Pressekonferanser for folket

– Så langt har det vært få klager på manglende informasjon. Det skyldes at vi i denne krisa har hatt en særs oppegående presse og myndigheter som har hatt dyp respekt for det frie ord, observerer Frode Rekve fra sidelinja denne uka.

Gjennom hele koronakrisen har myndighetene i de fleste land over hele verden brukt mediene til å informere befolkningen på direkten om siste nytt og nye tiltak mot smitten gjennom regelmessige, åpne nasjonale pressekonferanser. Informasjonsverdien for publikum har vært ekstra stor takket være godt forberedte journalister som har sluppet til med vanskelige og kritiske spørsmål. Systemet med å informere folk på denne måten har vist seg å være svært vellykket og effektivt i så å si alle demokratisk styrte nasjoner.

Land uten reelt folkestyre og frie og uavhengige medier har tatt etter. De har forsøkt å kopiere denne måten å informere på. Men her fortoner informasjonen seg mer som dekreter fra øverste hold, der ubehagelige nyheter feies under teppet. I de fleste demokratisk styrte land, som vårt eget, har derimot tilliten og forståelsen av rollene mellom de styrende og den fjerde statsmakt vært forbilledlig. Selv om det av og til naturligvis har gått «ei kule varmt», har publikum stort sett blitt godt og nyansert informert.  Ett stort og fritt demokrati har imidlertid sviktet totalt, nemlig det store frihetssymbolet USA.

USAs president Donald Trump har lenge hatt et meget anstrengt forhold til en fri, kritisk og uavhengig presse. I flere år har han raljert fra sin talerstol og beskyldt store deler av mediene i Amerikas forente stater for bare å komme med «fake news» om ham og hans regjering. Mange amerikanere har applaudert hans tøffe stil overfor en til tider noe arrogant presse, mens andre har ristet på hodet og kanskje tenkt at han blir vel snart voksen?

Da de første tegnene kom på at koronaviruset også hadde nådd USA, prøvde presidenten å bagatellisere det hele. Hans trøst til et urolig amerikansk folk var at koronasmitten ville forsvinne med vårens varme vinder! Nå, etter at viruset har grassert i flere storbyer i USA og ført nasjonen opp på en lite tillitvekkende ledende plass som et av de hardest rammede landene i hele verden, har Mr. Trump gått fullstendig av skaftet. Særlig lar han det gå utover pressefolk som bare gjør jobben sin med å spørre på vegne av en svært bekymret nasjon.

President Trump skjeller ut både pressefolk og sine egne smitte-eksperter i full offentlighet mens kameraene går. Viktige spørsmål han ikke liker, avviser han som uforskammede. Han kommenterer nedsettende hvordan journalistene ser ut og hva slags etnisk opphav de har. Når det blir for vanskelig, går han i svart, mister kontrollen og krafser iltert sammen sine papirer og avblåser pressekonferansen der og da. Han snur ryggen til et forskrekket publikum og forlater arenaen i bistert sinne. Presidenten i et av verdens frieste og mektigste land oppfører seg verre i virkeligheten enn slik han av og til blir framstilt i de mest ondsinnede karikaturer. Det er et trist offentlig skue.

Donald Trump takler ikke å møte noen av de fremste journalistene på kloden. Han ser ut til å hate enkelte av de mest pålitelige medier som finnes, og han gir tydelig uttrykk for at han vantrives med at de gjør jobben sin. Arvtakeren etter Jefferson, Lincoln, Roosevelt, Kennedy og Obama er åpenbart motstander av det frie ord. Dette faktum er mildt sagt underlig, ja rett ut sagt uforståelig og utålelig for oss som fremdeles elsker Amerika...

Presidenten i Amerikas forente stater finner sine rake motsetninger blant sine fremste allierte kolleger her i Europa. Aller tydeligst er det i vårt eget Skandinavia. Alle som én tåler våre politiske ledere vanskelige spørsmål i denne krisetida. Det skulle da også bare mangle. Vår egen folkelige, konservative statsminister er et godt eksempel.

Midt i en direktesending på tv ble det nylig ganske overraskende avslørt at direktøren for Statens Institutt for Folkehelse, Camilla Stoltenberg, er totalt uenig med regjeringen i noen av smitteverntiltakene. Da svarer vår statsminister, riktignok pinlig berørt, men allikevel rolig, at hun lever fint med dette og at hun som statsminister også må ta politiske hensyn når de tøffe beslutningene skal tas. Det er voksent, tillitvekkende og godt gjort. Fagfolk og regjering står altså respektfullt side ved side selv om de ikke til enhver tid er helt enige om hvordan sakene skal løses.

Opposisjonen er også forsiktig med å hugge løs på smitteverntiltakene selv om de er upopulære og krevende. At det etterhvert blir tydeligere politisk uenighet om hvor og hvordan veien skal gå etter at den verste krisa er over, er helt naturlig. Fremdeles er inntrykket at folk flest respekterer og lojalt følger de tiltakene regjeringen og helsemyndighetene foreslår og gjennomfører. Så langt har det vært få klager på manglende informasjon. Det skyldes åpenbart at vi i midt oppe i denne krisa har hatt en særs oppegående presse og myndigheter som har hatt dyp respekt for det frie ord.