Avdekket et glemt kapittel i norsk veteranhistorie

De ble de glemte soldatene, overlatt til seg selv.

«De var pionérer for FNs fredsbevarende styrker og ble sendt på livsfarlige oppdrag. Da de kom hjem til Norge ble de bedt om å ikke fortelle noe om hva de hadde opplevd».

Slik presenteres dokumentarfilmen på filmens egen nettside. Søndag ble den vist på Fredrikstad kino, prisnominert under festivalen Nordic Docs i produsentens og regissørens hjemby.

Journalist, forfatter og filmskaper Erik Martiniussen fra Fredrikstad skrev først en lengre reportasje for Morgenbladet om Kongo-veteranene i 2016. Og forsto at fortellingen fortjente et større publikum.

– En motivasjon var å fortelle et viktig kapittel i norsk historie, som ikke allerede var fortalt. Den andre var et håp om at filmen kan føre til en slags oppreisning og at Forsvaret gjør noe for disse veteranene i etterkant, forteller Martiniussen til Dagsavisen Demokraten.

[ Skreddersyr gratis julekalender til barnefamilier ]

– Likte ikke å snakke om det

I oppveksten var det ingen direkte hemmelighet i familien hans at Martiniussens onkel i Bergen hadde bidratt i de fredsbevarende FN-styrkene på 1960-tallet. Likevel opplevde han i voksen alder at det hvilte en mystikk og usnakket smerte over onkelens soldatbakgrunn.

I Kongo tjenestegjorde rundt 1.200 nordmenn som piloter og annet nøkkelpersonell innen logistikk, som mekanikere og annet teknisk personell. Bare utstyrt med hvert sitt håndvåpen, var de ofte omringet av opprørere mens de jobbet.

– Kongo er et enormt land og de norske soldatene var spredt rundt. De var ikke organisert eller sammen på noe vis, men veldig alene. Andre var ute på rekognosering med helikopter ved ubeskyttede flyplasser, og var blitt sendt ut i dette nærmest rett fra førstegangstjenesten, forteller filmskaperen.

Det er disse veteranene som har skapt filmen.

—  Erik Martiniussen, produsent og regissør

Han kjente på behovet for å vite mer. Informasjonen han trengte måtte graves fram. Bøker fantes ikke. Forsvaret hadde lite å bidra med. Det tok Martiniussen flere år å lage dokumentarfilmen.

– Onkelen min hadde det ikke lett i Kongo eller etterpå, og likte ikke å snakke om det. Jeg ble veldig nysgjerrig på norske soldaters rolle i dette FN-oppdraget, da jeg ble voksen selv. På min søken dukket det opp dramatiske, ukjente historier om gisselhold, fangenskap og vold, som var helt glemt. Dette kunne jeg ikke lese om noe sted. Jeg var i kontakt med 30-40 av veteranene, som blant annet kunne fortelle at ingen av dem var blitt debriefet da de kom hjem. Mange av dem fikk beskjed om ikke å si noe og mange har slitt i ettertid, forteller Martiniussen.

[ Ingrid måtte kjøre to timer alene med sitt døde barn i magen ]

Flere åpner opp

Dokumentarfilmen «Kongoveteranene» har vært Skandinavia rundt på festivalturné og mottatt priser, og sørget for utsolgt kinosal på premieren i Oslo i september, når den søndag er satt på konkurranseprogrammet til den voksende dokumentarfilmfestivalen Nordic Docs.

– Det henger høyt og blir lagt merke til. Det har også vært veldig gøy å få vist fram filmen i andre land, synes Martiniussen.

Han er veldig stolt over å ha fått jobbe med og belyse en viktig del av norsk veteranhistorie. Men mest av alt ønsker han å berømme de gjenlevende Kongo-veteranene, som har åpnet sine gamle sår og børstet støv av vonde minner.

– All ære til dem som har fortalt sine historier. Det er disse veteranene som har skapt filmen. De bidrar til å belyse et viktig kapittel i norsk etterkrigshistorie og gjør det til en del av vårt kollektive minne om hva vi som nasjon har vært med på. Ellers ville disse historiefortellingene forsvunnet med dem i grava, påpeker Martiniussen.

[ Ikke aktuelt med sammenhengende dobbeltspor til Halden ]

Han tror og håper at det også har vært viktig for veteranene selv.

– De aller fleste Kongo-veteranene har til nå gått gjennom livet ved å få barn, jobbe og skyve de sterke og vonde opplevelsene fra Kongo til side. Så er de blitt pensjonister, og traumene dukker opp igjen. Det viser seg at ikke alle har klart å legge dette bak seg, det er bare blitt utsatt, poengterer han, og tenker blant andre på sin egen onkel.

– Tidligere svarte han bare kort om egne opplevelser i Kongo, jeg fikk bare små drypp. Da jeg sist besøkte ham i Bergen pratet vi i 45 minutter om samme tema. Filmen har gitt oss veldig gode samtaler. Det synes jeg er en veldig hyggelig side ved denne triste historien, at onkelen min fortsatt lever og har fått se filmen. Han har åpnet seg mye mer og jeg tror dette har vært en positiv erfaring for ham. Det å oppdage at flere har hatt det på samme måten, og føle at man er mindre alene om de vonde opplevelsene, tror jeg har hjulpet ham og andre veteraner til å bearbeide opplevelsene. Det hører jeg også fra flere av familiene til andre Kongo-veteraner som jeg har intervjuet, at filmen har bidratt til at det har blitt lettere å snakke om det, forteller regissøren.

[ – Jeg var klar for hat og dritt ]

Mener soldatene ble sviktet

Martiniussen er til daglig ansatt som journalist i Teknisk Ukeblad, og har for det meste bakgrunn fra skrivende featurejournalistikk, som dokumentarfilmen startet med. Han har også skrevet faglitterære bøker.

Av utdanning er han statsviter med fordypning i oljepolitikk, organisasjonsteori og amerikansk sikkerhetspolitikk. Han har også studert film og dramaturgi ved Norsk Filmskole og ved Høgskulen i Volda.

Nå er han også filmskaper – og det med kanskje sitt viktigste prosjekt til nå.

– Jeg mener vi har sviktet dem som på norske vegne var ute og gjorde en jobb for FN. De fikk verken debrief eller ble vurdert for fortjenstmedaljer eller anerkjennelse da de kom hjem. Det er skammelig, mener Martiniussen.

[ Fredrikstad idrettsråd bekymret over kuttforslag: – Vil bidra til å øke forskjellene ]

Han ser likheter med andre norske veterangrupper.

– Ja, jeg har møtt mange Libanon-veteraner fra 70-tallet, som sier at lite hadde endret seg fra Kongo-veteranene kom hjem og til de selv kom hjem. Kosovo-veteraner fra 90-tallet har det jo også kommet fram at har hatt det vanskelig. Og krigsseilerne og Kongo-veteranene har noen fellestrekk i den utakknemligheten de ble møtt med og forventningen om at de skulle klare seg selv, tenker jeg.

Han avslutter:

– Mitt inntrykk er at Forsvaret i dag er blitt langt flinkere enn de var, men de burde også gå gjennom arkivene og vurdere disse gamle sakene. Mange Kongo-veteraner utviste stort mot, under særdeles vanskelige arbeidsforhold, og skulle vært vurdert for fortjenstmedaljer.

[ – Jeg har nesten ingen venninner igjen. Alle er døde ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen