Fredrikstad

Kolerakirkegårdene vi glemte

Inne blant en liten klynge trær ovenfor et jorde ligger nærmere 200 personer gravlagt.

Hjelpekirkegården ved Gamle Glemmen


– Koleraen kom i bølger, forteller historiker Trond Svandal ettertenksomt. Vi står på et jorde ovenfor Rolvsøyveien, hovedfartsåren mellom Fredrikstad og Sarpsborg. Bak oss ligger et travelt industriområde med bilforretninger, lekeland og McDonalds. Foran oss ser i lite skogholt i jordekanten.

Midt inne blant trærne står det eneste gjenværende minnet om en kirkegård som verden har glemt: Restene av et stort jernkors er det eneste som vitner om sykdommen som kom til landet i 1834, og som tok livet av 10 prosent av Fredrikstads befolkning.

Artikkelen fortsetter under bildet

Gamle Glemmen hjelpekirkegård


Dødelig nattluft

Verdens forståelse av sykdomsspredning var en annen på 1800-tallet, enn den er nå. Da koleraen spredde seg med høye dødstall verden over, trodde folk det var en sammenheng mellom vond lukt og smitte.

Pandemien hadde også den gangen opphav i Asia. Via handelsruter nådde den Europa på få dager. Etter ankomst til Norge spredde den seg fra kystbyene fra sør til nord, og tettstedene rundt Oslofjorden. De som ble rammet, kunne dø av voldsom oppkast og diaré i løpet av et døgn eller to.

Oppkast-riene foregår ofte med slik letthet at de fortsetter av seg selv, og med slik kraft at utstrømmingen når flere fot bortetter gulvet, som fra en fontene

—  Koleralasarett-lege Thomas Løberg (1819-82)

Bølgen i 1834 rammet Fredrikstad, Moss og Halden ekstra hardt. I 1848-49 traff koleraepidemien Bergen og 712 personer døde. Så, i 1853 kom den verste bølgen i Europa. Nærmere 10 000 mennesker døde i London, 4 742 mennesker døde i København og i Norge døde til sammen 2500 personer. Denne gangen var Christiania (Oslo) hardest rammet, med 1597 dødsfall.

– Det luktet ikke godt i Gamlebyen i Fredrikstad fra før, der de ennå hadde kloakkrenner i gatene. Men det går knapt å forestille seg hvordan det var under denne pandemien, reflekterer Svandal.

Men det var ikke bare folket som mente at smitten kom med vond lukt. Også ledende medisinere hadde ment at det var en sammenheng med såkalt nattluft, en smittebærende luft. Før slutten av det 19. århundre ble nattluft i mange vestlige kulturer ansett for å være farlig. Basert på «miasmateorien» mente folk at damp, kalt miasma (av gresk språk: forurensing), steg opp fra jorden og spredde sykdommer som kolera. Miasmer kunne spres både gjennom luften og fra jorden. Både fra områder med sumper og stillestående vann, men også i skitne, illeluktende og trange boforhold, eller i råtnende planter og kjøtt.


Artikkelen fortsetter under bildene

Hjelpekirkegården ved Gamle Glemmen
Gamle Glemmen hjelpekirkegård

Plassmangel på kirkegården

De som ble gravlagt på Gamle Glemmen hjelpekirkegård, døde ikke av koleraen som herjet i Fredrikstad og Moss i 1834. Likevel er den et symbol på den verste pandemien verden hadde sett siden svartedauden i 1349. I følge gravplassloven skal det i hver kommune til enhver tid være ledige graver for minst tre prosent av kommunens befolkning. Når en så stor andel av av befolkningen døde i løpet av noen måneder i 1834, hadde ikke kommunen plass nok til alle.

– Fordi folk døde raskt, hopet det seg opp. De hadde ikke plass på de ordinære kirkegårdene, så det ble opprettet hjelpekirkegårder. I dag er det ikke noen særlige spor igjen av dem. Bortsett fra restene av dette korset her på Gamle Glemmen.

– Var dette massegraver?

– Det oppsto et akutt behov for flere plasser å begrave folk. Nå har vi ikke tradisjon for massegraver i ordets rette forstand i Norge, altså der man legger mange personer i samme grav. Men dette er nok det nærmeste vi kommer massegraver i Norge i fredstid, sier Svandal.

– Hjelpekirkegården ble anlagt som et resultat av kolerapandemien i 1834, som en forberedelse til neste epidemi. På den tiden bodde det rundt 2000-2500 mennesker her, og det totale dødstallet var på drøyt 270 personer, forteller historikeren.

Artikkelen fortsetter under bildet

Hjelpekirkegården ved Gamle Glemmen

Det kom en kjerre til Fredrikshald

«Christiania, den 25. August. – Fra den 21. til den 23. ere i Fredrikstad 60 Personer angrebne, 22 døde og 24 helbredede av Cholera, saaledes at antallet i det ele nu udgjør 425 Angrebne, 168 Døde og 65 Helebredede», skriver Smaalenenes Amtstidende i 1834.

Avisa har fulgt utviklingen av sykdomsspredningen, og har blant annet fortalt om hvordan smitten kom til Fredrikshald (Halden) via en reisende fra Fredrikstad. Den 14. august melder de at det ifølge troverdige kilder er et kolera-utbrudd i Gøteborg, og på fredag den 22. august forteller de om en artillerist som på den 17. august kom med et lass til en av møllene ved Fredrikshald, der han skulle male korn. På veien skal mannen ha snakket om kolerasmitten som herjet, og forsøkt å få losji. Ettersom folket i byen kjente til mannen, og visste han var fra Fredrikstad, nektet de ham å overnatte.

Diaré inntrer vanligvis samtidig... rødt i alle nyanser, fra et svakt anstrøk av rødt til ren blodfarge, oftest har de da utseende som vingrums eller sjokolade. De har alltid en ytterst stinkende, nesten råtten lukt, og er ofte fulgt av smerter i underlivet, og blir lett ufrivillige

—  Koleralasarett-lege Thomas Løberg (1819-82)

Da mannen så hadde fått malt kornet sitt og reiste hjemover, kom han ikke lenger enn halvannen mil før han fikk kraftige anfall av krampetrekninger i magen. Folket fant det best å legge han på en kjerre og kjøre ham til hjemstedet i Fredrikstad, men mannen døde på kjerra underveis.

På grunn av byenes nærhet til hverandre, skriver avisa, «gaaer der næsten ikke nogen Dag forbi, uden at én eller flere marschere denne Vei, deels til Bøigderne, deels til Byerne, synes det ikke at være for meget fordret, at en for Smittens udredelse noget betryggende Sikkerhed havde været istandbragt ved dens Udbrud i Fredrikstad; thi i hvorvel man overhovedet misbilliger den lange Quarantine, der som lov er fastsat for de smittede Steder (...)».

– Når vi leser i de historiske avisene, er det mange likheter med det vi opplever i dag?

– Ja, det var i grunnen ganske likt. De menneskene som levde den gangen, var jo de mest moderne som hadde levd - i sin tid. De anså seg selv for å være langt framme i utviklingen av byer og samfunnsstrukturer, og medisinsk, selv om vi ser tilbake i dag og tenker at kunnskapen var begrenset. Mekanismene og virkemidlene de brukte mot pandemier, var imidlertid de samme som i dag, som isolasjon, karantene og reiserestriksjoner.

Artikkelen fortsetter under bildet

Gamle Glemmen hjelpekirkegård

Kolera i vannpumpa

Frykten for nattluften forsvant gradvis ettersom forståelsen av sykdommer økte. I en kronikk i Det Norske Medicinske Selskabs tidsskrift Michael skriver overlege i Folkehelseinstituttets ledelse og stab for smittevern, miljø og helse, Preben Aavitsland at det var i hovedsak to steile posisjoner med røtter tilbake til oldtiden som sto mot hverandre i debatten om koleraepidemiens årsak på midten av 1800-tallet. Miasmatikerne, som trodde på nattluften, og kontagionistene, som mente at et smittestoff ble overført mellom personer. Kontagionistene kunne imidlertid ikke forklare hvordan man kunne bli syk uten å ha vært nær en syk person.

Debatten i samtiden var intens, og forskerne jobbet på spreng med å finne årsaken. Etter hvert fant blant annet britiske leger ut at kolerautbrudd kunne forklares ved drikking av vann forurenset med kloakk fra husene til kolerapasienter; direkte kontakt med pasienten var ikke nødvendig. Funnet av kolerabakterien tilskrives den tyske legen og nobelprisvinneren Robert Heinrich Hermann Koch (1843–1910) i 1883, men bakterien ble faktisk oppdaget flere tiår tidligere, av den italienske legen Filippo Pacini i 1854.

Det var det samme året som den britiske legen og miasmeteorimotstanderen John Snow klarte å identifisere smittekilden til et utbrudd i Soho i England ved å kartlegge hvor de smittede bodde. Kilden var en offentlig vannpumpe i Broad Street i Soho. Han ble lenge motarbeidet av lokale myndigheter og vannverket, men etter at han tok prøver av vannet i pumpa og påviste partikler i vannet, ble håndtaket til pumpa fjernet.

Arbeidet til Snow med å spore smittekilden, sies å være opphavet til moderne epidemiologi.

Artikkelen fortsetter under bildet

Smaalenenes Amt. Amtskart fra 1825 i målestokk 1:200000. Håndtegnet av kartteiknar/oppmåler Gerhard Munthe

Kolera dreper fortsatt

Spanskesyken-forsker og pandemiekspert Svenn-Erik Mamelund sier at 0,6 prosent av Norges befolkning døde av Spanskesyken i 1918-1920. Det tilsvarer rundt 15 000 personer. Til sammenligning døde rundt 3000 personer i kolerapandemiene.

Erfaringene man gjorde seg på Østlandet i 1830-årene kom til nytte ved utbruddet i Bergen fra 1848. I en artikkel i Norsk Magazin for Lægevidenskaben 1. mars 1849 beskrev koleralasarett-legen Thomas Løberg (1819-82) hverdagen på lasarettet: «Oppkast-riene foregår ofte med slik letthet at de fortsetter av seg selv, og med slik kraft at utstrømmingen når flere fot bortetter gulvet, som fra en fontene.» «Diaré inntrer vanligvis samtidig ... rødt i alle nyanser, fra et svakt anstrøk av rødt til ren blodfarge, oftest har de da utseende som vingrums eller sjokolade. De har alltid en ytterst stinkende, nesten råtten lukt, og er ofte fulgt av smerter i underlivet, og blir lett ufrivillige.»

Kolera er, i motsetning til virusbaserte epidemier, ikke mulig å verken vaksinere mot, eller å få annen immunitet fra. Bakterien som forårsaker sykdommen, fortsetter derfor å kreve ofre, særlig i u-land. Hvert år smittes anslagsvis 2,9 millioner mennesker globalt og av disse dør 95 0000. I Dhaka i Bangladesh i India, forekommer det årlig 100 000 tilfeller, og om lag 4500 dødsfall.

Artikkelen fortsetter under bildet

Gamle Glemmen kolera-kirkegård Kolera-senger

Noen ting var bedre før

– Alle som forsker på pandemier, har advart mot at det helt sikkert ville komme nye pandemier, sa Svenn-Erik Mamelund til Dagsavisen Demokraten i fjor.

– Vi har bare ikke vært sikre på hvor alvorlige de ville bli. Vi har også lenge advart mot at det en dag ville komme en «sykdom X», som ville få enorme konsekvenser og som ville avdekke mangler i den internasjonale og nasjonale beredskapen.

– Har politikerne våre vært for dårlige på «doomsday prepping»?

– Vel, som Bernt Høie har forklart godt, vil det være vanskelig å forsvare mange intensivplasser til krisetider som i normaltider ikke blir brukt. Når det ikke er krisetider prioriteres kanskje heller eldreomsorg og oppussing av slitte skoler. Risiko består av to elementer, sannsynligheten for at en begivenhet skal skje og konsekvensene av den.

Det er nok mange som har ment at sannsynligheten for at vi skulle få en svært alvorlig pandemi var svært lav, sa forskeren.

Akkurat det var vi faktisk bedre på for 200 år siden.


Gamlebyen kirkegård


– Den gangen var ikke sykdommer og epidemier noe nytt. Det skjedde hele tiden, sier historiker Svandal, og legger til at utbruddet av kolera på Østlandet blant annet bidro til danne grunnlaget for opprettelsen av egne sunnhetskommisjoner (senere Helseråd, journ. anm) i byer og kommuner rundt om i landet.

Norge og verden opplevde stadige utbrudd av dødelige sykdommer som pest, kopper, lepra, dysenteri og polio, som alle krevde tusenvis av liv. At man i Fredrikstad og resten av landet forberedte seg for neste pandemi, var helt naturlig.

– Det ble anlagt ekstra kirkegårder sør for gamlebyen, en på Trara, en på Onsøy, og denne på Glemmen. Det kan være flere også, som jeg ikke vet om, sier Svandal.

Vi rusler over jordet og tilbake opp blant trærne der jernkorset står. Det er lett å se konturene av den en gang så velstelte gravlunden som lå her.

– Jeg var inne og tittet på historiske kart, og da mener jeg at jeg så en tydelig struktur i nord-enden av kirkegården her, sier Svandal og går opp mot den øverste grensen av området. Vi finner ikke spor av strukturen han så på kartet, men bak et tre gjør vi en annen oppdagelse; en gjenglemt gravsten, eller en sokkel, som har ligget her i mer enn 180 år.

– Visste du at den lå her?

– Nei. Men det er klart at sånne ting ligger rundt omkring her, sier Svandal. Den lille lunden langs Rolvsøyveien er for en stor del uutforsket og gjengrodd.

– Det er jo litt dumt at et stykke byhistorie bare blir glemt sånn. Men nå har vi i alle fall fått satt opp et skilt som viser hvor plassen er.

Se video av funnet nederst i saken!

Øverst: Gamle Glemmen hjelpekirkegård på flyfoto fra 1952. Nederst ser vi samme område fotografert i 2020.

---

Fakta om kolera

  • Infeksjonssykdom forårsaket av bakterien Vibrio cholerae
  • Bakterien ble oppdaget av Filippo Pacini i 1854 og gjenoppdaget av Robert Koch i 1883
  • Kolera rammer mage- og tarmsystemet, fører til diaré og uttørring
  • I løpet av et døgn kan den voldsomme diaréen tappe kroppen for 10-15 liter væske. Uten behandling har sykdommen høy dødelighet
  • Det er mulig å være smittebærer uten selv å bli syk. Slike smittebærere har kunnet spre kolera over lange avstander. Medisinsk behandling av kolera består først og fremst i rehydrering (væskebehandling) for å kompensere for væsketapet. Pasientens salt- og sukkertap må også erstattes
  • Kolera er beskrevet i tekster helt tilbake til 1600-tallet. Den første kjente koleraepidemien kom til Europa i 1817 og herjet frem til 1823. Den kom imidlertid aldri til Norge

Kilder: Wikipedia, Store Norske Leksikon

---

Kolera-utbrudd i Norge

  • 1832: Koleraepidemien i Drammen 1832 var første større utbrudd av kolera i Norge. 23 personer døde
  • 1833: Koleraepidemi i Christiania, det første utbruddet i hovedstaden. Minst 800 døde
  • 1833: Koleraepidemi i Moss. Kom trolig med fartøy fra Drammen. 46 døde
  • 1834: Koleraepidemi i Moss. Kom trolig fra Fredrikstad via Horten. Over 200 døde.
  • 1848: Koleraepidemi i Bergen, det første kjente utbruddet i byen. 619 døde i perioden desember 1848 til april 1849.
  • 1849: Koleraepidemi i Tysnes, se Kolerakyrkjegarden på Dukaneset.
  • 1850: Koleraepidemi i Christiania. 87 døde.
  • 1853: Koleraepidemi i Christiania. 1421 døde i perioden juni til november 1853, hvilket tilsvarer omkring 4 % av befolkninga.
  • 1853: Koleraepidemi i Moss. 39 døde mellom august og desember 1853. Kan ha kommet fra Christiania, men kan også ha vært separat

Kilder: Lokalhistoriewiki.no og historiker Trond Svandal

---