Har sosiale medier skapt et kaldere samfunn?

Har sosiale medier skapt et kaldere og mer brutalt samfunn? Har vi tøyet grensene for det som kan sies og vises så langt at kynismen og brutaliteten har inntatt dagliglivet, spør Gunnar Bodahl-Johansen.

 Har den perverterte privatismen fjernet den naturlige blygselen? Har de uredigerte beskyldningene ført til at mennesker trekker seg fra politikken og at ansatte i barnevernet ikke tør gjøre jobben sin? Når grenser flyttes, kan vi komme til å akseptere en ny standard som bidrar til et kaldere og mer kynisk samfunn. For pressen er det nødvendig å stille spørsmålet om de uredigerte leserkommentarene - de anonyme utskjellingene og grove privatlivskrenkelsene - har bidratt til denne utviklingen.

Første gang jeg uttalte meg om kommentarfeltene i norske nettaviser, var i august 2004, etter at en avis hadde sluppet frem en kommentar redaksjonen ikke hadde underlagt en redaksjonell vurdering. Jeg husker jeg advarte mot en slik utvikling, og viste til at alle som har redigert leserinnlegg i papiravisene, vet at vi uten forhåndsredigering, kan åpne opp for en hets som under normale omstendigheter ikke burde vært publisert. Erfaring er et viktig grunnlag for nytekning og nye handlinger.

Slike utsagn ble sett på som ord fra en gammeldags verden. Nå var den nye tiden her. Det som var mulig i papiravisens tid, er ikke mulig i den nye teknologiens tidsalder. Til de store avisene kom det nesten like mange kommentarer i året som det var vers i Bibelen. Nå var ytringsfriheten virkelig sluppet løs, folket kunne komme til orde uten å bli motsagt og bortredigert av mediene. En slik utvikling kunne ikke stoppes av gammeldagse regler om forhåndsredigering av leserinnlegg. Dessuten var det ressursmessig alt for krevende å skulle lese gjennom alle kommentarene. Derfor vedtok pressen at redaksjonene ikke lenger behøver å forhåndsredigere digitale meningsutvekslinger (Vær Varsom-plakaten (punkt 4.17). Det ble avvist at dette var et brudd på redaktøransvaret, etter som andre setning i det samme punktet fastslår at «Redaksjonen har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk.» Altså etter at skaden hadde skjedd.

Nå var ikke avisene lenger alene om å tilby publikum en massedistribusjon. De sosiale mediene var kommet for å bli, og det var naturligvis en frykt for at publikum skulle snu avisene ryggen og heller la det stå til på Facebook. Derfor var en av de sterkeste forkjemperne for «de frie ytringene» VGs daværende sjefredaktør Torry Pedersen, som kunne slå i bordet med en juridisk betenkning som frikjente redaksjonene for ansvaret for det som ble publisert i kommentarfeltene. Her gjelder de samme reglene som for uttalelser i direkte sendinger på radio og fjernsyn. Jeg har selv vært vitne i en rettssak der nettopp forholdet mellom de juridiske og presseetiske ansvaret sto sentralt i saken.

Vi vet alle at det tok helt av, og at redaksjonene ble tvunget til retrett. I dag kan vi lese på VGs nettsider: «Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver.» I VGs regler heter det at VGs journalister og moderatorer overvåker debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24 og at det på natten er stengt for kommentering. Det heter videre: «Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer.»

Nå er det ikke bare avisene som har måttet slå retrett; i gårsdagens theguardian.com opplyses det at Facebook skal ansette 3000 nye moderatorer. Men i tittelen spør The Guardian om jobben er for grusom å håndtere (Facebook is hiring moderators. But is the job too gruesome to handle?) Selskapet har nemlig blitt tvunget til å ta nye grep for å overvåke innholdet etter at mennesker har lagt ut på Facebook videoer av mord, selvmord og voldtekt. Facebook-sjefen Mark Zuckerberg opplyser for øvrig at selskapet allerede har 4.500 moderatorer rundt i verden.

I et åpent og liberalt samfunn skal politikere og andre maktmennesker tåle kritiske spørsmål og kritiske kommentarer. Jo lettere borgerne slipper til i spaltene, jo bedre er det for demokratiet. Men anstendigheten må ikke vike for en hets som i ytringsfrihetens navn skader demokratiet. Dette gjelder ikke bare det som skjer på sosiale medier, pressen må også ta sin del av ansvaret. Idealet er kritisk og saklig, ikke kynisk og negativ.