Spiontiltale, aktor for en dag og Gandhi

Av Lars Engdahl

Altaelva, Mardøla, Innerdalen og gasskraftsaken som veltet Bondevik-regjeringen i 2000, er noen. Og alle sakene sammen med gruppa Kampanjen Mot Verneplikt, som da han utga seg for å være aktor i en militærnektersak for Oslo byrett. Og den gang han «rømte inn» i Botsfengselet for å vise sympati med en fengslet pasifist. Og den såkalte Ikkevold-saken da, der han ble spiontiltalt. Han var 27 år den oktoberkvelden i 1983. Ikke siden Quislings tid hadde en norsk avisredaksjon vært utsatt for noe lignende.

Grenseløs

Der hvor det har foregått ikkevoldelig, sivil ulydighet i Norden siden 70-tallet og fram til i dag, har Jørgen Johansen hatt en neve med i spillet. Hvorfor? Det er det vi prøver å finne ut. Og stemmer det forresten at han hater musikk?

Vi befinner oss en kjøretur sørøstover, i motsatt retning av de fleste andre. I ei bukt i innsjøen Stora Lee har den svenske bygda Nössemark lagt seg på rygg. Et par ganger i timen sørger kabelferga for en viss gjennomtrekk av motordur – tømmerbiler, lokale pickuper med ved på lasteplanet og noen omflakkende litauere på kantarelljakt. Jeg tar av fra asfalten og følger jordekantene til granlegger og elgtråkk overtar.

Huset hans ligger der veien butter i skogen. Med vedskjul, drivhus og kjøkkenhage. Og en dam med karper. Det bjeffer i det jeg går ut av bilen og en mann i 60-årene kommer ut. Tettbygd, kledd i vernesko og hverdagsskjorte. Johansen bryter på en blanding av svensk, norsk og dansk, men bryr seg verken om nasjoner eller landegrenser. Nylig har han blitt svensk statsborger, etter at det norske passet gikk ut på dato. Tilfeldigvis var svenskene raskest ute med å skaffe ham et nytt. Det rødlige skjegget er forresten det samme som i avisartiklene jeg har lest fra 80- og 90-tallet. Som ung mann hadde han et anstrengt forhold til autoriteter. Det har han antakeligvis fremdeles.

Soldatene ringte mamma

Fra vinduskarmen på kjøkkenet prater Sveriges Radio om terroranslag et sted langt unna. Laptopen hans har vært våken i flere timer. Den nyhetsavhengige mannen har pratet på videooverføring med en venn som bor der det smalt. 40 år på jobb i over 100 land har lært ham at de lokale vet best. Det var derfor han reiste inn i Tsjetsjenia også – midt under krigene på 90-tallet – for å se selv.

Han setter fram brød og hjemmelagd syltetøy. Kaffen er på vei. Det knitrer fra ovnen der avkapp fra eget sagbruk gjør sin siste nytte. Han er hjemme alene i dag, for kona Majken er på jobb i Karlstad. Det er hun som har den akademiske tyngden i familien: Bachelor i sosiologi fra Norge, master fra England og doktorgrad fra Australia. Den sistnevnte om humorens betydning for politisk aktivisme. Flere av eksemplene i avhandlingen kommer fra mannens aksjoner på 80- og 90-tallet.

– Tsjetsjenia ga meg et mer nyansert syn på krig, sier Johansen.

– På hvem som er offer og hvem som er overgriper.

Særlig én episode husker han godt. Han hadde forsøkt å bestikke seg forbi russiske kontrollpunkter og inn i en landsby. Verken vodka eller epler hjalp. Så hadde en BBC-journalist kommet kjørende med satellittelefon. Johansen husker ennå synet av de 18-årige russiske soldatene som la fra seg kalasjnikovene og stilte seg i kø. Med spor av tårer i krigssminken ringte de alle den samme samtalen – til mamma, for å fortelle at de var i live.

Da Johansen og de andre så slapp inn i landsbyen, forsto de hvorfor det hadde vært så vanskelig. I gata lå en ung kvinne, gravid, død, tredd inn på en gjerdestolpe. Før hun døde var hun blitt massevoldtatt. Likevel mener altså aktivisten at Tsjetsjenia nyanserte hans verdensbilde.

– Soldatene var også ofre for krigen, sier han.

Traumatiserte av krigsforbrytelser de selv hadde begått, gikk de i møte en framtid uten håp – som narkomane eller kriminelle.

– Mer kaffe? Ripssaft?

Atomvinteren og Gandhi

Da Jørgen Johansen vokste opp i Halden på 60- og 70-tallet, fløt fisken med buken i været gjennom byen. Elva var giftig, fjorden død og over skogene regnet sur nedbør. Voksensnakket om arbeidsplasser på fabrikken og nødvendig samfunnsutvikling gjorde ham forbannet. Han fant veien til Natur og Ungdom. Senere, da han innså at den største trusselen slett ikke var sur nedbør, gikk han inn i den pasifistiske organisasjonen Folkereisning Mot Krig.

– Vi var redde for atomvinteren, sier han.

«The Nuclear Winter» – et postapokalyptisk scenario der støvet fra atombombeeksplosjonene fører til en mangeårig vintertilstand over hele kloden, trolig noe i retning den dinosaurene møtte etter asteroidenedslaget. Det måtte finnes andre løsninger, tenkte han. Og det var slik han traff Gandhi.

– Gandhi har nok betydd mer for livet mitt enn det jeg vil innse, sier han og slår kaffe i koppen.

– Måten å håndtere konflikter på. At politisk makt er avhengig av samarbeid. Også dette med å skape alternativer. Bygge det samfunnet man vil ha. Man kan ikke bare være imot, man må også være for noe. Konflikt er en viktig del av et rikt og anstendig liv, mener Johansen.

Likestilling, kvinnekamp, arbeidernes rettigheter og menneskerettigheter – det er gjennom konflikter samfunnet går framover.

– Men konfliktene skal håndteres uten bruk av vold, slår han fast, før han rydder av bordet, kler på seg arbeidsbuksa og hekter hundebåndet ned fra knaggen. Retrieveren Liva har for lengst skjønt hva som er på gang, har selv åpnet døra og venter ved porten.

Skriket fra avishyllene

Året 1983 står fram som et av de mest nervøse i vår nyere historie. Supermaktene var mer paranoide enn noen gang før, og midt i denne paranoide stjernetåka begynte Folkereisning mot Krigs medlemsavis, Ikkevold, sin serie om «Bombemålet Norge». Redaksjonen ville vekke debatt om norsk base- og atomvåpenpolitikk. De ville gjøre folk oppmerksomme på «bombemålene» de hadde rundt seg.

Stikkordet var «førsteslagsevne» – supermaktenes mulighet til å vinne en atomkrig i ett ødeleggende førsteslag. Med nye presise raketter skulle USA kunne tvinge russerne til kapitulasjon. Problemet var bare de russiske gjengjeldelsesubåtene, som til enhver tid smøg seg rundt i ukjente farvann, fullastet med atomraketter. USAs verktøy for å holde kontroll på disse ubåtene ble kalt «SOSUS» (Sound Surveillance System) – høyteknologiske lyttekabler på strategiske plasser i verdenshavene, som kunne høre og gjenkjenne ubåter på mils avstand. Ryktene tilsa at det lå minst én slik SOSUS-kabel mellom Norge og Svalbard, og at det derfor fantes hemmeligholdte lyttestasjoner på norsk jord. Var dette i så fall i tråd med gjeldende norsk base- og sikkerhetspolitikk? Og hva kunne slike bombemål på norsk jord innebære for norske borgere i tilfelle en atomkrig? Spørsmålet var meget betent.

Ingen avis hadde fram til da klart eller våget å avsløre at det faktisk lå SOSUS-stasjoner i Norge. Ikke før Ikkevolds septemberutgave gikk i trykken. «ANDØYA, der «SOSUS» ligger» ropte Ikkevolds forside fra avishyllene. Ingressen som fulgte: «Landstasjonen for det strategisk viktige undersjøiske lyttesystemet SOSUS er plassert på Andøya. Folkene på «sjøforsvarets stasjon Andøya» er slett ikke ansatt i Sjøforsvaret, men i Etterretningsstaben i Forsvarets Overkommando. Fra et langstrakt nybygg like ved en ny flyhangar inne på Andøya Flystasjon kryper SOSUS-kjeden ut i Andsfjorden og rett ut i Nordishavet, langs norskekysten og oppover mot Svalbard.»

Ordren kom fra høyeste hold, og klokka sju om kvelden, 13. oktober 1983, slo de til. Omkring 50 politifolk deltok i det som var den første ransakingen av en norsk avisredaksjon siden krigen. En koordinert razzia mot det pågående redaksjonsmøtet i Gøteborggata på Grünerløkka og redaksjonsmedlemmenes bopeler.

Det banket på døra

Jørgen Johansen, som jobbet som møller, hadde for en gangs skyld droppet redaksjonsmøtet i Oslo og heller blitt hjemme i huset sitt på Ise utenfor Sarpsborg. Han fikk ikke være i fred lenge. Samtidig som redaksjonen i Oslo ble avbrutt, banket det på døra. Med seg hadde de siktelsen for de såkalte spionparagrafene 90 og 91, avsløring av noe «som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet».

– Jeg ble overlykkelig, forteller Johansen.

– Endelig tok de oss på alvor! Vi var farlige!

Ransakingene pågikk gjennom hele natta. Kartoteker og permer, ja – selv søppeldunken og utedoen hans – ble gjennomsøkt i jakten på kompromitterende opplysninger. Kanskje noe som kunne avsløre en forbindelse til russerne?

I april 1985 ble retten satt. Ikkevold hadde drevet etterretning, svekket norsk forsvarsevne og gjort ubotelig skade i mangemillionersklassen, hevdet Forsvaret og påtalemyndigheten. Men Jørgen Johansen og de andre nektet, og sa de bare hadde bedrevet journalistikk; sammenstilt allerede tilgjengelige opplysninger, om enn fremskaffet på noe kreativt vis. De hevdet også at russerne for lengst kjente til lyttestasjonen.

– De eneste som ikke allerede visste om den såkalt hemmelige lyttestasjonen på Andøya, var den norske sivilbefolkningen, sier Johansen.

Det begynte dårlig. Byretten trodde på Forsvaret og påtalemyndigheten, konstaterte at rikets sikkerhet var krenket og at redaksjonsmedlemmene skulle dømmes til fengsel. Men Johansen og de andre anket, og de anket igjen. Først to og et halvt år senere, etter fire rettssaker, fikk de medhold i Høyesterett. Avsløringen av lyttestasjonen var ikke straffbar likevel.

Men til tross for at Ikkevold-redaksjonen ble frikjent den gangen, mener Johansen at pressefriheten tapte og at redaksjonene ble mer servile på det sikkerhetspolitiske området som følge av forsvarets og påtalemyndighetens harde linje. De færreste blir vel overlykkelige over å bli spiontiltalt. For Johansen ble tiltalen og rettssakene en rakett for hans personlige karriere. Det ga ham et navn i aktivistmiljøene verden over. Og i 1989 kom spillefilmen på NRK – «Av hensyn til Rikets sikkerhet», med Johannes Joner i gestaltningen av Jørgen Johansen.

Ankara og Nössemark

I ti år har han og kona bodd her i skogkanten, selvberget på grønnsaker og husbygging. Med eget forlag, bibliotek og sengeplasser til 25. Minst. Hit kommer folk fra hele verden, studenter og forskere, skribenter og tenkere, for å studere, lære, skrive og diskutere. Og herfra flyter det artikler, bøker og direkte videooverføringer av forelesninger. Forlaget Irene Publishing, som betyr fred på gresk, gir ut omtrent ti bøker i året – flesteparten av utenforstående forfattere.

– Her vil vi være for, ikke imot, konstaterer småbrukeren og aktivisten.

Siden 80-tallet har han reist kloden rundt og diskutert, forelest og forsket, på universiteter og høyskoler, for fagforbund, trossamfunn, fredsgrupper, kvinnenettverk, krigsskoler, våpenprodusenter og politi. I 2000 ble han headhuntet til Universitetet i Tromsø for å delta i opprettelsen av Senter for fredsstudier, og i Tyrkia var han med på å opprette Center for Peace and Conflict studies ved Hacettape Univeristy i Ankara. Sistnevnte får han ikke lenger besøke. Etter kuppet mot Erdogan i 2016, mener myndighetene at Johansen er en trussel, og at han hadde lurt studentene til å tro at president Erdogan ikke var riktig mann for jobben.

– Egentlig er dette verdens sentrum, sier han og slår ut med armene.

Bygda Nössemark ligger midt mellom Gardermoen og Landvetter flyplass, med en halvtimes kjøring til togstasjonene i Halden og Ed.

– Dessuten har vi fin natur, utsikt, frisk luft og rent vann. Vi har alt vi trenger her.

Jorddynene ligger uoppredde etter at sesongens grønnsaker er høstet. Maisplantene henger med hodet. Sommeren ble for kort for dem. For ti år siden felte Johansen bjørketrærne som sto her og bygde bokhyller av dem. Så fylte han på med trettifire lass hestemøkk.

– Nå er dette det dypeste svartjordbeltet vest for Ural, sier han og smiler.

Han har kontor i annekset bak kjøkkenhagen. Veggene er tapetsert med bøker og permer, og i naborommet står Gandhi-biblioteket – en samling på 5.000 titler av og om den gamle inderen.

– Den som har en boksamling og en hage, mangler intet. Det var Cicero som sa det først.

Hundre meter lenger oppe i bakken, innunder grantrærne, ligger den andre delen av eiendommen: «Writers Residence». Hit kan aktivister og ikkevoldsskribenter komme for å jobbe og tenke. Småbruket ble kjøpt for å gi flere sengeplasser, skriverom, litt skog og en hyttetomt til svigerfar. Jørgen Johansen gjør alt selv. Han tror på kombinasjonen av fysisk og mentalt arbeid, at de to elementene sammen gjør ham til et helt menneske. Noen gud har han derimot aldri trodd på. Han har store problemer med å forstå hvorfor så mange hengir seg til sånt.

Han vrir om bryteren som setter båndsaga i rotasjon, stiller inn dybden på kuttet og skyver saga langs stokken.

– Jeg tror aldri jeg har hatt ferie. Jeg har forstått det sånn at bønder liker å lese bøker når de har ferie, mens akademikerne bruker feriene til å grave i hagen. Jeg gjør begge deler hver dag.

Flyktninger

Foruten bråket fra sagbruket, er det lite som forstyrrer freden her inne i de svenske grenseskogene øst for Østfold. Flyktningtrafikken fra krigens dager er så godt som glemt. Men ikke alle tar freden for gitt. På et av soverommene oppe i skriveresidensen står bagasjen til to egyptiske flyktninger. De er for tiden på hemmelig sted og venter på at deres dokumentasjon skal behandles i det svenske byråkratiet. Helt siden 80-tallet har Johansen tilhørt et nettverk som hjelper slike folk, med bolig, juridisk rådgivning – og i blant lyssky grensepasseringer. For aktivisten handler det om en slags nødrett. Han sammenligner det med å se noen som er i ferd med å drukne.

– Da får det heller være om det er bading forbudt, illustrerer han.

Farfaren hjalp også flyktninger, som grenselos ut av det okkuperte Norge. Kanskje er det der Johansen har det fra.

– Er det riktig at du hater musikk?

– Musikk er bare forstyrrende. Forstyrrer tanken, forstyrrer samtalen.

Forresten utstår han ikke tørrprat og høflighetsfraser heller. Han vil rett på sak, rett til politikken.

– Blir du aldri motløs?

– Jo, det har vært perioder, som etter Tsjetsjenia.

Når nederlagene blir for store, hender det at han drukner skuffelsen i et glass brennevin eller tre. Men for det meste forsøker han å tenke som Arne Næss: «Det spiller ingen rolle om du er optimist, men du har en forbannet plikt til å handle som om du var det.»

– Det som bekymrer meg mest nå er skiftningene vi ser i Europa. Høyrekreftene marsjerer fram, sammen med en massiv lydighet og autoritetstro – troen på den sterke lederen. Det er skummelt. Kombineres sterke høyrekrefter med massiv lydighet, får vi Tyskland på 30-tallet. Problemet er at all lydighet i vårt samfunn blir belønnet. Helt fra barnehagen og oppover handler alt om å følge strømmen, gjøre som alle andre. På samme måte blir all ulydighet straffet. Det var ikke Hitler som drepte seks millioner jøder, det gjorde lydige tyske borgere, mener Johansen.

Da han var ung, var folk redde for atomkrigen.

– I dag er vi redd terror. Men terrorfaren er egentlig forsvinnende liten. Det dør flere av diaré enn av terror, og de fleste drap begås av partneren.

Johansen er verken redd for terror, diaré eller sin partner. Han er derimot redd for lydighet og likegyldighet.

– Engasjementet har gitt mitt liv en mening. Det er klart en del var naivt – å sitte foran militæranlegg med plakater hvor det sto at «vi krever en verden uten våpen». Ekstremt naivt, men det holdt oss sammen, og vi lærte mye.

Læreren

Et par uker senere møtes vi igjen, i Oslo. Jørgen Johansen står nyfrisert i ruteskjorte i lokalene etter gamle Eldorado kino. Sal 1 er utlånt til Folkereisning mot Krig (FMK). I kveld får de en av sine gamle helter på besøk: Jørgen Johansen skal forelese om «krigen mot terror – konsekvenser og alternativer». På det meste hadde FMK flere tusen medlemmer. I dag er de færre enn de liker å snakke om.

Foreleseren drar i gang – agiterer og viser bilder. Flere av dem har han tatt selv, i Tsjetsjenia. Han trekker røde tråder gjennom historien, viser statistikk, påpeker paradokser. Og innimellom parerer han ivrige tilhørere, som helst vil snakke om at 11. september egentlig bare var en konspirasjon.

– Engasjer dere, slutt å være observatører, roper Johansen til salen når foredraget går mot slutten.

– Jeg ser bare klaging, og alt for mange konspirasjonsteorier. Dere må ut av de lukkede sirklene og påvirke!

Og det er visst nettopp dette det handler om for ham – å vekke andre til å gjøre noe. Trosse likegyldigheten, lydigheten og påvirke.

Når applausen stilner, pakker han trillekofferten og trasker ut i den barfrosne mandagskvelden. Gjennom Storgata, over Stortorget og ned Karl Johan. Arbeidsdagen er over, klokka er blitt halv ni og to timers kjøretur venter.

Sånn er det å bo i sentrum av verden.