– Søndre Sandøy representerer det jeg liker aller best ved Halvor: Ro, trygghet og kontinuitet

Denne saken ble første gang publisert intervjuserien «Mitt sommersted» sommeren 2020.

Du kjenner henne kanskje igjen som glamourdronningen fra Eurovision-panelet. Ingeborg er glad i paljetter og stæsj, det legger hun ikke skjul på. Men da de ble klart at utenlandsferien til Pisa i anledning foreldrenes gullbryllup ikke ville bli noe av, gikk det helt fint. Det ble feiring på Nedgårdens Café Oline i stedet for toskansk fest med slekten.

– Selv om vi har dette stedet, har vi også alltid hatt stor reisetrang. Men så kom våren 2020 og satte en stopper for det. Da kjente vi veldig på at selv om sommerplanene våre ble avlyst: «Herregud, så heldige vi er»!

[ KK-redaktør Ingeborg Heldal synes det er et kjempeparadoks at motemagasiner er konservative og begrenser oss, istedenfor å oppmuntre til å pushe grenser ]

Når roen sprer seg i flokken

På den lille familiehytta som ektefellen, østfoldingen og NRK-journalisten Halvor Haugen kjøpte med sin familie for 15 år siden, da de to var et kjærestepar i Oslo, finner de den ultimate feriefølelsen sammen med sønnen, 11 år gamle Håkon.

Ingeborg var selv veldig fornøyd med den dengang 24 år gamle kjæresten som gikk hen og kjøpte seg en hytte på Hvalers Søndre Sandøy:

– Det kjentes som en mann for fremtiden, ja. En mann å investere i. Rakstingene er stødige, sier Ingeborg varmt om den åtte år yngre ektefellen som vokste opp i Rakkestad.

Lenge så ektemannen og hans familie etter et torp i Sverige.

– Så dukket plutselig denne hytta opp og var i boks med en gang. Den har vært i bruk fra dag én. Vi har nå det stedet i verden hvor vi har fått stor tilknytning sammen som familie, forteller Ingeborg:

– Dette har vært Håkons feriested fra han var ett år gammel. Vi merker hvordan roen sprer seg i hele flokken når vi kommer ut hit. Vi er to i fulle jobber, det er mye på tapetet gjennom året. Sønnen vår vokser også opp med tempoet til Oslo i kroppen.

Saken fortsetter under bildet.

[ De beste stedene å sykle, sup'e og padle i skjærgården ]

Gamle DVD-er og paddespisende buormer

På hytta er det ingen ingen wifi. Her blir det ingen Netflix-binging når det er fint innevær. Når dagen ikke legger opp til at far og sønn drar ut med fiskestanga, eller de alle tre plukker blåskjell som de damper og krydrer med egen persille, «den eneste urten vi har fått til der ute i skogen».

– Det hender jo at været ikke er som i dag, og da er det kos med gamle DVD-er, slik at vi kan se favorittfilmene fra vår ungdom sammen med Håkon. Telefonen sjekkes nesten ikke, og vi er bare tilstede. Hjemme multitasker jeg hele tiden, ser på en film mens jeg egentlig har begynt på en bok, og er like mye på telefonen... Her er det lettere å «konse» på én ting av gangen. Det er sånn en ro over det stedet her. Det føles som om vi er alene her ute.

– Hva er det beste ved å være her, Håkon? spør Ingeborg sønnen som har startet sommerferien med mamma, som har hjemmekontor på hytta denne junidagen mens journalist-pappa’n er på jobb på Marienlyst i Oslo.

– Det er at det er så rolig her, svarer 11-åringen kjapt og overbevisende.

Ingeborg forteller at her pusler de alle tre rundt i hver sin boble eller de gjør ting som å sykle til stranden sammen og rusle på stier som også byr på rene naturprogrammene:

– En dag så vi en snok som spiste opp en kjempestor padde. Han måtte gape så høyt at det var nesten ufattelig at han fikk den i seg! For sønnen vår, som har vokst opp midt i Oslo, er dette en opplevelse for livet, sier Ingeborg.

Slike opplevelser får man med seg når man ikke kan spille Playstation og Xbox som hjemme.

– Håkon har en Ipad, det er ikke helt udigitalt her, men det går mest i brettspill og kort, gammeldagse sysler. Sykling, fisking. Dette er Håkons ferieparadis.

Saken fortsetter under bildet.

Verdien av det gjentagende og bestandige

Selv er Ingeborg veldig knyttet til sitt hjemsted, Brøttum på Ringsaker, mens mannen, Halvor, hadde sin barndom i Indre Østfold, og var bosatt i Sarpsborg da de traff hverandre som studenter på Journalisthøyskolen. Hun mener de har med seg en ro og stolthet fra de små stedene de kommer fra.

– Halvor er så glad i Østfold at han har fylkesvåpenet til Østfold tatovert på armen! Da vi ble kjærester viste han meg rundt, Haldenvassdraget, Grytlandstjern, Kolbjørnviksjøen, Aremark, Eidsberg, Degernes...! Selv elsker jeg Brøttum, som er så lite at Rakkestad fremstår som en by i sammenligning. Vi verner begge om bygdekulturen vi kommer fra.

– Jeg hadde selv mine barndoms somre fordelt mellom mormor på Biri, en halvtime hjemmefra og farmor og farfar på Neslandsvatn ved Kragerø. På Biri holdt også tante og kusina mi til. Der var vi ute og lekte fra morgen til kveld, og kunne spise epler og plommer rett fra trærne i hagen.

Hos farmor og farfar på Neslandsvatn var det også onkler og tanter, fettere og kusiner. Der badet vi i elva, det var ringspill og bading og kullgrillen var alltid varm med sommerkoteletter og pølser, forteller Ingeborg med varm nostalgi.

Derfor er hun veldig glad for den sommertradisjonen sønnen i en alder av 11 har forventninger til:

– Det er veldig godt å oppleve at sønnen vår får med seg de samme langsomme, gjentagende ferieopplevelsene. At det finnes noe som er bestandig. Selv var jeg ikke på en sydentur før jeg var 13. Men jeg kunne ikke hatt noen rikere barndoms ferier om vi hadde reist kloden rundt, sier Ingeborg ettertrykkelig.

Saken fortsetter under bildet.

Der bydama blir bygdejenta igjen

Hun mener også at vi går inn i en tid nå der vi ikke kan reise som før:

– Det som skjer nå, kommer til å gjøre noe med reisevanene våre permanent. Det er rett og slett ikke bærekraftig at feriene våre skal være en eneste lang eksotisk reise som handler om å fly langt til nye steder flere ganger i året.

– Hva er det beste ved å være akkurat her og som skaper tilknytning?

– Søndre Sandøy representerer det jeg liker aller best ved Halvor. Den roen han alltid har. Ro, trygghet og kontinuitet. Dette kjennes også som et varmt og trygt sted å være. Alle hilser, som i skiløypene hjemme på Brøttum. Jeg elsker når bonden Roar kjører forbi på traktoren. Da er det sånn «Der er Roar, ja!» Opp med hånden og hilse. Samtidig er det sånn at vi går inn i vår boble her oppi skogen. Det har jeg også inntrykk av at andre gjør når de kommer ut hit. Jeg tenker det handler om at vi nok alle trenger å gå inn i vår ferieverden og bli der en stund.

Ingeborg nyter transformasjonen fra det bymenneske hun opprinnelig ikke var, men er i hverdagen i kraft av sin jobb og rolle, til den jenta hun blir der ute i sommerskogen på Hvaler-øya.

– I byen er jeg en sånn håndveskeperson. En dame som ikke bærer så mye og har høye hæler. Her ute trenger jeg godt skotøy og blir en dame som bretter opp ermene og triller tralla fra fergeleie med to ryggsekker og matvarer.

– Og hun som også er kjent som glamourdronninga klarer seg uten innlagt vann?

– Helt problemfritt. Jeg elsker smykker, bling og tyll, men her ute klarer jeg meg fint uten å dusje en uke og trives fint med saltvannstufsete hår.

– Hva skjer med deg når du har vært her en stund?

– Da blir jeg rett og slett veldig avslappa og litt urenslig, hehe!

Ingeborg setter seg inn i «egget», stolen som familien spleiset på til hennes bursdag i mai og som ble fraktet ut til Søndre Sandøy med Hvalerferga.

– Dette er barndomsdrømmen om en hammock som har forfulgt meg. Når jeg sitter i den, er jeg i konstant bevegelse og samtidig i ro. En kombinasjon som passer meg veldig godt, sier magasinredaktøren, glamourdama og bygdejenta fornøyd.