Denne saken ble publisert første gang i juni 2022.
Da eldstemann Magnus var liten tilbrakte gjerne Heidi Agerup og ektemannen ferie- og fridager på sjøen. Men når Jørgen og minstemann Petter meldte sin ankomst gikk de i land. I 1992 valgte de å satse på campingbil i amerikansk størrelse. Kun tre år senere døde dessverre Heidis mann.
Tok rattet, etter ektemannens død
Heidi hadde aldri tidligere kjørt den store amerikanske campingbilen. Sommeren etter ektemannens bortgang ble vendepunktet, med god hjelp av bobilvenner. Hun tok over styringen, og 30 år senere er dette fortsatt feriebilen for Heidi. I inn- og utland.
– Etter at mannen min gikk bort, ble jeg nødt til å ta avgjørelsen om jeg skulle kjøre bobilen selv eller ikke. Jeg var usikker. Det var mange som inviterte meg med på tur og bobiltreff. Over 25 år senere er jeg fortsatt glad for at jeg tok valget, pakket bilen og dro av gårde med mine tre små gutter. En av de første turene gikk helt til Spania. Uten tvil; Bobilen reddet livet vårt!
Eldstesønnen Magnus er stolt av mors valg, men må likevel glisende legge til en kommentar:
– Første gangen mamma kjørte bilen var fra Råde og hjem til Gressvik i Fredrikstad. Vi ble «sjøsjuke» alle sammen. Amerikansk servostyring trenger ikke mye bevegelse på rattet skjønner du.
Greit, ler Heidi:
– Da får jeg fortelle om bråstoppen hvor dere nesten havnet helt fram i frontruta. Jeg tenkte at nå må jeg gire, og trykket hardt inn det jeg trodde var clutchpedalen, i den automatgira bobilen.
Bobilen min er like aerodynamisk som en låve!
— Petter Agerup
I bobilkretser er det mange som kjenner Heidi Agerup. I 12 år har hun vært kontormedarbeider i Norsk Bobilforenings kontor i Fredrikstad. Nylig takket hun av, og ble pensjonist. Nå kan livet nytes akkurat når hun ønsker det bak rattet på sitt kjære rullende hjem.
– Jeg har vært utrolig heldig med å ha en jobb hvor jeg kan kombinere hobby og arbeid, smiler hun.
Familiens Triple E-ekspert
Yngstemann Petter Agerup er orakelet når det gjelder kunnskap og informasjon om de amerikanske bobilene produsert på Triple E-fabrikken i Canada.
– Triple E var i sin tid den beste bobilen du kunne få kjøpt i Norge. Fabrikken produserte opprinnelig campingvogner, og bygde sin første fabrikkmonterte campingbil i 1966. Etterspørselen økte raskt, forteller familiens utømmelige kilde om bobilmerket alle fire kjører. Petter har også en stor samling instruksjonsbøker og delekataloger til ulike Triple E-modeller fra mange årstall.
Jeg synes det er morsomt når folk kommer med nye bobiler til fire millioner kroner og forteller om «nyvinninger». Dette hadde Triple E allerede som tilvalg for 30 år siden.
— Petter Agerup, Triple E-entusiast
Agerup-familien har to alkovebiler og to helintegrerte bobiler. Vektklassene er fra 5,5 til drøye 7 tonn, med bredder opp til 2,5 meter.
– Du lurte på hvilken som er min campingbil? Petter Agerup ser spørrende på Dagsavisens journalist:
– Der borte. Nummer to i rekka. Bygd i 1991, med helt rett front. Den er like aerodynamisk som en låve. Fordelen er at du kan stå oppreist nesten helt fram til frontruta. Triple E-fabrikken gjorde likevel et forsøk på å lage en mer strømlinjeformet front, uten hell. Ingeniørene fant ut at det var dragsuget bak bilen som skapte utfordringer, og ikke fronten.
Innovativ produsent
Vi overdriver ikke når vi påstår at Petter i timevis kan snakke om bobilmerkes fortreffeligheter. For det gjør han gjerne – på inn- og utpust – fylt av entusiasme over en produsent som var langt forut for sin tid.
– Jeg synes det er morsomt når folk kommer med nye bobiler til fire millioner kroner og forteller om «nyvinninger» som kanaler i taket, sentralstøvsuger og hydrauliske støttebein. Dette hadde Triple E allerede som tilvalg for 30 år siden.
Petter forteller gjerne historien om regnsensoren på taket.
– Jeg sto og pratet med en fyr på et bobiltreff hvor vi så ned på bilene våre.
– «Nå begynner det å regne. Vi må lukke igjen taklukene», sa han plutselig.
– Han trodde ikke på meg når jeg svarte at det ordner bilen selv. Like etterpå summet det i takluka og den stengte ned. Det ble raskt slutt på den diskusjonen, smiler Petter.
Fricamping, bobilparkering og campingplass
Amerikansk bobilglede smittet raskt over på sønnene som opplevde barndommens ferieturer i familien første Triple E. I 2010 kjøpte Jørgen sin utgave av bobilmodellen, fire år senere rullet Petter med egen doning og året etter Magnus. Sistnevnte etter å ha eid både teltvogn, campingvogn og et par europeiske bobiler.
Man må betale litt ekstra for komfort!
— Bobilfamilien Agerup om høye drivstoffpriser
Familien Agerup er verken ihuga fricampere eller faste campingplassgjester. Valget om plass for overnatting varierer etter sted og årstid.
– Sesongen starter i påska og avsluttes med en fast helg i oktober hvor vi fricamper, forteller Magnus.
Petter supplerer:
– Det blir noen turer hver for oss og noen felles. Vi har kjørt sammen til Spania og Kroatia på sommerferie. Campingplassene i Spania kan være utfordrende med min bobil. Det er ofte trangt, med trær og busker som skiller hver plass. Med en 3,4 meter høy bil kan det bli utfordrende.
Drivstoffprisen stopper ikke reiselysten
Heidi, gutta og bobilvenner får oppmerksomhet når de kommer rullende etter hverandre inn på campingplasser.
– Det blir mange nysgjerrige blikk når vi som har en forkjærlighet for amerikanske campingbiler kommer til plassene, med 6–7 doninger samtidig.
Dagens høye drivstoffpriser er naturlig nok et tema når familien Agerup møtes med bobilene. Hvor tre av dem har V8-motorer, og en har rekkesekser. Snittforbruket ligger mellom 1,7 og 2,0 liter per mil.
[ Bobilturistenes nye favoritt – fastboende reagerer ]
Et presset drivstoffmarked legger likevel ingen demper på frihetsfølelsen og gleden av å feriere i egen bobil.
– Man må betale litt ekstra for komfort, smiler familien tilbakelent i sine kapteinsstoler og myke store amerikanske bobilsofaer.
[ – Jeg klarer ikke å bo på land. Når jeg våkner om morran må jeg kunne gå til rekka, se havet ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
