Jul i et hus fullt av skjebner

Det knitrer i snø under joggesko, og døra slipper fra seg et jamrende skrik idet tunge skritt tramper av seg de hvite snøsålene på dørmatta i gangen. Briller dugger, frostrøyken står fra munnen når det ropes «hallo» over terskelen.

Her blir alle sett og møtt med hjertevarme. Til tross for at alle som vil, også er helt anonyme. I dette huset er det skjebner som kommer og går. Noen har tilknytning til Åpent Hus i en kort periode, andre et helt liv. Mannen som nettopp har kommet inn bærer på en kurv med ved, som kubbe for kubbe bidrar til å gjøre stuene i det lille, hvite huset like varme som hjertene til ildsjelene holder huset i drift.

– Det kommer folk her hele dagen, sier Iren Almvik Meyer, datter av selve ikonet på medmenneskelighet og omsorg i Plankebyen, Egil Carlsen. Den livslange og iboende troen på at det finnes noe godt i alle mennesker, har hun arvet sammen med livsverket hans: Et åpent hus der alle er velkommen. Et sted å få hjelp. Et sted å få mat, klær, varme og kjærlighet. Uavhengig av tro, bakgrunn og etnisitet.

Det er en onsdag ettermiddag like før jul. Ute har et uvanlig tjukt teppe med snø har lagt seg over byen, og gradestokken har lirket seg ned mot tretten minusgrader. Den glitrende julestemningen er fin å se på, men kulda og mengdene med snø byr på utfordringer for mange: De som har lite å rutte med, de som har dårlige levekår, de som kanskje ikke har et hjem engang. For dem blir nettene svarte og kalde.

Da varmer det ekstra godt å kunne komme inn foran vedovnen i Steffens vei 1 i noen timer. Få varmen i seg. Kaffe i koppen. Mat i kroppen.

[ Den svarteste natta ]

Et livsløp

Da Demokraten sist snakket med Irén om Åpent Hus, fortalte Iren at det hele begynte med at faren hennes tett på livet fikk oppleve hvor mange som hadde vonde dager og ikke noe sted å gå til, og startet opp hjelpevirksomhet på Frelsesarmeen hver lørdag i 1980.

Engasjementet hans vokste, og skulle etter hvert oppta store deler av tiden hans.

– Vinteren 1987 var beinkald, og pappa spurte ordføreren i Fredrikstad om de hadde et kommunalt hus som han kunne få låne – slik at bostedsløse og misbrukere fikk en matbit og tak over hodet i noen timer. På kvelden kom daværende ordfører Rolf Gjermundsen hjem til oss og sa; «Du får huset du har bedt om Egil» – dermed var samfunnsinstitusjonen Åpent Hus etablert. Vi ble veldig glade, for uten et åpent og varmt husrom den vinteren tror jeg mange hadde frosset i hjel, fortalte hun.

Huset de fikk, lå i Nygata i Fredrikstad. På et tidspunkt disponerte de to hus, hvor de lånte ut husrom i ett av dem hvis de opplevde at noen var i desperat behov for et sted å være.

[ Da faren døde, tok Irén over ansvaret for Åpent Hus ]

En av dem, var musiker John Rambjør. Han har aldri drevet med alkohol eller annet, men etter å ha opplevd vanskelige tider på hjemmebane, valgte han å flytte til Fredrikstad.

– Det begynte med at en venn av meg ble frelst her 1987. Jeg bestemte meg for å besøke han noen år senere, og ble tatt varmt imot, forteller han.

Iren husker at han kom, og at det tok en del år før han fikk livet sitt tilbake på spor. Han bodde hos Åpent hus i en lengre periode etter skilsmissen i 1997, til han fikk stablet økonomien sin på plass. I den perioden fungerte han som vaktmester, og han kjørte lastebillass med hjelpemidler til Albania.

– Jeg tror vi kjørte til sammen 60 lass, og John var med på femten av dem, sier Iren.

– Ja … jeg husker det som en spesiell tid. Det er særlig én opplevelse som jeg husker godt. Vi hadde vært nede og møtt folk fra en landsby, folk som var fratatt alt de eide og hadde i krigen. De var helt tomme i blikket, de svarte øynene glemmer jeg aldri, minnes han.

De fikk levert hjelpen som de skulle, og returnerte hjem. Neste tur, var John også med. Det han opplevde da, var overraskende – og opplevdes nesten som et mirakel.

– Det var de samme menneskene, men man skulle ikke tro det. De så helt annerledes ut. Den lille hjelpen vi kunne bidra med, hadde brakt dem liv, og der øynene før bare var svarte hull, var det nå håp og glede. Det var fantastisk å oppleve.

– Hadde det ikke vært for Åpent Hus, vet jeg ikke hvordan livet mitt hadde vært i dag.

—  John Rambjør

I 2004 flyttet Egil Carlsen sitt åpne hus fra Nygata og til Steffens vei 1 rett ved Glemmen kirke. Det kristne bakteppet for virksomheten i Åpent Hus, har aldri påvirket hvem som er velkommen inn.

– Her er alle velkommen. Her møter man varme og forståelse, uansett hvem man er. Vi har alle en historie, sier Rambjør, som til tross for en nykter livsførsel har førstehånds erfaring med misbruk.

– I barndommen var det alkohol i hjemmet, så det er bakgrunnen min. Det har gitt meg en lærdom for å forstå andre. Alt det vonde er snudd til noe godt, kan du si. På Åpent Hus er tanken at vi ikke har noe med folks bakgrunn å gjøre, vi må møte dem der de er.

– Hadde det ikke vært for Åpent Hus, vet jeg ikke hvordan livet mitt hadde vært i dag.

[ Åpner hjemmet for ukrainske flyktninger på julaften ]

Nå er John og Hansine, som er hans nye kone, faste musikere på huset, og det tar ikke lang tid før toner fra gitar og trekkspill livner opp de julepyntede stuene med glede. John spiller gitar, og Erik Sæther trakterer trekkspillet.

Fra kjøkkenet klappes det lystig med i takten, og flere og flere stemmer i, også fra dem som ikke er helt stødige i norsk ennå.

– Jeg har det veldig fint her, sier en ung dame, opprinnelig fra Den Demokratiske Republikken Kongo. Da hun var 27 år gammel kom hun til Norge i 2005, først til Finnmark der hun bodde i noen år, deretter til Fredrikstad.

– Her får man mat og klær, hjelp med alle mulige ting. Og man får snakke. Jeg kommer hit for å snakke norsk, og fordi menneskene er så gode her, forteller hun.

– Du bodde i Finnmark i flere år, men det er ikke spor av nordnorsk dialekt når du prater?

– Nei, haha! Den dialekten var vanskelig, jeg synes det er mye lettere å snakke sånn som dere snakker her, sier hun og ler en romslig latter.

Rømte fra Bastø

Ved et bord sitter Arvid Rasmussen. At han har blitt godt voksen, er intet mindre enn et mirakel i seg selv. Hans livshistorie rommer en vanskelig barndom, en turbulent ungdomstid med omfattende misbruk og som ung voksen en lang liste med større og mindre forbrytelser.

– Det verste var da jeg rømte fra Bastø, det skulle aldri i verden ha gått bra. I båt, alene, uten bunnpropp – midt i desember. Det var iskaldt, jeg skulle ha dævva. Men jeg fant den ene bøyen, det er helt utrolig. Så jeg fikk lagt båten der, også svømte jeg de siste hundre meterne til Horten, forteller Arvid, og ler. Det vil alltid være noe i stemmen hans som vitner om fortidens misbruk, ord som uttales litt sløvt, setninger som ikke alltid har en begynnelse eller slutt.

Men øynene er klare, kvikke og skarpe. Den illustrerende gestikuleringen når han forteller om den halsbrekkende flukten vitner om et bedre livsgrunnlag inn mot alderdommen.

Nå skal historien om livet hans utgis i bokform. Han har nettopp levert manuset hos sin sponsor, Johan H. Andresen – kanskje mest kjent i Fredrikstad for å ha støttet oppstarten av FFKs Gatelag i 2011, som det første i Norge.

Erik Sæther og kona Bjørg Magnussen Sæther har kommet til Åpent Hus som hjelpere i nærmere ti år. Iren forteller at andre kristne grupper gjerne ber dem om å komme.

– Vi har det litt artig vi, se. Lager litt liv og gjør som vi vil. Det er mange som har spurt hvilken menighet vi tilhører, om vi er pinsemenighet eller hva, men vi er ingen av delene. Vi ligner vel kanskje mest på dem, i måten vi praktiserer på. Men vi er oss selv og koser oss med det, forteller hun.

Bjørg sier at hun ikke kan skryte nok av Åpent Hus.

– Det er et veldig fint tilbud, vi brenner for de som går her, sier hun.

I Steffens vei finner tidsgiverne og de besøkende fellesskap, samhold og forståelse.

– De hadde funnet seg hvert sitt stearinlys som de varmet hendene over.

—  Iren Almvik Meyer

[ (+) Fra akevitt til musikalsk hyllest av Driteren: – Et skrikende behov for en skikkelig ny julehit ]

La skjebnene komme inn

Hele dagen kommer og går det folk, hver og en med sin unike livshistorie. Fordrevne kristne fra Iran. Muslimske innvandrere. Romfolk. Narkomane. Husløse. Alkoholikere, tørrlagte eller bløtlagte. Unge, gamle, ensomme eller ikke. De håpløse og de håpefulle.

De usynlige i samfunnet, dem du går forbi uten å ense.

Her blir de sett.

Den stadig aktive, moderlig overvåkende Iren hilser på hver og en av dem som om de var familie. Hun er en sånn person du har kjent hele livet, rett etter dere har sagt «hallo».

Det har blitt lille julaften og Iren sier det var deilig å våkne uten ribbelukt i huset. I to dager har de servert hundrevis av juletallerkener til alle som vil ha.

– Vi steker fra klokka sju, vet du, sier hun, og skynder seg å si at det er mannen som står for ribba.

– Vi må steke den hjemme, for kjøkkenet her er for lite. Så når ribba er ferdig, kommer han ned hit med den.

Da hun kom til huset denne morgenen, satt det to frosne personer ved hagemøblene utenfor.

– De hadde funnet seg hvert sitt stearinlys som de varmet hendene over. De fikk noen ekstra jakker. Det er helt forferdelig, at det er mennesker som ikke har et sted å bo. Så kaldt som det er nå!, sier hun.

I andre etasje av huset ligger et reservelager med klær. Ingen skal gå fra Åpent hus og mangle verken vått eller tørt.

Det livslange engasjementet for de svake i samfunnet bunner i den kristne troen. Men det er menneskesynet som skinner aller sterkest gjennom i hennes daglige virke. Omsorgen hun gir dem som gir av tiden sin og dem som trenger den, er den samme.

I dag er det grøt på menyen. Og i hver grøtskål er det en mandel i alle slik at alle får marsipangris.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen