Borregaard hylles i «opera» om det norske industrieventyret

– Det er artig og spennende at noen som står utenfor bedriften og ser inn, blir fascinert og ønsker å lage en slik forestilling, sier Borregaard-direktør.

– Folk hadde det ikke bra i Norge på den tida, det var rett og slett fattigdom. Men så kom disse industribedriftene, og det begynte å myldre penger. Det røsket folk vekk fra landsbygda, fikk de inn til tettstedene og byene, og forbedret livskvaliteten på veldig mange måter, sier tekstforfatter Øivind Hånes.

Sammen med komponist Karsten Brustad har han skrevet konsertforestillingen «Borregaard – sanger fra et industrieventyr», som tar for seg hvordan de store treforedlingsindustribedriftene langs norske vassdrag gjorde sitt inntog mot slutten av 1800-tallet.

– Vi treffes to-tre ganger i året, og under ett av disse møtene begynte vi å snakke om hva slags steder vi vokste opp på. Han her i Sarpsborg og jeg i Nedre Eiker, med alle disse cellulosefabrikkene. Fram til 1970 var det 10–11 fabrikker bare mellom Drammen og Hokksund, forteller Hånes om hvordan ideen ble unnfanget.

– Jeg hadde sommerjobber ved Borregaard i ungdommen, og det var veldig nyttig for meg å lære og kjenne miljøet i bedriften og den stoltheten mange hadde over arbeidet sitt. Hvis du jobbet skift, kom du tilbake i friuka for å snakke med kolleger, utdyper Brustad.

Muskler og visjoner

Det var den østerrikske kjemikeren Karl Kellner og den britiske industriherren Edward Partington som sammen fikk fart på celluloseproduksjonen ved Sarpsfossen. I 1889 kjøpte de opp Borregaard, som den gang hovedsakelig var et gårdsbruk, og bare tre år senere var fabrikken i drift.

Kun kort tid etter sto bedriften for en tredjedel av Norges produksjon av cellulose, og på starten av 1900-tallet ble Borregaard landets største industriarbeidsplass. Fra 1918 fikk den norske eiere, noe den har hatt siden.

– Det føltes naturlig å ta utgangspunkt i Borregaard, fordi det er en bedrift som har klart å følge utviklingen, tilpasset seg den moderne verden og bestått, sier Brustad.

LES OGSÅ: Slik preges gatebildet av Borregaard-navn (DA+)

Men selv om det er Sarpsborg-bedriften som har hovedrollen, dykker forestillingen også dypere i industrimaterien.

– Veldig mange steder i Norge er lokalsamfunnet tuftet på naturkreftene, først og fremst vannkraften, og som i nøden rundt slutten av 1800-tallet opplevde en boom da man begynte å legge storindustrien langs elvene der kraften var å hente, sier Brustad, før tekstforfatter Hånes skyter inn:

– Vi tenkte også på hvilket slit dette var, hvor mye muskulatur som var involvert. De hadde ikke motorsager, så faren min som var tømmerhogger brukte såkalt tigersvans, en tomannssag. Det skulle kvistes, og hester skulle dra tømmeret ned til elva der vannet overtok med sin tyngdekraft, før det skulle dras inn og prosesseres med teknologi. Du trengte muskler og naturkraft, men også ideer og visjoner.

OPPRINNELSEN: Borregaard slik det fremsto rundt 1900.
Foto: Borregaard

OPPRINNELSEN: Borregaard slik det fremsto rundt 1900. FOTO: Borreggard

– Ytringsfrihetsrevolusjon

De to mener man ikke kan underslå betydningen treforedlingsindustrien har hatt for å forme dagens norske samfunn, selv om det ofte først og fremst er oljen som trekkes fram i denne sammenhengen.

– Dette eventyret har klart å løfte det norske folk ut av fattigdom, rett og slett. Velstands-Norge ble bygget på denne industrien, og uten at vi sier det eksplisitt, ligger det under at det er viktig å ta vare på det vi har oppnådd tuftet på denne industrirevolusjonen, sier Brustad.

– Det er tre store hendelser som har hatt mye å si for ytringsfriheten og tilgang på informasjon til folkemassene. Den første var oppfinnelsen av boktrykkerkunsten og den siste er den digitale revolusjonen, men mellom der har man den industrielle masseproduksjonen av papir som førte til at aviser og tidsskrifter ble mye billigere og lettere tilgjengelig. En boom av aviser oppsto i kjølvannet av dette, fortsetter han.

Det siste halvannet året har de jobbet med å stable prosjektet på beina, både økonomisk og innholdsmessig.

– Det er ikke helt en opera med full scenografi og alt dette, for det ble for dyrt. Men det er det nærmeste vi kommer en opera uten at det virkelig er det, sier Hånes.

SKAPERNE: Tekstforfatter Øivind Hånes (t.v.) og komponist Karsten Brustad er hjernene bak konsertforestillingen.
Foto: Hermund L. Kjernli

SKAPERNE: Tekstforfatter Øivind Hånes (t.v.) og komponist Karsten Brustad er hjernene bak konsertforestillingen. FOTO: Hermund L. Kjernli

Lokalt i alle ledd

Bakteppet for forestillingen er signert den visuelle kunstneren Klaus Jaeger, som står for både lys- og videoproduksjon. Det Norske Blåseensemble – med base i Halden – stiller med 24 av sine musikere, mens Opera Østfold har bistått med å lande de fire solistene som skal fremføre tekstene.

Også på dirigentsiden er lokale krefter representert, da internasjonalt anerkjente Ingar Bergby fra Sarpsborg skal svinge taktstokken.

– Det er moro for oss at det klaffet å få ham hjem igjen til dette, sier Brustad.

Borregaard har også selv vært en viktig bidragsyter til at nå blir realisert, og får urpremiere på Sarpsborg scene fredag 26. oktober.

– Det er viktig å ha denne støtten fra bedriften vi «tukler» med. Uten at vi har informert om alle aspektene vi tar fram, har det vært en utelukkende positiv holdning fra Borregaard, sier Brustad.

– Jeg syns de har lagt lista på et høyt kvalitetsnivå, og da er det også lettere å gi tilslutning. Men initiativet, innholdet og æren for dette må ligge på dem som står bak, smiler direktør for organisasjon og samfunnskontakt Dag Arthur Aasbø i Borregaard.

Les også: Østfold var optimismens fylke

– Framtidsrettet

Nå er han og de andre ansatte ved den tradisjonsrike bedriften spent på å se resultatet, samtidig som de håper det ikke bare blir et tilbakeblikk.

– Det er artig og spennende at noen som står utenfor bedriften og ser inn i den og vår historie, blir fascinert og ønsker å lage en slik forestilling. Så er det også ålreit at det blir lagt til et jubileumsår, og som en markering av at det er 100 år siden Borregaard ble et norskeid selskap, slik vi fortsatt er selv om noe av virksomheten vår nå foregår i utlandet.

– Vi er absolutt stolte av vår historie, men er opptatt av at vi ikke blir et musealt eller historisk uttrykk. Først og fremst er vi en framtidsrettet virksomhet, sier Aasbø.

Og nettopp den ånden har herrene bak forestillingen forsøkt å ivareta etter beste evne.

– I sluttscenen peker vi framover på det Borregaard er i dag, den kompetansen de har bygd opp gjennom 130 år – som gjør at de fortsatt eksisterer – og hva de kan bruke den til i åra som kommer, avslutter Øivind Hånes.