Roald Amundsen var besatt av å vinne

Det starter med at et småfly dundrer i et isflak. Roald Amundsen blir meldt savnet i området ved Bjørnøya sommeren 1928. Han dro ut i et fly fra Tromsø til Bjørnøya og prøvde å finne igjen den italienske flygeren og vennen Umberto Nobile. Sistnevnte overlever faktisk. Men det gjør ikke Amundsen, og dette blir 56-åringens siste ekspedisjon.

 

Amundsen trang til å bli først synes å være en slags besettelse for han. Først ønsker han å bli første mann i verden på Nordpolen, men når amerikanske Fredrick Cooknår målet, setter han i all hemmelighet kursen mot Sydpolen.

 

Regissør Espen Sandberg sin forrige film var den svært påkostede Hollywood-filmen Pirates of the Carribbean: Salazar’s Revenge (2017) Her til lands har han laget heroiserende filmer om både gutta på Skauen og Thor Heyerdahl, med Max Manus (2008) og Kon-Tiki (2012).  Heldigvis har portrettet av tidenes største polarforsker blitt langt mer nyansert og interessant. 

Roald Amundsen (1872-1928) var kompleks,  ambisiøs ofte hensynsløs og villig til å ofre andre i jaget mot sine egne mål. I en snøstorm på Sydpolen setter eksempelvis Amundsens andres liv i fare. Kanskje var det også slike evner som skulle til for at han klarte å plante det norske flagget på klodens sydligste punkt 14. desember 1911. Samtidig kunne han ha hjertelag og adopterte bl.a. to eskimobarn. I filmen vises også at han lærte mye fra  urfolk, som evnen til å overleve i ekstreme arktiske forhold Å bruke grønlandshunder var et smart grep for at han lyktes på Sydpolen.

 

Kappløpet mot den britiske rivalen Robert Falcon Scott (1868-1912) om å bli den første til å sette sin fot på Sydpolen, utgjør mindre enn halve filmen. Manusforfatter Ravn Lanesskog (som skrev manus til bl.a. Birkebeinerne (2016)) prøver å få inn mest mulig om Amundsen. Det kan bli i meste laget, men man sitter i alle fall igjen med et kompleks bilde av en eventyrer og polarforsker og rundbrenner, som ofte var tiltrukket av gifte kvinner. Senere i livet ble også Amundsen bitter, som når han påpeker at britene har gjort Scott til en martyr selv om han bare ble nummer to. Av det britiske imperium heller ikke viste Amundsen den respekt han fortjente som polarfoarsker, men tvert imot var de nedlatende mot han, var nok vondt for ham Britene var dårlige tapere.

 

Filmens visuelle side er i særklasse og Sandberg viser at han har lært mye i Hollywood. Kamerabevegelser er dynamiske, som når det norske flagg plantes på Sydpolen. Eller når luftskipet Norge svever over Nordpolen. 

 

Pål Sverre Hagen gjør en grei nok tolkning av Amundsen. Det er en krevende rolle, og han er nokså sminket for å se ut som den værbitte polarforskeren. Trond Espen Seim som Nansen er enda mer sminket og virker både stiv og pompøs. Christian Rubeck som Roalds jordnære broaar er mer troverdig. Handlingen favner om så mye at det føles som det er stoff nok til en serie. Blant annet kunne jeg ønske å vite mer om Amundsens konflikt med Hjalmar Johansen (Såheim). Han begikk selvmord i 1913, og ble et slags offer for polarforskerens hensynsløshet. 

Vi ser gjerne flere filmer om komplekse norske helter.