Forfatter Edvard Hoem opplever gode tider

Han har virkelig truffet blink med sin omfangsrike slektskrønike, og slipper nå bind fire: «Liv andre har levd». Bøkene har et opplag på 265.000 eksemplarer.

Men det var ikke tanken på å forstå seg selv som drev Hoem til skrivebordet.

– Nei, det var fortellingene, sier forfatteren. Han legger til:

– Min egen familie spredte seg i tre-fire land i bestefars og oldefars tid. Mange andre har det på tilsvarende måte. Når du treffer så mange mennesker hjemme tror jeg grunnen er at romanpersonene fascinerer, og at språket gir dem liv.

Han filosoferer videre rundt det faktum at han har skapt en så populær litterær farsott: – Jeg lærte meg å lese under ei parafinlampe, og her sitter jeg og sender epost til hele verden. Det er klart at så store endringer på kort tid får oss til å spørre oss hvordan det hele en gang tok til.

Han har også villet vise at våre forfedre er av samme slaget som oss selv.

– Vi er ikke enkeltindivider som svever fritt rundt i rommet, vi er mennesker av kjøtt og blod. Og når vi leser om andres smerte og glede, lindrer det vår egen smerte og styrker vår egen glede. Å lese gode fortellinger utløser en forsoningsprosess som er viktig når årene reiser av gårde med oss.

Skriver inn seg selv

I sitt nyeste litterære utspill har han skrevet seg nær vår egen tid, og vi får historien om lille Edvard Hoems ankomst til verden. Noe som ikke berørte forfatteren nevneverdig, kan han fortelle:

– Nei, det gjorde ikke spesielt inntrykk. Merkelig nok, det var noe jeg lenge hadde visst ville komme. Profesjonalitet skaper avstand, og lille Edvard er bare en blant mange i denne krøniken.

Siden han har gravd i egen slektshistorie er det naturlig å spørre om familien er støttende til prosjektet. Og Hoem kan fortelle at det i familien finnes folk som både er vilt oppglødde over bøkene – mens andre kanskje er mer avventende.

– Men jeg skriver ikke «virkelighetslitteratur» for å avsløre eller lufte ut. Jeg skriver ut fra Strindbergs sitat om at det «er synd om människan». Og kanskje enda mer for å vise fram at mennesker evner å mestre livet – selv når motgangen er stor, og at gleden over å bygge noe nytt gir livet mening.

– Jeg er først og fremst forfatter og ser og behandler alt med romanforfatterens blikk. Jeg ville kanskje ikke fått det like godt til om det ikke var min egen familie, men prinsipielt kunne jeg like gjerne ha skrevet om en annen familie på samme måte, understreker forfatteren.

Øker forståelsen

Når det er sagt: Forsker man så mye i egen slektshistorie så øker også forståelsen av hva du kommer fra, medgir forfatteren. Han utdyper:

– Kanskje ser jeg også tydeligere hvem jeg selv er. Men utgangspunktet var dette stoffet som på en måte forlangte å bli fortalt. Fortellingen om både slåttekaren og om de som dro til Amerika har jeg hatt med meg siden barndommen.

Forfatteren forteller videre om en reise sommeren 1990: Da dro han til USA og møtte den forsvunne familien – som nå var blitt mer enn 100 personer.

Brev fra slåttekar Nesje datert 1900–1912 ble ytterligere dører inn i stoffet. Da Bjørnson-biografien sto ferdig i 2012 kunne Hoem virkelig dedikere seg til slektskrøniken. Det har vært et stort og arbeidskrevende arbeid, men det har også vært svært givende, understreker forfatteren.

– Det er få ting som gleder en forfatter mer enn at leseren tar imot det han har på hjertet, sier Hoem avslutningsvis om mottakelsen av romanene–som nærmest er blitt folkelesning.