilt lengst for Stjernen gjennom historien, ser i dag tilbake på sine egne aktive dager og klubbens 50 år i eliten med stor glede og nostalgi.

– Jeg er stolt av å ha vært en del av det og at Stjernen er blitt værende der oppe, sier han.

Det store spørsmålet, etter mange års venting på en ny hockeyarena i Plankebyen, er om Stjernen kan greie 50 år til som toppklubb. Som på 70-tallet, må det en ny arena til for å få fart på sakene, mener Jan Georg Lund.

– Utfordringen i det ligger jo i når en Arena Fredrikstad kommer. Og at vi da klarer å videreutvikle oss. Det må på plass et solid styre, som kan business, og den nye arenaen må generere rundt 15 millioner ekstra til drift hvert år, tror jeg. Altså en dobling av budsjettet. Vi ser jo at klubbene med det beste produktet får mest oppmerksomhet og TV-tid, for eksempel. Hvis vi ikke klarer et slikt løft, er veien kort ned til klubber som Comet, Lørenskog og Ringerike, mener nestor Lund.

– Og Moss, gliser Reidar Andreassen.

– I mellomtiden kan vi trøste oss med at hockeyfamilien i den norske toppen er liten. Derfor er det også fullt mulig for Stjernen å vokse, slutter Lund.

Les også: Hockeypappaer med kjempegave til ny Stjernen-is