Nyheter

De som lager jul i juli

Jula varer helt til påske, og skal vi tro dagligvarebutikkene begynner den en gang i midten av oktober. For noen starter den allerede midt i fellesferien.

Tove Anita Ødegaard og Stig Ødegaard Ottesen driver Ødegaard Juletreplantasje. Gjennom sommeren pleier og gjødsler de, slik at trærne er klare til jul.

Man må grave dypt for å finne jula midt i juli, men til slutt dukker den opp. Julefeiringens spede begynnelse.

På Tomb er de travelt opptatt med å sørge for at juleribba får det beste mulige resultatet. På Solli har juletreet ditt vokst i flere år allerede. I Saltnes jobber noen på spreng for at du skal få den perfekte julestemningen.

Fjøsmester i nytt grisehus

På Tomb videregående skole har elevene dratt hjem for sommeren, men produksjonen fortsetter allikevel. Tomb har nylig fått et nytt grisehus, som sto ferdig i april.

Ansvarlig for besetningen der er fjøsmester Arne Juvkam, som har jobbet ved skolen siden 1982.

Flyttingen til det nye grisehuset medførte også en overgang til SPF-besetning. SPF står for spesifikk patogenfri gris. Å ha en slik besetning innebærer at den skal være fri for en gruppe på fem smittsomme sykdommer. Det medfører ekstra forholdsregler og testing. Det er det imidlertid verdt, ifølge Juvkam. Han mener grisene er både friskere og gladere etter overgangen.

Før man får komme inn i grisehuset må det tas en grundig dusj, og både mobiltelefon og notatblokk må sprites omhyggelig før de kan tas med inn. Klær hjemmefra er heller ikke tillatt. Derfor får vi låne fullt antrekk. Hele veien fra underbukser til fjøsdress.

Veterinærstudent Martine Nilsen Edvardsen gir høy til grisungene. De er «spesifikk patogenfri», som betyr at de er testet for smittsomme sykdommer.

På Tomb har de i dag cirka 800 griser fordelt på purker, smågris og én råne. Purkene må nemlig ha en råne å gå sammen med for å komme i brunst. Tombs råne heter Proffen, og siden han ikke deltar i selve paringen har han fått yrkestittelen konsulent.

Juvkam bekrefter også at det finnes en Pelle et sted der ute i verden, men at deres valg falt på Proffen.

Mat må vi jo ha. Grisene har det bra hele livet og så er det frivillig å spise dem

—  Arne Juvkam, fjøsmester


Nyfødte julegriser

Inne på den ene av Tombs to fødeavdelinger ligger seksten purker og ungene deres i hver sin binge. Hver av bingene har et lite avlukke med sprinkler som bare grisungene kan komme seg gjennom. Avlukket kan også stenges helt for å hindre at noen kommer inn og ut.

Juvkam forklarer at dette er veldig praktisk når man for eksempel skal gi grisungene jerntilskudd. Da kan man gi det til én grisunge av gangen og slippe den ut igjen i den store delen av bingen uten å tenke på å skille mellom dem, eller at moren kommer i veien mens man holder på.

Arne Juvkam ved Tomb videregående skole sørger for at grisene i bingen har det de trenger. Om noen måneder skal de på juletallerkenen.

Pulja, som er på 236 grisunger, kom helt i slutten av juni. Siden en gris bruker cirka fem og en halv måned på å bli slakteklar er dette derfor det første kullet fra Tomb man kan si med rimelig sikkerhet at vil ende opp på noens juletallerken.

Før den tid skal de først gå med moren i fem uker. Mot slutten av denne perioden blir de tilvendt kraftfôr, før mødrene flyttes ut til en egen purkeavdeling. Her får mødrene en velfortjent pause sammen med Proffen, før de er klare for neste kull.

Den andre fødeavdelinga er også full av smågriser. Disse er blitt åtte uker gamle, og mødrene deres har flyttet til purkeavdelinga. Mens vi er der inne kommer veterinærstudent Martine Nilsen Edvardsen inn med en trillebår full av høy. Hun slipper en liten bunt inn i hver binge, til grisenes store fornøyelse.

Fra fødeavdeling til julemiddag

Grisene i denne avdelinga er snart klare for flytting til den siste avdelinga i grisehuset på Tomb, slaktegrisavdelinga. Her skal de tilbringe omtrent fjorten uker før de blir hentet og kjørt til slakteriet. Her inne blir grisene, som har blitt større og trenger litt mer plass, satt ti i hver binge, og gitt rikelig med fôr til de når slakteklar vekt.

Tomb har også inngått et samarbeid med kraftfôrprodusenten Fiskå Mølle om å gjennomføre fôringsforsøk med grisene her inne. Juvkam forklarer at grisene da blir delt inn i to grupper. Én som får ha tilgang til mat hele tiden, og én som får mat til faste tider. Grisene blir også gitt forskjellige typer fôr. Målet er å finne ut av hvordan grisene vokser og trives med de forskjellige fôringsmetodene.

Vi vender tilbake til juletemaet for besøket, og for Juvkam er det bare ett svar på hva som skal stå på bordet julaften.

Ribbe er det han er oppvokst med og har spist i alle år siden. Da han fortsatt hadde griser hjemme på sin egen gård hendte det også at den kom fra egenprodusert gris. På spørsmål om hans egne tanker rundt at grisens livsoppgave er å bli til mat og bringe juleglede er svaret pragmatisk.

– For meg går det helt fint. Mat må vi jo ha. Grisene har det bra hele livet og så er det frivillig å spise dem, sier Juvkam.

Juletreplantasjen på Solli

Ødegaard Juletreplantasje befinner seg på gården til Tove Anita Ødegaard og Stig Ødegaard Ottesen på Solli. Tove og Stig har eid og drevet gården siden 1993. I 2001 prøvde de seg for første gang med juletreutsalg og siden det har geskjeften bare vokst.

De har i dag ti tusen trær og planter opp mot tusen nye hvert år.

Gården har vært i Toves familie i 150 år. Frem til 1927 som husmannsplass underlagt Solli Brug. Tove forteller at det var kvinnene som sto for mesteparten av arbeidet på gården under tiden som husmannsplass.

Stig Ødegaard Ottesen ser hvordan det står til med et av juletrærne. – Vi kniper eller klipper en liten del av de nye skuddene og toppen av treet. Hvis ikke gror trærne for fort for oss og får for langt mellomrom mellom grenene, forteller kona Tove Ødegaard.

– På den tiden måtte mannen i huset jobbe på hovedgården. Derfor var det kvinnene som gjorde alt arbeidet her. Det var mye samarbeid mellom husmannsplassene på den tiden og kvinnene reiste mellom gårdene og hjalp hverandre der det trengtes mest, sier Tove.

I dag er arbeidsfordelingen jevnere. I tillegg jobber både Tove og Stig ved siden av. Stig som forsker ved Smart Innovation Norway i Halden. Tove som avdelingsleder for skolehelsetjenesten i Moss. Hjemme på gården er det juletreplantasjen som tar det aller meste av tiden.

De finteller ikke, men Stig anslår at de i løpet av et år bruker flere hundre timer på trærne.

Ikke bare å plante en gran

Man kan nemlig ikke bare plante en gran og vente på at den vokser opp. I skogen ser all gran fin ut, men skal trærne bli pene nok til at folk vil ha dem inn i stua må de formes.

– Vi kniper eller klipper en liten del av de nye skuddene og toppen av treet. Hvis ikke gror trærne for fort for oss og får for langt mellomrom mellom grenene, forklarer Tove.

Trærne må også gjødsles. Én gang på våren, og igjen på sommeren. I tillegg prøver Tove og Stig å unngå sprøytemidler så langt det er mulig. Derfor må ugresset holdes i sjakk ved hjelp av minitraktor med slagklipper og ryddesag.

Minitraktoren med slagklipper er til god hjelp når man skal holde ugresset borte.

Ulike arter krever også ulik behandling. Stig viser fram et eksemplar av edelgran med massevis av små kutt øverst på stammen. Denne arten har en tendens til å ville strekke seg og vokse i høyden heller enn i bredden. Kuttene i stammen bidrar til at treet bruker mer av energien på å fylle seg ut og få tette greiner.

Edelgranene må også stå inngjerdet på grunn av rådyr, som har en spesiell forkjærlighet for å skrape geviret sitt på akkurat disse trærne.

– Jeg trenger bare sette på litt julemusikk og så er jeg der med en gang. Det er lett selv om det er varmt og sommer.

—  Maria Mohn


Har eksperimentert mye

Miljøet for juletredyrkere er ikke så stort, og Tove og Stig forteller at det ligger mye egen eksperimentering bak metodene for stell og vedlikehold som de har kommet fram til. Også på juletrærne de selv har hatt hjemme.

Der har de prøvd alle slags graner gjennom årene og for eksempel testet hvor godt de klarer seg både med og uten vann.

– Vi har hatt alle de forskjellige artene vi har på plantasjen som egne juletrær. Vi har to hvert år fordi vi har ett i loftstua vår også. Artene har forskjellige egenskaper, men vi liker å ha en norsk gran fordi den lukter skikkelig jul, og en edelgran fordi den holder veldig godt på nålene og er allergivennlig, sier Tove.

En gran bruker cirka ti år på å nå det man kan kalle juletrestørrelse. Mange av dem kommer aldri så langt fordi de vokser så feil at de ikke lar seg redde med hjelp av forming. Blant resten av trærne er det heller ikke alle som ender opp med å bli solgt, og når disse vokser seg for store blir de hogd og brukt til ved.

Veden kommer godt med, for i løpet av desember kommer flere hundre familier for å hogge juletrær og grille på bålplassene Tove og Stig har anlagt.

Paret selger også ferdig hogde trær til de som ønsker det, og arrangerer kjøring med gråtass og tilhenger.

– Det er den hyggeligste perioden av året. De første dukker opp allerede i oktober for å merke trær som de skal hogge senere. Folk er veldig blide og fornøyde når de er ute på gården så det er veldig trivelig, sier Tove.

Tove og Stig er sommerkledde blant det som etter hvert skal bli julestemninggarantisten i mange hjem.

Juleplate i sommerparadiset

I Saltnes glitrer sola i sundet og gradestokken har et fast grep om tjuetallet. I disse omgivelsene sitter artist Maria Mohn og skriver sanger til et julealbum hun skal spille inn senere i sommer. Allikevel har hun ingen problemer med å komme i julestemning.

– Jeg trenger bare sette på litt julemusikk og så er jeg der med en gang. Det er lett selv om det er varmt og sommer. Musikk er det som får meg i stemning. Jeg er ganske lettpåvirkelig. Til tider er det rett og slett litt krevende fordi jeg føler så mye. Jeg har nok fått en ekstra dose der, sier hun med et smil.

Mohn beskriver seg selv som en overtenker, og trekker fram det som en av grunnene til at hun er flink til å skrive låter.

– Jeg tror at jeg skrive sanger for å sortere tankene mine litt. Det er veldig terapeutisk å skrive. Nå som jeg har blitt mamma liker jeg også å tenke på at jeg legger igjen noe til de som kommer etter meg. Jeg har lyst til å skrive så mange sanger at de kan finne en sang for hver eneste følelse. Det er målet mitt.

At Mohn har lett for å finne inspirasjon blir tydelig når vi låner en sjøbod som tilhører tanta til mannen hennes for å ta bilder.

– Nei, nå fikk jeg faktisk en idé på ekte også, sier hun med en latter, og skriver raskt ned noen linjer i notatboka hun har i fanget.

– Jeg tror at jeg må skrive sanger for å sortere tankene mine litt. Det er veldig terapeutisk å skrive, sier Maria Mohn.

En drøm i oppfyllelse

Med som produsent på albumet er Erik Hillestad. En mann med lang fartstid i musikkbransjen og flere samarbeid med artister som Kari Bremnes, Bjørn Eidsvåg og Carola på CV-en. Mohn innrømmer at å lage et album med Hillestad som produsent er en stor drøm som går i oppfyllelse for henne.

– Jeg lagde en demoversjon av Måne og sol som jeg sendte til Erik Hillestad. Jeg sa at jeg hadde lyst til å lage en salmeplate og spurte om han kunne tenke seg å være produsent. Det ville han gjerne. Å samarbeide med Erik er en “big deal”. Jeg pleier å si til de som ikke vet hvem han er at det er han som skrev “himmelen i min famn” med Carola. I tillegg har han også skrevet veldig mange andre tekster, forteller hun.

Jeg vil heller bli ekskludert for å inkludere noen enn å bli inkludert for å ekskludere noen.

—  Maria Mohn


Innspillingen skulle foregå i vår. Da det ble klart at hun skulle være med i Melodi Grand Prix måtte imidlertid planene legges på is.

– Jeg har alltid hatt lyst til å gi ut en plate på Kirkelig Kulturverksted (plateselskap, red.anm.) og jeg har alltid hatt lyst til å gi ut en salmeplate. Vi skulle egentlig spille den inn i mars, men fordi jeg kom med i MGP passa det bare ikke. Det var et intenst press i MGP. Jeg var utrolig sliten og jeg endte opp med å miste stemmen, forklarer Mohn.

Mohn sier det til slutt føltes helt feil å skulle spille inn albumet i mars, og da hun ba om å få gjøre om prosjektet til en juleplate i stedet var det i orden for plateselskapet.

Innspilling i domkirken

Albumet skal spilles inn i domkirken i Fredrikstad. Ifølge Mohn er kirkerommet et sted som kan by på noen unike utfordringer. Allikevel ser både hun og Hillestad fram til å jobbe der.

– Først skal bass, trommer og piano spilles inn. Etter det skal vi ha strykere mot slutten av innspillinga. Jeg skal også gjøre vokalen der. Om det blir sammen med bandet eller strykerne vet jeg ikke helt ennå. For at det ikke skal lekke lyd mellom de forskjellige sporene må vi rigge oss til og stå på helt forskjellige steder i rommet, så det tekniske ved innspillinga er også litt interessant.

Hun planlegger en kirketurné i julen, med albumet hun snart skal spille inn. Enn så lenge kan hun nyte sjøen i Saltnes.

Med innspilling i domkirken og en uttalt kjærlighet for salmesang er det naturlig å tro at Mohns juleplate vil helle mot det sakrale. Hun understreker imidlertid at det også vil være noe for de mer verdslige lytterne.

– Låtene blir religiøse. Vi skal jo ha kirketurné. Vi skal også blant annet ha med Mitt hjerte alltid vanker og O helga natt, men den ene julesangen jeg har skrevet alene handler om å savne julemagien fra barndommen. Budskapet er at vi finner den igjen i våre egne barn, og at det er de som vekker den til live igjen.

– Jeg er absolutt troende, men også tvilende

På spørsmål om sin egen tro kommer overtenkeren i Mohn fram. Hun sier at troen for henne er veldig personlig, og noe som aldri dør. Hun finner også både trøst og håp i å tro at vi ikke bare får livet på jorden. Selv om hun også synes det kan være skremmende å skulle leve evig.

– Jeg er absolutt troende, men også tvilende. Jeg stiller spørsmål og er frustrert noen ganger. For eksempel når noen sier ting i retning av “du får være den du er, men du får ikke være sammen med den du vil.” Det er ikke noe jeg hater mer enn det. Jeg vil heller bli ekskludert for å inkludere noen enn å bli inkludert for å ekskludere noen. Derfor er jeg nok i manges øyne veldig liberal, men det kunne jeg ikke driti mer i. Jeg tenker at man følger hjertet sitt, og mitt hjerte sier at “størst av alt er kjærligheten.”

Mohn blir tydelig opprørt når hun snakker om disse som bruker troen som påskudd for å diskriminere, men lysner fort opp igjen når praten dreier seg tilbake til musikken.

Mens hun snakker om tittelsporet, «Over deg vil stjernen skinne», blir hun så glad at hun må inn fra vinterhagen hvor vi sitter til pianoet i stua og spille den for oss.

En verdenspremiere, og en avslutning det er vanskelig å toppe. Når vi reiser har vi faktisk også ørlite grann mer julestemning enn vi hadde da vi kom.