Barn elsker fortsatt å tegne. Det er magisk å se sine egne streker og kludrerier forvandles til alt mellom himmel og jord, godt hjulpet av fantasien selvfølgelig.
Å tegne er viktig, også for voksne. Evnen til å utrykke seg på et stykke papir både utvider og utvikler vår fantasi og kreativitet sammen med evnen til rask assosiering. Egenskaper Norge sikkert vil få bruk for når oljen tar slutt. Dessverre er utviklingen en annen. I ca. 8 års alderen er det slutt med å tegne og under juletreet er fargeblyantene og maleskrinet plutselig erstattet av nettbrett, dataspill og annen ”fremtidsrettet” teknologi. Greit nok, men for all del, ikke slutt å tegn! Rabling er også OK og dessuten godt for vår mentale helse. Og så må vi bare huske på at det ikke alltid er resultatet som er viktigst men prosessen.
Tegneyrket har det ellers vanskelig for tiden og illustratørene lider i takt med de store omstillingene i medieverdenen. Er forståelsen av hva illustrasjoner kan brukes til dalende? Tragediene rundt satirebladet Charlie Hebdo har kanskje lammet oss, men samtidig vist oss hvilken enorm kommunikasjonskraft en tegning kan ha. Det er denne kraften vi må bli flinkere til å utnytte. En kraft som helst bør bygge broer, i stedet for murer.
Illustratørenes by
Det var noe spesielt med miljøet i Fredrikstad som engang fikk oss tegnere og ide-folk i, til å slå seg ned nettopp her. Tungvektere som Thore Hansen og Egil Torin Næsheim var allerede på plass. Deretter kom illustratøren Tore Bernitz Pedersen ( kjent for sitt samarbeid med forfatteren Axel Jensen). Så dukket humortegneren JOKER (Ragnar Pedersen) og slo seg ned på Apenesfjellet. Ukebladillustratøren Gunnar Bratteli valgte Vaterland. Humorist og vitsetegner Asbjørn Ystad fra Son sluttet seg etter hvert til miljøet. Etter hvert dukket Øistein (blyant) Kristiansen opp og gjorde internasjonal karriere ved å spre tegneglede blant folk flest. Til sist må jeg nevne billedkunstneren Vebjørn Sand som denne perioden viste store evner som karikaturtegner.
Det var den gang det fantes 1.klasse og kupeer på Østfoldbanen. Flere av oss tegnerne var torsdagspendlere til hovedstaden med ferske leveranser til forlagene. Samtidig fikk vi oppgjør for de gamle jobbene. Vi var «rike» og gikk direkte på Snekker`n.
Hjemturen på 1.klasse med nedrullede gardiner og medbrakte «forfriskninger» er et kapittel for seg og hører hjemme i en helt annen tid. En mulighetenes tid, blottet for sosiale medier og trakasserende bekymringsmeldinger.
Gunnar Johnsen
Illustratør