Fredrikstad

Irenes gla’streker gir skolegang til kenyanske barn

I 1981 tegnet Irene Skår fra Rolvsøy de første, prøvende skissene til det som skulle bli begynnelsen på et helt lite eventyr. – Jeg følte at tegningene jeg laget var noe, at jeg måtte bruke dem til noe.

Alt startet med at Irene begynte med tegning som selvterapi i forbindelse med en sykdomsperiode.

– Jeg hadde akkurat begynt i ny jobb da jeg ble syk, og det var veldig tøft å takle sykemeldingen. En natt begynte jeg å tegne alt jeg har å være glad for – og det var så mye! Jeg fant positive verdier overalt, forteller Irene.

Tegneserie for landets eldste ukeblad

Irene mener selv at hun ikke var så flink til å tegne den gangen hun begynte.

– Jeg var nok veldig optimistisk som våget å vise fram de første strekene mine til noen, men jeg hadde tro på selve idéen. Pågangsmotet resulterte i at jeg fikk solgt inn strekene som en tegneserie i KK i 1982, og det var et skikkelig kick for selvtilliten! Jeg ble kjempeglad og tjente dessuten bra på det.

Pengene Irene tjente på salget gikk til å trykke opp seks enkle motiver i 40.000 postkort. Gradvis begynte snøballen å rulle, og etter hvert ble kortene produsert i samarbeid med Inspirasjon Forlag. Fortsatt kommer hvert år åtte kalendre med hennes velkjente streker.

«Venner»-serien med sine røde og sorte tegninger er noe de fleste av oss kjenner til. – Jeg ville spre glede og fikk bli med på et helt lite eventyr! Det har vært et utrolig meningsfylt arbeid, sier Irene Skår fra Rolvsøy. Friends International, den humanitære hjelpeorganisasjonen hun var med på å starte, har i år 30 års jubileum.

Ville bruke strekene til noe mer

Den røde tråden i eventyret «Irenes gla’streker» har vært å spre glede. Det har strekene gjort på flere måter.

– Jeg følte at tegningene jeg laget var noe, at jeg måtte bruke dem til noe. I 1991 startet vi derfor hjelpeorganisasjonen Friends International og øremerket en del av inntektene fra «Venner»-postkort og kalendre til et hjelpeprosjekt i Kenya, forteller Irene.

Det omfattende hjelpearbeidet inkluderer opprettelsen av en yrkesskole i den lille landsbyen Ciampiu i Tharaka, og en ordning med skolemat til elever og ansatte på den offentlige skolen samme sted. I tillegg har Friends International opprettet et eget senter, «Lifeline», i slumlandsbyen Kiambiu i Nairobi. Der er det både helsestasjon, barnehage, førskole og skole opp til fjerde klasse. Ved senteret får også mødre kurs i å lage smykker, vesker og andre ting som de kan selge.

Alt startet med de første «Venner»-tegningene i 1981. De ble til både kalendere, postkort og bøker som etter hvert finansierte et omfattende hjelpearbeid i Kenya.

– Grunnen til at vi startet med hjelpearbeid er først og fremst at jeg som en kristen opplevde det som et kall. Folk er det beste jeg vet; mennesker gjør meg glad! Under en ferie i Kenya i 1991 fikk vi se hvor kummerlig folk levde i bushen. De hadde bare en enkel naturalhusholdning og var prisgitt regnets luner; regn eller ikke regn avgjorde leveforholdene i de kommende månedene, forteller Irene engasjert.

– Sammen med min første ektemann, Kåre, som døde i 2016, opprettet jeg Friends International. Det er en humanitær organisasjon på lik linje med Redd Barna. Den drives på non-profit basis og er ryddig i alle økonomiske forhold, med autorisert regnskapsfører og registrert revisor. All støtte og inntekter går uavkortet til fadderbarna og driften av institusjonene.

Hjerte for andre

På det meste har Friends International hatt tett oppunder ett tusen fadderbarn fra førskole- til universitetsnivå som daglig nøt godt av prosjektet.

– Jeg har drevet prosjektet i Kenya i litt over 30 år. Mange hundre ungdommer har fått en utdanning og muligheten til å skape seg et levebrød i løpet av disse årene. Vi har utdannet lærere, sykepleiere, agronomer, skreddere, murere og snekkere. På vår egen yrkesskole har de fått både fagkunnskap og dataopplæring. Nå har jeg imidlertid så smått begynt å trappe ned, blant annet har noen andre har tatt over driften av «Lifeline»-senteret. Istedenfor å ta flere barn inn i prosjektet, konsentrerer jeg meg om å ta dem vi allerede har så langt som mulig i utdanningssystemet. Utenom dette, engasjerer vi oss mer og mer i generelle hjelpetiltak i Thakara, som er et meget tørt og fattig «semi-desert» område øst i Kenya. Et eksempel på et slikt tiltak er skolemåltidet for over fire hundre elever ved Thakara Primary School ute i bushen, forteller Irene.

– Agnes er vår sekretær i Kenya. Hun er en arbeidsom og utrolig dyktig dame, sier Irene. Her fra et besøk i Norge.

Friends International har etter hvert fått faste givere som muliggjør fortsatt hjelpearbeid.

– De faste giverne er enormt viktige for oss! Jeg har selv blitt pensjonist, og «Kenyakalenderen» jeg tidligere laget for å finansiere prosjektet, opplevde dessverre sviktende salg. Den ble i mange år solgt av skoleklasser og russ, men kakeleverandørene har tatt over dette markedet. Med korona ble det dessuten umulig med «på døra»-salg. Det er dermed blitt en utfordring å skaffe nok penger til å finansiere prosjektet. Men – undere kan skje, smiler hun og forteller at de har opplevd undere før.

– En gang tidligere har yrkesskolen vi startet, opplevd en krise. Vi var på scratch og hadde ikke penger igjen til driften. Jeg husker at jeg våknet om morgenen med en klump i magen, fordi jeg visste at jeg måtte si fra til våre hjelpere i Kenya at det var kroken på døra. Jeg tuslet ned trappa her klokka halv åtte på morgenen, og da ringte telefonen. I den andre enden hørte jeg en damestemme si: «Hei du, jeg klarte ikke å vente lenger! Nå skal du høre…» Og så fortalte hun at hennes avdøde sønn hadde etterlatt seg en stor malerisamling. Denne skulle selges av et galleri, og moren og broren hadde bestemt at pengene fra salget skulle gå til vår stiftelse. Det var bare helt fantastisk! Siden har en venninne av den samme damen gitt et lignende stort beløp som hjalp skolen over enda en kneik, og i 2016 kunne yrkesskolen stolt erklære seg selvunderholdt for første gang, avslutter Irene.

Et glimt fra skolemåltidet på Tharaka Primary School.  Mais og bønner blir kokt i store «bryggepanne»-kokere, og i storefri stiller barna opp med sine medbrakte plastboller for å få sin porsjon. Dette er i tørketider dagens eneste måltid for mange.

Få våre beste saker rett i innboksen med nyhetsbrev fra Demokraten!







Nyeste fra Dagsavisen.no: