På skattejakt for historiebøkene

Utforskertrangen blir for sterk til å gi opp, når Tor Olafsen med metalldetektor og øreklokker beveger seg på grunn befolket i hauger av år.

Det er ikke gull alt som piper, vet Olafsen, og det er heller ikke mange spikere som glitrer. Tålmodig søker han videre etter gjenstander av arkeologisk interesse. Han drives av at han én dag kanskje kan få være med på å skrive historie.

– Det startet vel med barndomsdrømmen om å gå på skattejakt og finne en skatt, forteller Olafsen, mens han tar seg tid til en liten pause for å fortelle Dagsavisen Demokraten om hobbyen sin.

Vi står på et jorde i Onsøy, hvor han og en kamerat med samme interesse har fått tillatelse fra bonden til å sveipe over pløyd mark. En slik tillatelse er ett av mange kriterier og regler disse skattejegerne må forholde seg til. Og indrejustisen i miljøet er sterk.

For ved funn av kulturminner, altså gjenstander fra før 1537 og mynter fra før 1650, skal man kjenne til gjeldende lover og regler blant annet for hvordan disse skal behandles samt prosedyren for innlevering av slike funn til rette myndighet.

---

Noen retningslinjer

• Bruk ikke metallsøker på fredet grunn. Sett deg inn i bestemmelsene i Lov om kulturminner.

• Meld fra om funn av mulig arkeologisk interesse til fylkesarkeolog. Husk innleveringsplikten på før-reformatoriske gjenstander (dvs. eldre enn 1537), samt på mynter eldre enn 1650.

• Bruk ikke metallsøker uten grunneiers tillatelse. Man bør også ha tillatelse og samarbeid med eventuelle leietakere, ikke bare grunneier. Grunneier skal føres opp på funnskjemaet, men det er leietaker som kan si om en kan søke på jordene ut ifra driftshensyn og vekst.

• Vær ytterst forsiktig dersom du kommer over militære eksplosiver som granater og liknende. Rør dem ikke! Sprengkraften er normalt i behold, selv etter mange år i jorda, og følsomheten kan være meget stor! Merk deg stedet, og meld straks fra om funnet til nærmeste politimyndighet.

• Vær nøye med fylling av hull etter graving. Det bør ikke vises i et område når du har vært der.

• Spre ikke søppel i naturen. Kast oppgravd skrap i nærmeste avfallsdunk.

• Når du er ute med metallsøkeren er du en ambassadør for alle andre med samme hobby. Vær behjelpelig dersom noen trenger din assistanse, vis omtanke og gå varsomt fram.

Kilde: Norges Metallsøkerforbund

---

«Dette er viktig å følge opp for at kulturminner og historie ikke skal gå tapt og fordi vi gjerne vil at metallsøking skal kunne fortsette å være en legitim hobby», skriver Norges Metallsøkerforening, som teller 824 medlemmer, i sitt infoskriv til nybegynnere.

– Man skal blant annet ikke vaske eller børste innleveringspliktige gjenstander, og man skal registrere GPS-koordinatene for funnstedet. Man har ansvar for å tilegne seg mye kunnskap, det er ikke nok bare å si i etterkant at «jeg visste ikke», forteller Olafsen.

[ Over 2.000 gjenstander til Kulturhistorisk museum i 2020 ]

Utstyret er viktig

Foruten guttedrømmen om skattejakt, er han hjulpet inn i hobbyen av sin interesse for arkeologi og lokalhistorie. Spesielt vikingtiden vekker nysgjerrigheten.

– Hvor var de, og hvor flinke var de til å lage ting, som både smykker og praktiske redskaper? Funn gir jo svar på sånt, påpeker Olafsen.

Det er nærmere fire år siden den godt voksne ingeniøren begynte med metallsøk.

– Jeg jobber på kontor, så dette er en fin måte å komme seg litt ut på, synes han.

Olafsen har rukket å bli både overrasket og begeistret – han har gjort funn som får det til å krible – selv om han vet at den svært tid- og kunnskapskrevende skattejakten gir svært lite tilbake i form av verdifulle og sensasjonelle oppdagelser.

– Det blir mye spiker og annet rusk. Når du finner spiker nummer tusen, er det lett å gå litt lei, innrømmer han.

Derfor er også utstyret viktig. Og noen ganger er det faktisk størrelsen det kommer an på.

– Koilen, som er endestykket på metalldetektoren, finnes i mange størrelser. Selv har jeg tre forskjellige. De er både ovale og runde. Fordelen med en stor koil, er at du kan søke raskere over et større område. Hvert sveip dekker mer areal. Derimot er en liten koil mer detaljert, og kan skille ut hva som er jern, som vi ikke er interessert i.

– Men da kan du også gå glipp av noe spennende?

– Ja, det kan for eksempel gjøre at vi overser en gammel jernøks. Men den risikoen slår jeg meg greit til ro med – det er så vanlig at jern er spiker.

Olafsen har hengt øreklokkene på nakken. På ørene skjermer de mot bakgrunnsstøy og gir ham lydbildet rett inn.

– Jo høyere lyd eller tone, desto mer edelt metall. Lyden forteller også noe om størrelsen på gjenstanden og hvor dypt den ligger. Dette lærer man seg etter hvert. Det gjør søket mer effektivt, forklarer han.

[ Funn ved Seut-elva forteller en grusom historie ]

– Det fineste jeg har funnet

Olafsen har også slumpet borti gjenstander man fra eventyrene forventer å finne i en skattkiste.

For to år siden slo metalldetektoren ut på en gammel klesspenne, eller fibula, mens Olafsen sveipet over et jorde på Rolvsøy: I bakken skjulte det seg en gullbelagt fibula i sølv, som han tror kan være av historisk interesse.

– Den er nok det fineste jeg har funnet, og er trolig en gjenstand fra før vikingtid. En fibula er en slags spenne som man en gang brukte i stedet for knapper, for å holde klærne sammen og sikkert også for å pynte. De fantes i både gull og sølv.

Sølvspenna leverte Olafsen inn for rundt to år siden, og han venter fremdeles på svar fra fylkesarkeologen. Også det har han tålmodighet til. Han vet at det er lang ventetid på sånt.

Før Olafsen innhenter tillatelse fra grunneier, sjekker han databasen Kulturminnesøk, hvor arkeologer har registrert tidligere funn. Her ser han om stedet han har peilet seg ut er rødmerket. I så fall er det ikke lov å gå der.

– Sjekk selv, tipser Olafsen, du vil nok bli overrasket over hvor mange funn som er gjort.

I Kulturminnesøk finner du over 220.000 objekter. Fredede bygninger, kulturmiljøer, verdensarvsteder, kirker, arkeologiske kulturminner og kulturminner under vann. Her finner du alt fra kokegroper og gravhauger til kiosker og bensinstasjoner, opplyses det på nettsiden.

I Fredrikstad-distriktet, peker Olafsen på Rolvsøy som spesielt historisk interessant – også foran Onsøy. Fordi:

– Begge har mye historie, men i Onsøy gjøres funnene mer spredt. På Rolvsøy er historien geografisk sett veldig komprimert, forklarer han.

[ Tormod fant ukjent gravfelt på 1881 ]

Trofé på bondens peishylle

Sjeldent opplever Olafsen uvilje eller motstand fra grunneiere, og roser både bønder og kommune.

– Fredrikstad kommune er utrolig flinke til å svare kjapt på henvendelser som gjelder tillatelse til søk, og er ellers veldig behjelpelig. Bøndene er ofte interessert i dette selv, eller blir i alle fall interessert når vi spør. De lurer jo på hva som kan skjule seg på eiendommene deres, forteller han.

Gevinsten for bøndene blir gjerne en gratis ryddedugnad, ettersom metallsøkerne plikter å samle avfallet de finner.

Men noen ganger gir det mer spenning å ha gjester på skattejakt. På peishylla hos en Onsøy-bonde ligger et bevis på det i dag – en gjenstand som vitner om krigen som raste på Kjølberg tidlig på 1800-tallet.

– Det er en kanonkule, som jeg fant i fjor. Massivt jern, og en diameter på minst ti centimeter. Bonden var kjempefornøyd, gliser Olafsen.

Et pip på øret ledet ham til en nedgravd kanonkule fra 1814, året da Norge fikk sin grunnlov. Det var også året da det som regnes som den siste trefningen mellom norske og svenske styrker, slaget ved Kjølberg bro, fant sted.

– Svenskene bodde på Onsøy prestegård. Kanonkula fant vi midt mellom prestegården og Kjølberg. Bonden fant også ut at en kanonkule innmurt i Kjølberg hovedgård var lik som denne, forteller Olafsen.

Kanonkula er det ikke innleveringsplikt på. Dermed er den bondens eiendom.

– Det er vanlig å kontakte grunneier når søk er avsluttet. Grunneier får det han eller hun vil ha, av det vi har funnet som ikke skal leveres til fylkesarkeologen, forklarer Olafsen.

Han viser oss noen gamle mynter, som han nettopp fant på jordet der vi står.

– De er av dårlig kvalitet. De er av kobber, som forvitrer. Helt uinteressant, slår han fast.

Ved funn av mynter av verdi, som det likevel ikke er innleveringsplikt på, deles verdien likt mellom grunneier og finner. Det gjøres også dersom mynten er gammel nok til at den skal leveres inn, men da først etter at fylkesarkeologen har fått den inn til vurdering.

Detektoristene blir ikke nødvendigvis rike på finnerlønn.

– Jeg har ikke tjent noe på dette, har bare hatt utgifter. De innleveringspliktige funnene er ikke å anse som spesielle nok for å trigge en finnerlønn fra fylkesarkeologen. Mynter av verdi er sjelden kost i Østfold, slutter Olafsen.

[ Småbruk dro 60 på visning: – En drøm for mange ]