Sport

Thea (28) følger innebandy-drømmen i Sverige

For fem år siden flyttet Gressvik-jenta Thea Ekholt til nabolandet og spill i verdens beste innebandyliga, med mål om å selv bli blant de aller beste. Og sulten er der fortsatt.

– Det var veldig tilfeldig. En jente på skolen hadde storesøsken som spilte, og hadde lyst til å begynne selv. Og så var det faren hennes som startet opp laget vårt ute på Slevik. Jeg visste ikke hva innebandy var engang, men fikk med meg en lapp hjem fra skolen som jeg viste til mamma. Hun fortalte at hun hadde spilt det, og syns det var veldig gøy, så da fant jeg ut at jeg måtte teste det, forteller Ekholt om hvordan hun nærmest ramlet inn på innebandyarenaen som 9-åring.

I løpet av ungdomsårene var hun også innom noen håndballtreninger, blant annet fordi hun har en søster som spilte «på ganske høyt nivå», og prøvde seg også på fotballbanen da Gresvik IF skulle starte eget jentelag. Men ingen av disse idrettene hadde en like stor appell til unge Thea som å jakte den lille, hullete plastballen.

– I Slevik var det sosiale så utrolig bra også, det var et veldig fint miljø i tillegg til at det var gøy å spille innebandy, minnes Ekholt.

Best i Norge

Hun fant også tidlig ut hvilken posisjon på banen hun trivdes best i.

– I begynnelsen ville alle være målvakt, for da fikk man bruke det kuleste utstyret. Senere kommer den perioden der ingen har lyst, men jeg tenkte at om ingen andre ville, så kunne jo jeg gjøre det.

– Jeg skjønte at jeg var ganske bra på det, og det er jo mer moro å gjøre det man er god til. Jeg liker også å være med på å avgjøre kamper, og som målvakt har man den muligheten hele tiden, sier Ekholt.

Gjennom årene i moderklubben var hun først med på å vinne flere norgesmesterskap i juniorklassene, før hun rundet av med Slevik damers andre og foreløpig siste NM-gull i 2014. Etter førstegangstjeneste som militærpoliti i Kirkenes, ble lektorstudier i Oslo og spill for Sagene neste stopp.

– Egentlig hadde jeg flere muligheter, men ville til en klubb der jeg kunne være med og gjøre en forskjell. Sagene hadde aldri vært et topplag da jeg var i Slevik, og sånn sett var det et bra valg. Uten at jeg visste det på forhånd gjorde de også mange andre signeringer det året som forsterket laget, så det endte med to NM-finaler.

Både i sin siste sesong for Sagene, og i 2013 som Slevik-spiller, ble hun kåret til Årets spiller i eliteserien for kvinner. Ekholt er også den eneste målvakten som har vunnet denne prisen på kvinnesiden.

– Det var selvsagt veldig gøy, og jeg er veldig stolt av det.

– Den første gangen visste jeg ikke at prisen fantes engang, før jeg ble oppringt og gratulert av Fredriksstad Blad. Det var ingen i forbundet som hadde fortalt meg det, så det måtte man tydeligvis finne ut av selv. legger hun lattermildt til.

Innebandyspiller Thea Ekholt fra Fredrikstad på en åker full av gresskar.

Endring i Endre

Prestasjonene hennes førte også til interesse fra flere klubber i innebandystormakten Sverige, og i 2017 meldte Ekholt overgang til Endre IF på Gotland og spill i Svenska Superligan (SSL), som regnes som verdens beste liga.

– Jeg fant ut at jeg måtte ta den muligheten, og skrev en toårskontrakt. Det var vel egentlig ikke tanken å bli så lenge som jeg har blitt, men jeg flyttet jo til Sverige for å se hvor bra jeg kan bli. Jeg tror jeg kan bli en av de beste, og det er fortsatt målet, sier hun målbevisst fem år senere.

Det ble likevel en brå forandring å komme til et land der sporten hennes har en mye mer framskutt posisjon enn hun var vant til.

– Innebandy er så mye større i Sverige enn hjemme, den nest største idretten og større enn hockey om man ser på antall lisenser, så det kan ikke sammenlignes. Da Endre kontaktet meg fikk jeg et tredagersskjema over alt som skulle skje, det var fly, hotell og helsesjekk. Her i Norge var det å sette seg på en buss inn til hallen og skrive under på en kontrakt, så alt er mye mer profesjonelt. Da jeg landet var det en kamptrøye som skulle signeres, det var radio og aviser. Om ikke det ble et kultursjokk, er det i alle fall en helt annen interesse, forteller Ekholt om sitt første møte med SSL-hverdagen.

Etter fire sesonger i Endre valgte hun i fjor å søke nye utfordringer i Allsvenskan, nivå to i det svenske ligasystemet. Men forutsetningen var at hennes neste klubb ville opp og fram, og turen gikk derfor til hardtsatsende FBC Kalmarsund.

– Da jeg kom hit hadde klubben vervet inn et veldig sterkt lag, med flere spiller som hadde SSL- og landslagserfaring, mye meritter. Det syntes nok også, og det å spille i Allsvenskan med det laget over tid hadde nok ikke vært så gøy som målvakt. Når man vinner stort i nesten hver kamp, sier det seg selv at man ikke er den på laget som er mest i aksjon, fastslår Ekholt.

Det er gøy å være i en klubb som ikke bare snakker om likestilling, men som faktisk også går i front for å gjøre noe med det.

—  Thea Ekholt

Og det gikk som det måtte gå, med overlegen divisjonsseier før sesongen ble kronet med tilbakekomst til SSL gjennom kvalifiseringsspill i mai.

– Det var en ganske heftig opplevelse. De som har spilt mye her borte sier at et opprykk er det morsomste man kan oppleve bortsett fra SM-gull, og det har jeg ikke gjort foreløpig, så det kan jeg ikke uttale meg om. Men det var også målet fra start, alt annet hadde vært en stor mislykkelse, så det var mye glede, men også en god del lettelse da det var et faktum.

Innebandyspiller Thea Ekholt fra Fredrikstad, målvakt for det norske kvinnelandslaget og FBC Kalmarsund i Svenska Superligan.

Foregangsklubb

Kalmarsunds mål er å kjempe om medaljer innen 2025, og Ekholt mener det bør være naturlig å sikte seg inn på en sluttspillplass (de åtte beste av totalt 14 lag i seriespillet, journ.anm.) allerede den kommende sesongen.

– Så får vi se hvor enkelt det blir som nyopprykket, men med bra flyt skal det være fullt mulig. Og noe annet mål ville vært for dumt, for når man skal gjøre noe, syns jeg man skal gjøre det ordentlig. Kalmarsund har vært oppe før, men da gikk de rett ned igjen med det jeg tror var den nest dårligste poengfangsten i SSLs historie, så vi må absolutt slå den sesongen i alle fall, sier Ekholt.

Men det er ikke bare på den sportslige siden hennes nye klubb, som også her et SSL-lag for menn, sikter høyt. De har nemlig også en uttalt ambisjon om å bidra til en likestilt eliteidrett. Dette innebærer blant annet rekruttering av flere kvinnelige ledere, og ikke minst å tette lønnsgapet mellom de mannlige og kvinnelige spillerne.

Senest innen 2025 skal ingen av Kalmarsunds to elitelag stikke av med mer enn 40 prosent av de totale lønningene.

– De har gått ut veldig hardt, og sagt at vi skal drive likestillingen i innebandyen framover. Det var også viktig for meg ved valg av klubb. De har klare målsettinger om å bruke mest mulig likt på begge elitelagene, og det er gøy å være i en klubb som ikke bare snakker om likestilling, men som faktisk også går i front for å gjøre noe med det, utdyper Ekholt.

Nå kommer sikkert mamma til å bli skuffet, for hun vil gjerne ha meg hjem snart, men jeg føler fortsatt at jeg har de beste årene foran meg som innebandyspiller.

—  Thea Ekholt

Likevel er det per i dag de færreste forunt å kunne leve av innebandyen fullt ut, og blant Ekholts lagvenninner jobber eller studerer alle enten heltid eller deltid ved siden av idretten. Selv har hun fortsatt på lektorutdanningen, som fullføres til jul i år. Under sesong- og skolepausen, har hun som de fleste andre studenter skaffet seg sommerjobb.

– I sommer skal jeg jobbe i kriminalomsorgen. Det er første gangen, men jeg har jobbet som vekter tidligere, som blir noe av det samme. Førsteinntrykket er at det virker veldig ålreit, man treffer mange ulike mennesker og kommer veldig tett på folk. Det er veldig varierte dager, noen ganger skjer det lite, mens andre dager føles det som man løper i ett sett i åtte timer. Jeg trives veldig godt med det, fastslår Ekholt.

PR-redning

Hun har de siste årene også vært fast inventar på det norske kvinnelandslaget, og fikk sin VM-debut i 2017.

– Det er veldig klisjé å si at det er stort, men det er jo det. Å spille seg inn på landslaget har også vært ett av de store målene mine, og nå har jeg fått være med på tre VM-turneringer. Det å få spille med flagget på brystet og nasjonalsangen før kamp er noe av det aller morsomste man kan få oppleve som idrettsutøver.

Sist høst var hun førstevalget på målvaktplass da Norge spilte seg til en 7. plass i Uppsala, den beste plasseringen siden 2013.

– Hadde vi slått Slovakia, som regnes som det laget nærmest topp 4, i den første utslagskampen, kunne vi spilt om en 5. plass. Og jeg følte egentlig de var ganske dårlige i den kampen, så da var det surt å tape med ett mål, sier Ekholt.

– Det var likevel definitivt bedre enn de tidligere VM-sluttspillene jeg har vært med på, og det viktigste var å bli en topp 8-nasjon igjen, for da får vi spille flere kamper mot de beste lagene. I alle fall som målvakt er det mye morsommere å spille de tøffere kampene, fortsetter hun.

Og det var særlig ett øyeblikk under fjorårets mesterskap som skapte mer blest rundt Ekholt enn hun er vant til i det daglige. For selv om kvartfinalen mot Sverige endte med tap hele 13-0, var det ett av hennes totalt 49 skuddstopp i kampen (ca. 1.20 ut i videoen under) som gikk sin seiersgang på internett i etterkant, og også ble plukket opp av flere norske medier.

– Det som er litt morsomt, er at jeg spiller sammen med hun som la den siste pasningen i Kalmarsund, og vet hun vanligvis ikke kommer til å skyte i en sånn situasjon. Men så trodde jeg hun skulle gjøre det denne gangen, fordi hun ville score på meg. Da hun ikke gjorde det, tenkte jeg bare «shit, nå blir det mål». Men så klarte jeg på en eller annen måte å få ned hånda og redde. Det er en av de beste følelsene man kan ha som målvakt, når noen jubler for mål, men så blir det ikke det likevel, beskriver Ekholt om feberredningen.

– I Sverige er det ikke så uvanlig at enkeltprestasjoner får mye oppmerksomhet, men at det skulle bli såpass mye omtalt hjemme i Norge er jo litt moro. Jeg spiller ikke for å komme i media, men det er gøy om man kan bidra til å skape litt mer blest rundt innebandyen, legger hun til.

Har mer å gi

En lett svensk aksent avslører at hun nå har tilbrakt en del år i nabolandet, og funnet seg godt til rette. Foreløpig har hun ikke tatt stilling til hvor mye lengre Sverige-oppholdet og toppidrettssatsingen skal vare.

– Det er et vanskelig spørsmål, men det korte svaret er vel så lenge det er moro. Og det er det fortsatt. Nå som det er en pause kjenner jeg at jeg gleder meg til å komme inn i hallen igjen i august. Samtidig er det sånn at hvis jeg skal spille på dette nivået, må det bli i Sverige. Da ofrer man mye tid med familie og venner hjemme, og jeg kjenner at jeg savner det mer nå enn rett etter at jeg flyttet.

– På sikt vil jeg hjem igjen til Østfold, for jeg savner ikke bare folka, men plassene også. Det kjente jeg på da jeg var hjemme nå sist i juni.

Reiseavstanden til og fra den svenske vestkysten gjør nemlig at det ikke er så ofte hun verken får besøkt favorittstedene som Mærrapanna eller truffet sine nærmeste.

– Men de kommer ofte og ser på når jeg spiller bortekamper nærmere hjemme, for eksempel i Göteborg eller Karlstad, og det er veldig fint med den ekstra støtten fra tribunen, smiler 28-åringen, og røper samtidig at hun har en del å oppnå før Fredrikstad-returen blir realitet.

– I 2023 er det et VM i Singapore som jeg gjerne vil ha med meg, så får vi se etter det. Som målvakt «peaker» man gjerne senere enn som utespiller. Nå kommer sikkert mamma til å bli skuffet, for hun vil gjerne ha meg hjem snart, men jeg føler fortsatt at jeg har de beste årene foran meg som innebandyspiller, avslutter Ekholt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen