Krisesenterpioner: – Har alltid insistert på at jeg ikke er feminist

– Vi er liksom de gamle traverne som har banet vei for rettigheter vi har oppnådd, men som vi kan risikere å miste igjen. Vår jobb nå er å prøve å fortelle disse unge jentene som vokser opp at alle de tingene de tar for gitt, skal de være litt forsiktige med, sier Rasmussen.

Dagsavisen møter henne på et småbruk fra 1700-tallet, i Rakkestads dype skoger. De siste 40 årene har dette vært 80-åringens hjem, men det var en helt annen tid og et helt annet sted som vekket hennes kvinnesaksengasjement.

– Jeg begynte å lese mye bøker i tenårene, og fant ut at jeg måtte dra ut i verden. Jeg dro til Paris og oppsøkte Jean Paul Sartre, naiv og blåøyd som jeg var. Og så var jeg veldig heldig, og ble tatt hånd om, forteller hun om hvordan hun plutselig havnet midt i det verdenskjente filosofiske miljøet i Frankrikes hovedstad.

Tok med ideene hjem

Foruten Sartre ble hun også godt kjent med Simone de Beauvoir, forfatteren av den ikoniske feministiske boken «Det annet kjønn», og bodde en tid i hennes leilighet.

– Alle disse intelligente folkene møttes i denne leiligheten til middager, satt og diskuterte politikk og filosofi. Jeg kunne ikke fransk i starten, men etter hvert greide jeg å lese litt og forstå hvem Simone de Beauvoir egentlig var. Det var spennende tider, og gjorde at jeg ble veldig engasjert, minnes Rasmussen.

Dette engasjementet tok henne videre til Algerie, der hun gjennom sitt arbeid opp mot lokale kvinner fikk oppleve borgerkrigens brutalitet. Kun få år etter Algerie-krigen var over ble landets regjering utsatt for et dramatisk statskupp, og Rasmussen bestemte seg for å ta med seg sønnen og datteren hjem til Norge og Rakkestad.

– Jeg hadde ingen rett til verken barnetrygd eller -bidrag, og det vi hadde i kofferten var noen grammofonplater, bøker og noen truser. Det er klart det var vanskelig, men jeg følte ikke at jeg hadde så mye valg.

Etter noen år tilbake i gamlelandet ble Rasmussen introdusert for feministgruppa Amalie i Askim på 80-tallet, som blant annet jobbet for å få på plass et krisesenter i Indre Østfold.

På denne tida var dette tilbudet et relativt nytt fenomen i Norge, og Rasmussen fikk raskt merke at det ikke skulle bli noen enkel jobb å vinne fram.

– Vi begynte å jobbe med våre ni kommuner, og fikk støtte fra noen ålreite sosialsjefer i Askim og Rakkestad. Men så hadde vi noen andre som gikk veldig mot oss, der holdningen var at «det var’nte no’ mishandling her i bygda».

Les også: – Vi trenger et nytt krisesenter i Moss

BESTEVENN: Rasmussen har bodd på det avsidesliggende småbruket i Rakkestad de siste 40 årene, men har godt selskap i hunden Bikki.

Voldtekt som våpen

Likevel fikk de stablet et tilbud på beina, mye takket være et enormt frivillig engasjement. Over 300 kvinner troppet opp på oppstartsmøtet, og bare ett år etter at ideen var født, åpnet krisesenteret i Indre Østfold dørene i desember 1985.

– Den første kvinnen kom til oss fra kommunen som hadde strittet mest imot. Hun fortalte at mannen hadde tatt henne med ut i skjulet, lagt henne på hoggestabben, sto med øksa og sa at «om du ikke adlyder meg, så vet du hva som skjer».

– Det første jeg gjorde var å ringe den rette sosialsjefen og ba ham komme til krisesenteret for å se realiteten i øynene. Etter det var det aldri snakk om ikke å få de midlene vi trengte for å drive, sier Rasmussen.

Hun var senterets første daglige leder, og de neste 20 årene var hun blant annet med på å ta initiativ til å opprette lignende tilbud på Balkan – der voldtekt ble brukt som våpen i krigføringen på 90-tallet.

Nettopp derfor betydde årets tildeling av Nobels fredspris, som setter søkelys på nettopp denne problematikken, litt ekstra for Rasmussen.

– Men samtidig er det trist at noe sånt har fått skje så lenge, legger hun til.

Les også: Kampen for selvbestemt abort

– Uredde rollemodeller

80-åringen har fått Kongens fortjenstmedalje i sølv for sitt arbeid med kvinners rettigheter, en anerkjennelse hun for øvrig ønsker å dele med resten av damene som sto bak krisesenteret i Indre Østfold i sin tid.

Nå har hun også fått sin plass mellom to permer, som én av fem kvinner portrettert i boka «Brev til en datter – alt du bør vite fordi du er jente», av journalist og forfatter Kristin M. Hauge fra Våler.

– Sidsel har en spektakulær historie, men til tross for dette finnes hun ikke engang på Wikipedia. Både hun og de fire andre jeg skriver om er rollemodeller, uredde damer som ikke har tenkt på egen karriere, og som nå sitter igjen med minstepensjon, fastslår Hauge.

I fjor skrev Dagsavisen om boken hun fullførte for sin avdøde far, men dette er Hauges første helt egne prosjekt.

Ideen til boken, som kom ut i forbindelse med Kvinnedagen i år, fikk hun fordi hun søkte råd å gi sin egen tenåringsdatter på vei inn i voksenlivet.

– Jeg oppdaget at deres verden er veldig annerledes enn den jeg vokste opp i. Alt fra at de ikke tør å dusje i samme garderobe og den enorme kroppsbevisstheten de lever med, til det voldsomme trykket rundt seksualisering som har kommet med sosiale medier.

FORFATTEREN: Kristin M. Hauge har skrevet bok om Rasmussen og fire andre norske kvinnesakspionerer. FOTO: Privat

Nyfødt feminist

Midt i dette arbeidet kom også Donald Trump til makta i USA, og metoo-bevegelsen gjorde sitt inntog internasjonalt.

– Det er bare å se på det som skjer i USA og den kampen som brygges opp til rundt abort og andre kvinnerettigheter. Problemet er at vi tar alle seirene for gitt, men det er faktisk sånn at hver generasjon aktivt må velge å etterleve disse verdiene. Hele debatten må tas om igjen, mener Hauge.

Selv har hun aldri kalt seg feminist før hun møtte de sterke damene hun nå har skrevet om.

– Jeg var en jente som raljerte over «sinte damer i lilla skjerf», som var mitt bilde av feministene. Jeg kom til dekket bord, men snøt meg i duken, så dette har vært en voldsom oppvåkning, og jeg må sende en ydmyk takk til alle disse kvinnene som har gått foran, sier forfatteren.

Hauge mener samtidig at feminist er noe både kvinner og menn stolt bør stå fram som.

– Det er hverdagen vår det handler om. Feminisme er ikke sinte og stereotype diskusjoner, men folkeskikk og hvordan vi skal være mot hverandre – at alle er likeverdige på tvers av kjønn, sier hun.

Les også: «Vi brente ikke en eneste jævla BH»

– Ingen mannehater

For Rasmussen derimot, er det ikke bare lystbetont å bli tildelt denne merkelappen.

– Jeg har alltid insistert på at jeg ikke er feminist, for det ordet har så mange tolkninger, og jeg tror enhver ser på feministbegrepet på sin måte.

– Jeg har blitt beskyldt for å være mannehater, men jeg har aldri villet bekjempe menn. Det jeg ønsker er at vi skal ha like rettigheter og verdi, for hva er en mann uten en kvinne og motsatt. Hvis vi ikke finner sammen og respekterer hverandre, går verden til helvete, sier Rasmussen.

Og hun ser heller ikke så altfor positivt på framtida.

– Da vi startet krisesenteret trodde vi, naive som vi var, at vi skulle overflødiggjøre oss selv ved å rette søkelys mot all mishandling og voldtekter som foregikk. Men det viser seg at det bare blir verre og verre, flere kvinner blir myrdet av sine ekser, ektemenn eller kjærester. Det tar lang tid å bekjempe gamle tradisjoner, og jeg har vært skuffa så mange ganger. Det blir nok ikke en slutt på likestillingskampen i min eller mine barnebarns tid.

– Men metoo-kampanjen er fantastisk fin. Vi har alltid sagt i krisesenterbevegelsen at voldtekt ikke har noe med sex å gjøre, men med makt. Nå er det avdekket en gang for alle at folk hele veien greier å utnytte de som er svakere enn dem – både menn og kvinner – og det er fader ikke for tidlig.