Oppfylte forfatterdrømmen 75 år gammel

– Det måtte en pandemi til!

Lillian Warem står hjemme på skriveloftet sitt på Slevik, hvor eskene med nytrykte bøker ligger stablet mellom et fargerikt klesstativ og en Mac, som ville vært en gammeldags skrivemaskin om hun hadde fulgt karrieredrømmen fra ung alder. Mellom to permer har hun gjort strileslekten og morens oppvekst til en fortelling ispedd en god dose fantasi og fiktive karakterer.

Med romanen «Øygards-Lena», utgitt på eget forlag, er 75-åringen blitt forfatterdebutant.

– Jeg våknet i senga en dag i mars og sa til Bjørnar, mannen min, at nå skal jeg skrive bok. Ja vel, sa han, som er vant til at jeg plutselig finner på ting. Så satte jeg meg ned, og skrev og skrev. Da hadde jeg kjent litt på det at alt var blitt så rart etter at samfunnet ble koronastengt. Bare det å ikke kunne klemme barn og barnebarn, for eksempel. Jeg skjønte at jeg kom til å få mye alenetid, og siden tok boka helt over livet mitt, forteller Warem.

Les også: Ny bok fra vikingekspert: – Inspirert av barndommens lek på Hvaler (Demokraten+)

(Saken fortsetter under bildet)

Lillian Warem har tilbrakt mange timer, dager og uker på skriveloftet sitt hjemme på Slevik etter at koronaviruset stengte samfunnet. Foto: Martin Næss Kristiansen

Omsorgssvikt

I boka blir vi med til et lite øysamfunn i havgapet på Vestlandet, hvor Warems mor vokste opp med fem eldre søsken og sin far i førkrigstiden. Da faren mistet gården og alt han eide, havnet Warems mor og en av hennes søstre hos sin tante og onkel på et fyr utenfor Fedje. Senere kom hun som ung strilejente til en stor byskole i Bergen og fikk kjenne gjennom mobbing fra medelever og en lærer hvor uglesett hun var.

Under krigen rømte Warems mor til Skottland, hvor forfatteren selv er født i 1945. Etter bare noen uker som spedbarn i St. Andrews, ble lille Lillian Warem med sin svært syke mor på båten hjem.

– Da hadde hun ikke melk til meg. Melka ble sur og jeg ble sur fordi jeg ikke fikk mat, er Warem blitt fortalt.

Les også: – Greit å være konservativ, men man må akseptere at byens sentrale funksjoner nå ligger på Vestsiden (Demokraten+)

Hun er vokst opp for det meste på Gressvik, men har selv erfaring med å bo «borte» som barn, etter et par år hos tanter i slektskommunen Øygarden og i Bergen. Som voksen har hun selv hatt flere fosterbarn. I boka er omsorgssvikt et sentralt tema, men det er viktig for Warem å understreke at den tematikken i boka ikke handler om noen i nære relasjoner til henne.

– Fortellingen er basert på min mors liv og barndom, men likevel en fiksjonshistorie. Hovedpersonen har for eksempel flere oppdiktede personer rundt seg i boka, forteller forfatteren, som har latt fantasien få fritt spillerom samtidig som hun har sett tilbake i tid – i en periode der framtiden har vært uviss.

– Det var spennende å skrive. Jeg dikter jo underveis og vet aldri hva som skjer. Samtidig har det vært veldig viktig med den røde tråden.

– Hvorfor ble det en bok inspirert av din mors liv?

– Det var nok for at jeg ville gi mammas og slektas historie videre til etterkommerne. Så har jeg i tillegg en rik fantasi, men familien vet hva i fortellingen som er fantasi og hva som er ekte, sier Warem.

Les også: – Salg av Pynten skole til private vil være helt hårreisende (Demokraten+)

– Aldri for gammel

Fortellingen starter i 1919 og tar oss med gjennom hvordan familier ble splittet og deres kamp for å holde sammen, hvordan det var å snakke strilamål på skolen i Bergen, om krigen som inntok Norge og om den farlige flukten over Nordsjøen. Og vervingen til de norske styrkene i Skottland og hjemkomsten til et fritt Norge.

Lillian Warem er stolt av boka hun holder i hendene. Hun har alltid vært skriveglad, og husker at hun ble oppmuntret av barneskolelærer Anni Fensbekk til å utfolde seg.

– Den første fortellingen jeg skrev, handlet om en jente som ikke hadde noen pappa, for hun kom bare helt tilfeldig til verden. Da var jeg seks år. Som voksen har jeg skrevet en del selskapssanger og små julefortellinger til familie og venner, men aldri hatt tid til å gå løs på noen bok. Vi er jo på dans nesten hver dag, ler Warem og søker et bekreftende nikk fra mannen.

– Det ble en koronabok, og jeg har lært at man aldri er for gammel til å gjøre noe man har lyst til, slår hun fast.

– Forresten, skulle jeg levd om igjen ville jeg blitt journalist, skyter hun inn.

Les også: På to uker mistet skulptøren Vegard (73) nesten halvparten av synet. Nå har han bare én prosent igjen. (Demokraten+)

(Saken fortsetter under bildet)

Ektemannen Bjørnar Warem har hatt jobben med å brekke sidene i boka mens kona har tastet seg nærmere og nærmere sin debut som forfatter. Foto: Martin Næss Kristiansen

Mannen i kjelleren

Warem er til og med blitt deleier i eget forlag. Sammen med en kusine eier hun nå Auctoritus, som betyr forfatterskap på latin. Det kostet dem tre kroner og femti øre hver å legge beslag på navnet.

– Jeg ville eie produktet da jeg skjønte at det skulle bli bok. Kanskje tjene litt mindre, men da er det mitt. Jeg er også glad for at vi kunne benytte et lokalt trykkeri, sier hun.

Les også: Flaggbærer'n fra 1970 har en drøm: – For oss løkkespillerne betydde ishallen alt (Demokraten+)

Warem har fått god hjelp av folk som står henne nær. Mannen Bjørnar fikk hurtigopplæring av en bekjent som er grafisk designer, og har sittet på sitt eget kontor i kjelleren med brekking av sider. Korrekturlesing har venninnene Antonia Sacco Karlsen og Anni Vorsaa Winther samt kusinen Berit Stangeland tatt seg av.

Fra Møklegaards Trykkeri kom det første opplaget nå i oktober i 750 eksemplarer, som hun allerede har solgt noen av og fått inn mange bestillinger på, blant annet fra Vestlandet. Salget skal hun selv håndtere – boka er tross alt gitt ut på eget forlag.

– Tilbakemeldingene jeg har fått til nå er at leserne ikke klarer å legge boka fra seg, slutter den nybakte 75 år gamle romanforfatteren, og røper at oppfølgeren har begynt å kverne rundt i hodet hennes.

Lillian Warems debutbok er trykket opp i 750 eksemplarer – mange av dem stablet i esker på skriveloftet hennes og klare for salg. Foto: Martin Næss Kristiansen

Les også: Liland-saken: En 50 år gammel drapsgåte (Demokraten+)